Ett år med korona: Hva skjedde med dyrene?

I løpet av de første månedene etter koronautbruddet i februar-mars 2020 ble samfunn over hele verden forandret på en måte man ikke har sett i moderne tid. Mennesker holdt seg i stor grad inne, mange hadde hjemmekontor, gikk ikke på skole, og reiste ikke på ferier. Plutselig hadde vi trukket oss helt tilbake. Biler, fly og båter dominerte ikke lenger i gater, kanaler eller på himmelen. Disse endringene hadde betydning for de aller fleste dyr – på både godt og vondt.

Dyrene våger seg tilbake

Uten vår evige tilstedeværelse kom flere av de ville dyrene tilbake. Blant de positive effektene av menneskets fravær så man for eksempel i Tyrkia og India, at det var en stor økning i antall skilpaddeunger som klekket og fant veien til havene når ikke menneskene lenger la beslag på deres hekkeområder. I Istanbul så man delfiner finne veien stadig nærmere havnene, når skipstrafikken forsvant, og i Albania hekket tusenvis av flamingoer på landets vestkyst.^[1] En by i Wales meldte at ville geiter hadde inntatt sentrumsgatene, til folks store begeistring, og til underholdning for mange som isolerte seg i hjemmene sine.^[2] Forskere håpet også at mer ro i havene ville komme hvalene til gode, og at ville bier ville nyte godt av lavere luftforurensing fra mindre trafikk.^[3] Flere steder i USA ble det observert en økning i antall synlige ville dyr som bjørner, hjorter og bison, og flaggermus hekket for første gang på flere år i Timpanogos Cave National Monument in Utah.^[4]

At menneskers tilstedeværelse er noe av det som legger mest press på ville dyr, har man også sett andre steder hvor kriser har slått til: Det mest kjente eksempelet er atomulykken i Tsjernobyl, som førte til evakuering av menneskelig bosetning. 30 år etter ulykken har et av de mest dødelige stedene på jorden blitt et fristed for ville dyr. Uten mennesker som jakter på dem eller ødelegger deres habitater, har en rekke ville arter økt i antall, og ser ut til å trives til tross for strålingen de påvirkes av. Elg, rådyr, bever, bison, ugler, bjørner, ulver, villhester og gauper lever nå i skogene, i stor grad uten menneskelig påvirkning.^[5]

Imidlertid var ikke alle rapporter om ville dyrs tilbakekomst i forbindelse med koronapandemien sanne.^[6] Selv om mennesker holdt seg borte fra gatene, fortsatte vi å legge press på naturen ved vårt forbruk, og uansett var pusterommet for dyrene kun midlertidig. Meldinger om at dyrene våget seg frem i menneskenes fravær, satte likevel fokus på at vi må justere vår tilstedeværelse på en slik måte at vi ikke lenger fortrenger ville dyr. Når vi igjen kan bevege oss uhindret, må vi samtidig gjøre plass til dyrene.

Kritisk lys på utnytting av ville dyr

Et annet viktig fokus som ble en følge av pandemien, var det kritiske lyset på dyremarkeder og salg av ville dyr. Da man mistenkte at koronaviruset oppstod på våtmarkeder i Kina tok enkelte land, som f.eks. Vietnam, grep og la ned forbud mot innfangning, salg og hold av ville dyr til denne type markeder.^[7] Kina fikk også på plass midlertidige forbud mot salg av ville dyr på våtmarkeder, og tok steg for å stanse rovdriften av det lille skjelldyret pangolin. I koronapandemiens tidlige fase, antok man at pangolin var mellomvert for viruset, og at dette trolig hadde kommet fra flaggermus – begge dyrene ble hyppig solgt på markeder. Flere pangolinarter er kritisk truede på grunn av omfattende salg til mat og kinesisk medisin. Kina økte beskyttelsen av disse dyrene slik at innfangning eller drap av dem nå kan medføre opp til 10 år i fengsel.^[8]   Presset fra den kinesiske befolkning om å forby konsum av ville dyr, vokste tidlig i 2020, og en lov ble foreslått for å permanent kriminalisere bruk av ville dyr til mat.^[9]

