- Åpne opp for dyrene

Tove Nilsen var en av de første til å signere NOAHs dyrerettighetserklæring. Hun har gitt sitater til kampen mot pelsdyroppdrett og dyr i sirkus, alltid sagt ja til å sende noen linjer når vi har spurt. Vi har alltid visst at hun er en støttespiller for de som ikke kan tale sin egen sak. Men hun har aldri skrevet en bok om dyr. Før nå. «Nordens elefanter» (2022) er en samling fortellinger om dyr, og menneskeskjebner som er knyttet til dyr, og som tittelen antyder er mange av historiene hentet fra dyrehager.

– Alle bøker har en døråpner, og døråpneren for denne boken var en venn, som jeg respekterte høyt, som plutselig sa i et festlig lag at «noe av det beste jeg vet er å se ville dyr i fangenskap». Jeg reagerte først med vantro, og tenkte at han sa det bare for å provosere oss andre. Men så gjentok han det, og det var tydelig at han mente det. Det var som å få et slag i magen. Jeg kjente at dette kan man ikke mene. Men så gikk jeg hjem og tenkte på det lenge, og begynte å grave i hvor mange som deler dette standpunktet. Statistikk fra 2020 viste at ca. 700 millioner mennesker i verden oppsøkte dyrehager, gjerne med barna sine på slep. Det er tydeligvis veldig mange mennesker som liker å se ville dyr fanget bak gitter. Da ble ideen til boken født.

Jeg ville ikke lage en debattbok, men en personlig bok med tydelige meninger, hvor jeg går helt tilbake til mine første dyreminner. Og noen av de aller første minnene mine er faktisk fra dyrehage, København Zoo, som mine foreldre åpenbart syntes var et ypperlig sted å vandre rundt og se på dyr og hygge seg. Men mine minner fra dette handler om at jeg skjønte at det jeg så, tigre bak bur og sprinkler, var feil.

 – Hvordan opplevede du at det var feil?

– Det er vel så enkelt som at det å være tatt til fange er noe av det mest skremmende et menneske kan oppleve. Mange har kjent på det som barn, og jeg skriver om at jeg husker jeg ble dyttet inn i et mørkt kott og lukket inne av en fremmed dame da jeg var liten. Jeg kjente en voldsom angst, og etterpå et voldsomt sinne. Et liv for en tiger i dyrehage – selv de moderne der det henger såkalt «tigerleker» fra taket – ligner et liv for et menneske i fengsel. Det er helt sammenlignbart, men tigeren har ikke engang gjort noe galt, den er bare fanget. Det er så mye vi ikke har lyst å vite om.

«En sjimpanse som er gjerdet inne og satt på beroligende midler – hvor ligger gleden i å se dette?»

Jeg leste den gode biografien om sjimpansen Julius sitt liv. Det er et dyr som hele Norges befolkning i flere generasjoner har hatt et forhold til, og samtidig er det et dyr som i store perioder av livet har gått på beroligende midler for at vi skal forlyste oss ved å se det vi tror er naturlig sjimpanseadferd. En sjimpanse som er gjerdet inne og satt på beroligende midler – hvor ligger gleden i å se dette? Hva er det man gjør når man tar med barna sine og sier «se så morsomt, nå spiser den banan»? Det er ikke det minste morsomt. Jeg håper jeg kan få noen mennesker til å tenke at «pokker heller, jeg skal aldri gå i dyrehager mer, det er jo helt forferdelig». Å tenke over egne reaksjoner kan kanskje få folk til å innse hvordan dyr reagerer når de blir tatt til fange; med voldsom trang til å flykte, aggresjon og frykt. For meg er det ikke vanskelig å identifisere seg med.

 – Så hvorfor gjør ikke flere det?

