Hvor like er mennesker og dyr?


av Siri Martinsen og Morten Tønnessen

I lang tid var evolusjonsforskere mest opptatt av hva som «skiller oss fra dyrene». Men etter tiår med etologisk forskning har kanskje likhetene blitt mer interessante enn forskjellene?

Tema for årets Dyreetikkkonferanse som avholdes Veterinærinstituttet fredag 23. november, er «Hvor like er mennesker og dyr?» Forskningen på området viser oss stadig flere fellestrekk. 

En stund trodde man at vi var de eneste skapningene som kunne bruke og lage redskaper. Så viste det seg at ikke bare våre nærmeste slektninger menneskeapene, men også kråker både lager, sparer på og bruker redskaper. Fugleungene av New Caledonian kråker prøver og feiler når de utformer sine første redskaper, og det tar tid å lære kunsten.

Men vi måtte vel være de eneste som kunne planlegge? Denne antagelsen varte ikke lenge så fort man for alvor begynte å studere hvordan eksempelvis fugler lagrer mat for vinteren et stort antall plasser, som de nødvendigvis må holde orden på og ha en plan for.

Så var vi de eneste som hadde empati. Inntil forskere oppdager empatisk – medfølende – adferd i art etter art; sjimpanser, elefanter, hunder, mus.

Hva med rettferdighetssans? Også dette later til å være en egenskap felles for dyr som lever i flokk og er avhengig av hverandres hjelp. Studier av apekatter, hunder og rotter viser at dyrene både har en velutviklet sans for å oppdage ulik og urettferdig behandling – og protestere mot det. 

Listen over egenskaper vi kunne merke som «bare vårt» ble kortere og kortere, og listen over felles egenskaper lengre. Det er kanskje ikke så rart. Allerede Charles Darwin skrev at det er ingen ”fundamental forskjell i mentale evner” mellom mennesker og andre pattedyr som står oss nær.  

Hvorfor har det vært så viktig for oss å kunne liste opp forskjeller mellom oss selv og alle andre arter? Darwin hadde en teori også der: ”Vi har gjort dyrene til våre slaver – og ønsker ikke å se på dem som våre like.”

Dette mindre edle motivet kan ha hindret vitenskapen i å for alvor gå inn i fagfeltet rundt dyrs kognitive evner og våre felles egenskaper. Forskere som har vært pionerer innenfor dette feltet har hatt beskyldninger om «menneskeliggjøring» – «antropomorfisme» – stadig hengende over seg. Antropomofisme var opprinnelig heller ikke et biologisk begrep. Det var et litterært begrep – eller rettere sagt et litterært grep. Når tekanner og kopper i H.C. Andersens barneeventyr diskuterer så fillene fyker er det antropomorfisme – de opptrer som, eller i stedet for, mennesker. Og selvsagt har litteraturen også brukt dette på dyr – dyr med klær som har yrker og henger opp gardiner i sine huler i skogen. 

Men store problemer oppsto når man tok dette begrepet inn i den naturvitenskaplige sfære. “antropomorfisme” ble et skjellsord for rett og slett å tilkjenne dyr egenskaper de faktisk har. En tid ble det mer selvsagt å anta at våre nærmeste slektninger i dyreriket ikke hadde de samme mekanismene for følelser og tanker når de oppførte seg som oss i ulike situasjoner, enn å gå ut fra at hovedhypotesen burde være at likhetene i adferdsuttrykk også hadde likhet i biologisk slektskap.

Etologiprofessor Marc Bekoff har omtalt antropomorfisme ikke som en trussel, men som et legitimt verktøy i studier av dyr: «Jeg kaller det biosentrisk antropomorfisme, vi kan fortsatt prøve å se sitausjonen fra dyrets perspektiv. Vi legger ikke noe menneskelig inn i dyret, men vi identifiserer fellestrekk og bruker så et menneskelig språk for å beskrive hva vi observerer.»

Den anerkjente primatforskeren Frans de Waal utga i 2016 en bok med tittelen «Er vi smarte nok til å vite hvor smarte dyr er?» Svaret hans er at vi kan være det og begynner å ta innover oss informasjon som gir et mye bredere bilde av de andre artene. Men forskningsmiljøet har brukt alt for mye tid og energi på å benekte fellestrekk i frykt for å «antropomorfisere». Og når forskningsresultater har vist at dyrs mentale kapasiteter har overgått mennesker – eksempelvis sjimpanser som viser overlegne resultater i visse hukommelsestester – har skeptikerne gått helt fra konseptene. 

Svaret på hvor like mennesker og andre dyr er, har vi ennå ikke for forskningsfeltet er i rivende utvikling. Men allerede kan vi si at vi, ikke overraskende evolusjonistisk sett, har langt flere fellestrekk enn det som var vanlig å tro for bare noen år tilbake. 

Men noen åpenbare forskjeller er det. Det kanskje viktigste for både oss mennesker og de andre artene, er vår evne til dominans: Per nå dominerer vi kloden fullstendig. Begrepet «antroposcen» – menneskenes tidsalder – begynner å bli berettiget, mener mange. Vi påvirker våre omgivelser og de andre artene på en måte som vanskelig kan ignoreres. Selv «den sjette utryddelse» – bølgen av artsreduksjon og artsutryddelse som nå er over oss – er høyst sannsynlig vårt «verk». 

Hvorfor? Hva er det med oss som gjør at vi får så stor påvirking på andre? Og enda viktigere; hvorfor ser denne påvirkningen ut til å primært være negativ? Historieprofessor og forfatter Noah Yuval Harari prøver å gi svar i sin bok «Sapiens». Mennesket har en unik evne til å tro på ideer som primært eksisterer i vårt eget hode – og dermed også agere i store mengder ut i fra de samme ideene. Enten ideen er religion, penger eller politisk ideologi – når mange nok mennesker tro på dem sammen gjør det oss svært effektive. Og hvis ideen ikke bare er positiv for miljøet rundt oss – farlig effektive.

Spørsmålet nå er kanskje; Kan vi også like sterkt tro på ideer som bygger opp det vi har revet ned, som gavner ikke bare oss selv, men også de artene som nå lider under vårt herredømme? Kan vi tro på ideen om fellesskap mellom alle levende arter? Kan ideen om at den som har makt også har ansvar være noe som fenger oss alle? Klarer vi å tro på kunnskapen som forteller oss at vi er såpass like at hensynet til de andre artene bør veie tungt for oss når vi gjør våre valg?

Kronikk Siri Martinsen, leder, NOAH – for dyrs rettigheter og Morten Tønnessen, førsteamanuensis i filosofi ved UiS, medlem av Rådet for dyreetikk, på trykk i Dagbladet 22.11.2018.