Selv om kritikere så på Kinas lovprosesser med skepsis, blant annet siden tidligere forbud mot utnytting av civetkatter i forbindelse med SARS-viruset i 2003 ble forkastet på grunn av press fra bønder, skulle det vise seg at de denne gang mente alvor. En gjennomgang av forskere i tidsskriftet Nature januar 2021, slår fast at forbudet er unikt og med vidtrekkende konsekvenser for ville dyr^[10] 24. februar 2020 vedtok Standing Committee of the National People’s Congress å utvide Kinas “Wildlife Protection Law” til å inkludere et forbud mot konsum av de fleste ville dyr. Dyrene som er beskyttet av loven er beskyttet fra å bli jaktet på, handlet med, transportert eller konsumert. Alle landlevende ville dyr er beskyttet fra å bli spist. Loven er radikal, sett på bakgrunn av at Kina har tillat og oppmuntret til innfangning, oppdrett, salg og konsum av et stort antall ville dyrearter for å øke bøndenes inntekter.

Men den beskytter ikke alle dyr; dyr som anses som “domestiserte”, som kyllinger, griser og kuer kan fortsatt avles for mat. Det samme kan fisker og amfibier. Det er også et smutthull i loven, hvor enkelte ville arter kan avles for “medisinske formål”, selv om de ikke kan spises. Per 2020 var det 64 arter av ville dyr som fortsatt ble avlet, og som enda ikke var inkludert i loven. 45 av disse skulle bli forbudt å avle innen slutten av 2020, men de siste 19 (herunder en rekke slangearter) vil fortsatt være lov å avle, men kun for formål utenom mat. Loven forbyr også fremvisning av ville dyr utenom zoo, men altså ikke i zoo.^[10] Avl for hold som kjæledyr er også et potensielt smutthull.^[10]

Selv om slike smutthull er grunn til bekymring, er loven et viktig grep uten sidestykke for å beskytte ville dyr mot utnytting. Forskerne beskriver at den “sendte sjokkbølger rundt i verden, og stadfestet seg som et viktig skritt i riktig retning”. I etterkant av loven har Kinas myndigheter fortsatt arbeidet med å iverksette den; man har jobbet med alternative arbeidsplasser for de som tidligere drev med handel med ville dyr, bøndene har fått kompensasjon på over en milliard amerikanske dollar, myndighetene har arbeidet med å finspisse lovgivningen, inkludert å tette smutthull, og økt tilsynet med lovbrudd.

Hittil har 12 000 steder som har drevet med avl og salg av ville dyr blitt stengt. Man har stengt ned 990 000 nettsider for salg av ville dyr. Enkelte distrikter har også strengere lov giving; Guangdong har også forbudt ville ryggradsdyr som kjæledyr, og spising av domestiserte dyr som hunder og katter er blitt forbudt i Shenzhen.^[10] En opinionsundersøkelse viser at over 90 % av kinesere støtter de nye strenge lovene mot å konsumere, handle med og oppdrette ville dyr. Myndighetene har også iverksatt store holdningskampanjer for bevaring av ville dyr, for nettopp å øke støtten. Man har også fulgt opp håndhevingen: I 2020 ble 15 000 mennesker rettsforfulgt for brudd på lover om beskyttelse av ville dyr – en 66 % økning fra året før.^[11] Det er åpenbart at de skjerpede reglene vil spare millioner av ville dyr for lidelse og død.

«Et stort antall organisasjoner, herunder NOAH, sendte i 2020 appell til FN om et verdensomspennende forbud mot handel med ville dyr.»

Disse tiltakene plasserer paradoksalt nok Kina i første rekke med tanke på beskyttelse av ville dyr fra utnytting – etter å ha vært representant for det stikk motsatte i mange år. Utenfor Østen har det imidlertid gått tregere med beskyttelsen av ville dyr. Et stort antall organisasjoner, herunder NOAH, sendte i 2020 appell til FN om et verdensomspennende forbud mot handel med ville dyr i 2020, men ingen vestlige land har hittil tatt slike grep.