– Det har sjokkert meg at mennesker som sier de er svært opptatt av å kjempe mot undertrykking, ofte har vist en underlig likegyldig holdning til dyr i bur. Jeg har støtt på argumenter om at det å jobbe for dyr står i en slags motsetning til menneskers frigjøring. Det er en holdning jeg ikke kan godta. Den er veldig gammeldags. Vi vet nå at på denne kloden er det mange former for liv, og vi er blant de formene for liv. Det er ikke noe så spesielt med oss at vi har lov til å leve etter den gammeltestamentelige pyramiden med mennesket på toppen og dyrene under. Det er en tingliggjøring av dyr. Så og si alle mennesker har vært i den situasjonen da vi var barn, at vi så et dyr og ville nærme oss dyret. Den identifikasjonsmuligheten har vi alle opplevd, i hvert fall hvis vi har vært så heldige å ikke bli lært det motsatte. Å finne denne viljen til å identifisere seg med dyr, tror jeg er begynnelsen på å respektere dyret som dyr, ikke som noe vi har råderett over.

Nå er det også forsket frem og funnet klare bevis på at dyr har et komplekst følelsesliv, at de har evne til selvbevissthet. At dyr nyter sine liv. Og at de frykter for å bli fanget og drept. Men hvis vi virkelig åpner for det faktumet, får det store konsekvenser i vårt følelsesliv og i våre holdninger. Det er så mye vi ikke lenger kan være med på. Jeg tror mange stenger igjen og er villige til å lukke helt for det de egentlig vet er sant, fordi de frykter å måtte endre seg. Men jeg tror flere unge folk vil innse at vi må det, ikke minst fordi vi også er nødt til å ta innover oss hva vi gjør ved å overta de ville dyrenes habitater, hvordan vi er med på å ødelegge også for oss selv.

– Hva tenker du om behandlingen av ville dyr?

– Jeg husker så godt at noen sa om ulven; «bare vent og se når byfolket får ulv i nærheten av seg selv, da skal det komme en annen lyd ut av dem». Men jeg bor slik at jeg har hatt ulv rett utenfor min rekkehusinngang. En enslig streifende ulv, som flere mennesker så og vi alle var voldsomt begeistret for. Vi følte det som en enorm gave at en ulv streifet forbi, for å forsvinne inn i Østmarka igjen. I bunnen for ulveforfølgelsen ligger denne bevisste eller ubevisste holdningen om at dyrene er der for vår skyld. Jeg har hørt ellers oppegående mennesker si «hva skal vi med ulven?». Altså; vi «skal» ingenting med den.

«Vi følte det som en enorm gave at en ulv streifet forbi, for å forsvinne inn i Østmarka igjen.»

Vi lever som en del av et stort artsmangfold. Det er underlig; man måtte til og med skyte denne Freya som alle var så interessert i – det viser et natursyn som jeg håper vil forandre seg. Jeg har også lite til overs for argumentene som brukes for jakt som hobby. Den moderne «jakthypen», hvor man snakker om respekten for dyret før det skytes og den store opplevelsen det gir – jeg må si jeg har null respekt for det. Å drepe for hobby og opplevelsens skyld håper jeg er noe som kommer til å forsvinne. Heldigvis kjenner jeg mange mennesker som er fascinert av dyr og som er villige til å åpne dette stengte synet på at dyrene er der for vår skyld, og at vi har rett til å enten overta områdene deres eller rett og slett utrydde dem. Når vi hører navn på dyr som er utryddet, er det få av oss som sitter og lengter etter dyr vi aldri har sett, men med en gang man får et forhold til at det lever ulv eller andre dyr i norske skoger, så nærer jeg et håp om at holdninger kan forandre seg og at man kan utvikle en respekt for at her lever det flere enn oss.

– Du er kjent for å skildre livet i byen, og mange tenker at byene er fattige på dyreliv. Men det er ikke nødvendigvis sant. I boken skriver du om naturen i byen: «Kjærligheten til skjærer – ja jeg har belegg for å skrive akkurat det – kjærligheten til skjærer begynte i barndommens skog, og for en skog! For utenforstående.bare en stripe med grønt mellom drabantbyblokker, men hva fantes ikke der? Jeg sitter ved vinduet og underholdes av skjæreparet anno 2022, som har begynt å bygge nytt. De to veksler mellom å hente kvister og å dytte dem på plass i treet. Det siste er ingen enkel sak, det krever stadig nye forsøk før skjærene blir fornøyd, og jeg kan ikke la være å lure på om det er like krevende for en skjære å få materialet på plass som det er for en forfatter å strukturere stoffet sitt, eller for en maler å fullføre verkene sine.» 

