Ikke lenger lov å være hund?
Min første hund flyttet hjem til meg etter at han hadde bitt meg. Han var en ni år gammel vorsteh som hadde blitt ”kassert” av flere tidligere eiere - han var blant annet skuddredd jakthund og uvillig sledehund. Jeg var 19 år.
Beskrevet på denne måten, høres det ut som om jeg, og omplasseringsorganisasjonen jeg fikk ham fra, satte meg i fare. Slik var det selvfølgelig ikke. Kahn var en usedvanlig mild, vennlig og trygg hund. Han var svært hengiven overfor meg og noen til, og rolig og uinteressert overfor andre mennesker. Han var ivrig og vennlig overfor andre hunder, men hvis noen angrep ham ulte han forurettet og rett og slett gikk sin vei. Han sloss aldri.
«Siden hundeloven kom i 2003, har samfunnet blitt mindre tolerant overfor hunder. Og NOAH har mange eksempler på at menneskeskapte uhell, misforståelser eller generell uvilje mot hunden former et tynt, men tilstrekkelig, grunnlag for avliving etter loven.»
Den dagen han bet meg, sto han bundet til et tre på gårdsplassen til omplasseringsorganisasjonen, der jeg også jobbet som frivillig. Lekekameraten hans, en stor sort schæferblanding ved navn King, sto bundet i et annet tre noen meter unna. De ventet begge oppspilte på å gå på tur. Plutselig ryker båndet til King og han braser rett inn i Kahn, hvorpå begge hundene sloss for fullt. Det finnes sikkert lurere måter å bryte opp et hannhundslagsmål på enn å gå imellom, men det var altså det jeg gjorde. Det fungerte utmerket, bortsett fra at jeg fikk Khans tenner over armen. Jeg tenkte aldri tanken at denne episoden hadde noe med hundens lynne å gjøre. At ”fordi han hadde bitt en gang” så var han ”farlig”. Det var åpenbart at det bare var menneskeskapte uhell som lå til grunn for det hele. Jeg adopterte Khan et halvt år etterpå, og han var min beste venn til han døde 16 år gammel. Mange som har levd med hunder har opplevd noe lignende. Av og til skjer ting som gjør at hunder ikke bare sitter i giv akt.
«Vi forlanger av individer av en annen art at de skal passe perfekt inn i vårt samfunn, med vårt språk, etter vår vilje – og ofte stikk i strid med deres egen natur.»
Det er mange krav på en hund i dagens samfunn, og av og til forstår de ikke eller klarer ikke kravene. Vi forlanger av individer av en annen art at de skal passe perfekt inn i vårt samfunn, med vårt språk, etter vår vilje – og ofte stikk i strid med deres egen natur. Det utrolige er at de aller fleste hunder de aller fleste dager av sitt liv klarer dette. Men det er ikke godt nok, ifølge loven. Siden hundeloven kom i 2003, har samfunnet blitt mindre tolerant overfor hunder. Og NOAH har mange eksempler på at menneskeskapte uhell, misforståelser eller generell uvilje mot hunden former et tynt, men tilstrekkelig, grunnlag for avliving etter loven. Dette NOAHs Ark oppsummerer NOAHs erfaring med hundeloven, og hvorfor vi ønsker en endring – for hundenes og menneskenes skyld.
Hunden Bobs historie er et av de klareste eksemplene på hvor galt det kan gå når hundelovens bokstav brukes på sitt mest dyrefiendtlige. Bob kommer ikke hjem til jul – men det er fortsatt håp. Nå ligger anken i saken hans hos Høyesteretts ankeutvalg, og NOAH er partshjelper. Likevel; de fleste hunder er privilegerte i forhold til mange andre dyr, deltar i menneskenes høytider og tar del i den gode stemningen. En stemning som et av intervjuobjektene i dette nummeret, skuespiller Iselin Shumba, har vært inkarnasjonen av – som den godhjertede bollebakeren i fjorårets julekalender ”Snøfall” på NRK. Men NOAHs Ark har snakket med henne om de dyrene som julen ikke representerer noe godt for – dyrene i kjøttindustrien. For julestemningen skal vel ikke måtte gå på bekostning av noen?
«Hunden Bobs historie er et av de klareste eksemplene på hvor galt det kan gå når hundelovens bokstav brukes på sitt mest dyrefiendtlige. Bob kommer ikke hjem til jul – men det er fortsatt håp.»
Våre andre intervjuobjekter er ivrige forkjempere for en dyrevennlig jul. Da Steve og Derek adopterte grisen Esther måtte de stille spørsmål ved egne vaner og holdninger. Nå er trioen frontfigurer for et sanctuary i Canada, og gir en million følgere over hele verden tips til en ”Esther-godkjent” jul. Den overveldende responsen en helt vanlig, sjarmerende ”industrigris” som Esther har fått, er tegn på at verden blir mer dyrevennlig for hver dag. Et annet tegn på dette er at NOAHs fakkeltog mot pels igjen har slått alle rekorder med nesten 9000 deltagere i 30 byer. En stor takk til alle som på ulike vis bidro til denne viktige og kraftfulle markeringen! Og en god, dyrevennlig jul til alle NOAHs støttespillere, medlemmer og frivillige!
Artikkelen har tidligere stått på trykk i magasinet NOAHs Ark #3/2017.
Støtt NOAHs arbeid for dyrene! Bli medlem i NOAH!