Pelsdyrene – i sentrum av koronakrisen

Ett særlig utilgivelig “smutthull” finnes imidlertid i den kinesiske lovgivningen: Til tross for sterkt trykk fra organisasjoner verden over, inkludert NOAH, valgte Kina å klassifisere mink, rev og mårhund som ble oppdrettet til pels som “spesialhusdyr” istedenfor ville dyr – og de ble dermed unntatt forbudet mot avl og handel, på samme måte som kylling og griser. Kina har 8000 minkfarmer med 5 millioner dyr.^[12]

Å tillate pelsdyroppdrett på tross av forbud mot avl av andre ville dyr, fremsto særlig kritikkverdig i lys av at forskere i stadig større grad mistenker at pelsindustrien kan være del av bakgrunnen for koronapandemien.^[13] Allerede på et tidlig stadium hadde kinesiske forskere påpekt at mink var særlig mottagelig for koronavirus, men det ble ikke vist interesse for deres funn verken av myndigheter eller medier. Selv ikke da de første meldingene kom i april 2020, om at mink på pelsfarmer i Nederland kunne være reservoar for koronasmitte, ble det noe betydelig fokus i mediene på farene med pelsfarming. Men nederlandske myndigheter reagerte raskt, og hadde innen sommeren vedtatt å avvikle alle minkfarmer i løpet av 2021, og ikke avle nye dyr. Landet har allerede avviklingsvedtak, og dette var dermed slutten for indus trien.^[14]

NOAH sendte i forbindelse med dette en anmodning til Landbruks- og matdepartementet om å påskynde avviklingen i Norge. Men verken politikere eller media i Norge så ut til å ta situasjonen rundt koronasmitte på pelsfarmene på alvor. Landbruksdepartementet og landbruksminister Olaug Bollestad svarte ikke på NOAHs bekymringer angående koronasmitte på minkfarmer, men ministeren ga svar senere på sommeren da stortingsrepresentant for Sosialistisk Venstreparti, Arne Nævra, fremmet spørsmål om dette. Da hadde flere mennesker blitt påvist smittet med korona av mink. I sitt svar til Nævra anerkjente Bollestad at “I store minkfarmer med høy dyretetthet vil smittet mink kunne utgjøre en smittekilde for mennesker som steller dyrene”, men aviste samtidig bekymringer for smitte på norske minkfarmer, og uttalte at hun så ingen grunn til å fremme noe forslag om å avvikle norsk minkoppdrett raskere.^[15]

Senere i oktober 2020 eksploderte smitten ved minkfarmer i Danmark, og danske myndigheter fryktet at minkbesetningene kunne bli opphav til virusmutasjoner som ville føre til mindre effekt av vaksinene vi i dag har tilgjengelige.^[16] I Sverige mente myndighetene først, slik som Norge, at det ikke var grunn til bekymring fordi Sverige ikke hadde koronasmitte ved farmene, og de kun hadde 40 minkfarmer (samme antall som Norge på det tidspunktet). Men, til tross for få farmer, spredte smitten seg også her, og i januar i år vedtok det svenske landbruksdepartementet at alle svenske minkfarmer skulle stenges, og ingen nye mink skulle avles i 2021.^[17] I løpet av våren 2021 hadde Danmark, Sverige, Litauen, Polen, Spania, Frankrike, Nederland og Hellas stengt alle sine minkfarmer etter utbrudd av korona i besetningene.^[18] Nyeste land er Italia, som tidlig i mars 2021 vedtok å stenge alle landets minkfarmer for året for å stanse spredningen av korona.^[19]

«Verdens dyrehelseorganisasjon uttalte at smitten til mink fører til verdensomspennende bekymring, da det kan utgjøre en kontinuerlig folkehelserisiko.»

Det europeiske smittevernbyrået uttalte i november 2020 at utviklingen av viruset hos mink kan undergrave effekten av fremtidige vaksiner. Verdens dyrehelseorganisasjon (OIE) uttalte samme måned at smitten til mink “fører til verdensomspennende bekymring, da det kan utgjøre en kontinuerlig folkehelserisiko”.^[20] EFSA (European Food Safety Authority) uttalte i mars 2021 at “store minkfarmer med høy dyretetthet gir ideelle forhold for SARSCoV-2 replisering og overføring, og øker faren for virusevolusjon”.^[21]

Flere land har uttalt at de kun stenger farmene midlertidig, og flere land driver fortsatt produksjon stikk i strid med all fornuft. Men protestene mot industrien har vokst. På initiativ fra NOAH startet Fur Free Alliance en global signaturkampanje om forbud mot pelsfarming høsten 2020, og presset for å legge ned en allerede upopulær næring som i tillegg er en fare for folkehelsen, vil gjøre det svært vanskelig å fortsette pelsdyroppdrett i årene som kommer. Tross kritikkverdige forhold under massavliving i flere land, kan dermed koronapandemien ha bidratt til å sette et endelig punktum for en industri som i årevis har påført dyr lidelse.