– Ja, det er ingen motsetning mellom å være vokst opp i byen, og være knyttet til dyr, interessert i dyr og glad for å være sammen med dyr. Dyrene i byen er veldig viktige for å skape en slik kjærlighet til dyr. Hovedærendet med boken har vært å videreformidle min egen fascinasjon for dyr, og at folk skal åpne opp. Jeg vet ikke hvor mange jeg har havnet i diskusjon med om dyrs selvbevissthet, og til tross for all forskning som finnes på dette, er det mennesker som skal betvile dyrenes evner.

Jeg har hørt norske filosofer hevde at «det er ikke sikkert dyr er selvbevisste, for den ultimate selvbevissthet er dødsvissheten, og det har ikke dyr». Hvorfor er de da så redde for å bli fanget? Hvorfor flykter de fra trussel om døden? Jeg får lyst å svare tilbake; «hvem er du som så sikkert kan si hva som finnes i et dyrs følelsesliv?». Det er så mange såkalte sannheter som lenge har stått for fall rundt dyr, men som så mange holder fast i likevel. Og dyrene vi omgir oss med i byene er like fantastiske som dyrene det er forsket mye på. Ta «speiltesten» for eksempel, som er ment å avdekke om dyr har selvbevissthet. Skjærer klarer også den testen, de ser seg i speilet og prøver å få av flekker de ser de har på nebbet sitt – så selvsagt har de en oppfatning av et «jeg».

I boken beskriver du også opplevelsen av et besøk på slaktehuset i Oslo da du var barn: «mest av alt husker jeg skrottene som hang fra krokene. Slaktekjøtt ble det kalt, men det var jo kropper.» Hva tenker du om slakteriene nå?

– Når man er så opptatt av dyr som meg, kommer man seg ikke unna tanken «kan jeg egentlig spise dyr»? Fra jeg var 17 år og frem til i dag har jeg hatt perioder hvor jeg har vært 100% vegetarianer, så har jeg også hatt perioder der jeg ikke har vært fullt så konsekvent. Jeg ble først vegetarianer fordi jeg hadde begynt å lese om kjøttindustrien og reist gjennom Tyskland og sett de store fabrikkområdene fulle av dyr som skulle slaktes. Den gang havnet du fort i heftige krangler med folk hvis du sa «nei takk, jeg spiser ikke kjøtt». Nå så havner man ikke i den type krangler, det er helt vanlig å være vegetarianer og det finnes ikke en eneste restaurant med respekt for seg selv som ikke har vegetariske retter på menyen.

«Skal man virkelig ta konsekvensen av at det er så mye kjærlighet til dyr, så ligger den nok i boikott av og kamp mot kjøttindustrien.”

Noe har forandret seg, men at det går smertelig sakte, det vet vi jo. Og det er en knallhard kamp som gjenstår for dyrene i landbruket. Jeg synes det vanskeligste feltet å snakke om når det gjelder dyr, er nettopp kjøttindustrien. Det er et faktum at mange mennesker kjenner en sterk interesse, fascinasjon og kjærlighet til dyr – og da finnes det et håp. Men skal man virkelig ta konsekvensen av at det er så mye kjærlighet til dyr, så ligger den nok i boikott av og kamp mot kjøttindustrien, det ser jeg jo. Det er veldig ubehagelig for mange at det er der vi ender. Men jeg er optimist, for jeg kjenner så mange mennesker i mine barns generasjon, som i tråd med alt annet som de er nødt til å tenke på rundt klima og vår klode, også ser at kjøttspising er en del av det som må endre seg.

Denne artikkelen har tidligere vært på trykk i magasinet NOAHs Ark #3/2022.