Hva med husdyrene?

Oppdrett og salg av ville dyr er ikke det eneste som kan gi pandemier; dyr som defineres som “husdyr” er like utsatte for å få og spre sykdom når de lever tett i tett under uverdige forhold – slik de gjør i kjøttindustrien. Dette har imidlertid vært et vanskeligere tema for både myndigheter og medier verden over. Da koronapandemien var et faktum, satte flere norske medier fokus på hvordan handel med ville dyr og avskoging skaper miljø for å utvikle pandemier.^[22] NOAH var raskt ute med å peke på at det er like viktig med fokus på masseproduksjonen av dyr i industrielt husdyrhold, da dette i seg selv utgjør en stor fare for nye pandemier. Tidlig etterlyste vi fokus på dette i norsk media, men underrapporteringen vedvarte. Hos utenlandske medier var fokus større, blant annet satte avisen The Guardian et viktig søkelys på industrielt husdyrhold gjennom flere artikler.^[23][24]

Leder og veterinær i NOAH, Siri Martinsen, skrev flere kronikker om kjøttindustriens risiko for nye pandemier, som ble trykket i bl.a. Morgenbladet^[25], Dagbladet 26^[27], Aftenposten^[28],^[29] og Harvest.^[30] I kronikken “Når skal vi snakke om årsakene?”, trykket i Morgenbladet, skriver Martinsen: “Det er en stor feilslutning om man tror at det kun er dyreavlen i Kina som er problemet. Andre farlige virus har sitt opphav i industriell produksjon av “tamme” dyr som kyllinger eller griser.  (…) Rollen til det industrielle husdyrholdet blir underkommunisert av medier og politikere hver gang en ny zoonose slår til. Ikke desto mindre er industriell kjøttproduksjon også drivende for andre faktorer som skaper epidemirisiko.”

Selv om NOAH var ganske alene om å løfte denne problemstillingen i Norge, manglet det ikke på uttalelser fra fagfolk internasjonalt og tunge instanser som WHO og OIE, som burde fått fokus på dyrene i kjøttproduksjonen. I oktober 2020 kom FNs naturpanel med en “Pandemirapport” hvor de setter sterkt fokus på kjøttindustrien og annen utnytting av dyr.^[31] Rapporten slår fast at “det er feilaktig å legge skylden på ville dyr for fremveksten av sykdommer, fordi fremveksten skyldes menneskelig aktivitet og effektene disse har på miljøet.” Dermed fremhever naturpanelet at utnyttingen av dyrene er det problematiske – ikke dyrene i seg selv. Ved lanseringen av rapporten satte forskerne også betydelig fokus på kjøttindustrien med domestiserte dyr: “Overforbruk av kjøtt er dårlig for helsa vår, og det er ikke bærekraftig i forhold til miljøpåvirkning. Det er også en driver av pandemirisiko. Utbrudd av influensavirus og nye pandemistammer kommer i stor grad fra kontakt mellom mennesker og fjørfe, og svært tette populasjoner av fjørfe og gris, drevet av våre globale forbruksmønstre.”^[32]

Til tross for forskernes klare tale, ser det ut til at pandemien hittil ikke har bidratt til å øke kritikken mot kjøttindustrien blant politikere og media. Utnyttingen av dyr i kjøttindustrien nyter tvert imot godt av en utbredt vilje til å glatte over problemene industrien medfører – selv i en så alvorlig situasjon. En artikkel i vitenskapsmagasinet Nature i januar 2021 problematiserer det sterke fokuset på å stanse oppdrett av ville dyr, i lys av det fraværende fokuset på industriell husdyrproduksjon: “Å forby eller i det minste redusere husdyrproduksjonen og kjøttkonsumpsjonen ville helt klart være bra for planeten, men fokuset på handel med ville dyr risikerer å ta oppmerksomheten bort fra dette mer radikale fokuset. (…) Det som kreves er et diettskifte bort fra kjøtt. Et slikt skifte er allerede anbefalt av globale rapporter om biodiversitet, klimaendringer og planetær helse, og den pågående pandemien understreker behovet for å ta disse anbefalingene alvorlig. Men disse reformene er mer utfordrende å adressere enn et enkelt forbud mot handel med ville dyr. Det mest bekymringsverdige er kanskje at opprop om forbud mot handel med ville dyr, kan bli et skalkeskjul for myndigheter og samfunnet, for å si at man har handlet, uten å gjøre det som virkelig er nødvendig.”^[33]

Etter NOAHs syn er forskernes kritikk imidlertid rettet mot feil sted; forbud mot salg av ville dyr bør applauderes i seg selv, og er et svært viktige tiltak for sikkerheten til både dyr og mennesker. Inaktiviteten overfor kjøttindustrien bør kritiseres på eget grunnlag – og, sant nok, det haster: I Kina, verdens største griseprodusent, kom det utover i 2020 meldinger om en influensavariant hos griser som har potensiale til å smitte over på mennesker.^[34] Samtidig oppsto flere tilfeller av fugleinfluensa i Europa.^[35] Masseproduksjonen av dyr – enten de er ville eller tamme – risikerer en ny pandemi, i tillegg til de ubeskrivelige belastningene dyrene lever med daglig. Selv om det hittil ikke har skjedd i stor skala, kan pandemien etter hvert føre til et mer kritisk lys på denne utnyttingen av dyr.

Publikum forsvant, lidelsene stoppet

Verden over utnyttes anslagsvis flere millioner dyr for menneskers underholdning. Men hva skjedde egentlig med disse dyrene i “koronaåret”? For mange dyr betød publikums fravær rett og slett slutt på lidelsene – for en stund. I Spania ble tyrefektingssesongen satt på vent og en rekke okseløp ble avlyst. Selv om ikke all tyrefekting ble avlyst i 2020, ble antall arrangementer sterkt redusert. I løpet av 2020 var Spania under lockdown fram til sommeren, og under denne perioden var også tyrefektingsarenaene stengt. Senere utover høsten åpnet flere av landsdelene opp, og noen arrangementer ble gjennomført. I september ble det for eksempel gjennomført 20 tyrefektingsarrangementer, en nedgang på 94 % fra samme tid året før.^[36] Når folk ikke kan samles, kan de heller ikke samles for å plage dyr…

«Flere steder observerte man at dyrene oppførte seg annerledes, når de først fikk ro fra den evige strømmen av besøkende.»

Også dyrene i dyrehager og akvarier verden over ble påvirket da samfunnet stengte. Flere steder observerte man at dyrene oppførte seg annerledes, når de først fikk ro fra den evige strømmen av besøkende. I en dyrehage i India kom rever som vanligvis gjemte seg fra publikum ut for å leke, også tigerne benyttet anledningen til å svømme og leke.^[37] Flere dyrearter er kjent for å ha problemer med å få unger og fostre dem opp i fangenskap, blant de mest kjente er kanskje pandaer, som i stor grad befruktes kunstig. I Hong Kong meldte en dyrepark at to av parkens pandaer hadde parret seg for første gang på over 10 år mens parken hadde vært stengt  for publikum i over 2 måneder på grunn av korona.^[38] Det burde ikke være noen hemmelighet dyrehager påfører dyrene negative konsekvenser. Dyrehager tilbyr et sterkt begrenset miljø, og påfører dyrene stress ved stadig menneskelig tilstedeværelse. En samlestudie fra 2019 fant at “hoveddelen av studier konkluderte at effekten av besøkende på dyrenes adferd og velferd kan tolkes som negativ”.^[39] En stadig strøm av besøkende kan utløse både akutt og kronisk stress hos dyr i dyrehager. Erfaringen fra månedene dyrene i zoo fikk være i fred, burde bli en tankevekker med hensyn til hva man utsetter dem for.

Pandemien viste imidlertid også at dyr som holdes først og fremst for pengenes skyld er sårbare under kriser. En rekke dyrehager gikk ut og truet med at de kom til å avlive dyrene om de måtte stenge for publikum, om de ikke fikk støtte fra det offentlige. En dyrehage i Tyskland gikk ut i mediene og varslet at ville ta livet av enkelte dyr i dyrehagen for å mate dem til dyrehagens rovdyr – og knyttet det til krav om økonomisk støtte.^[40] Slike utspill viste tydelig at dyrene kun hadde økonomisk verdi for dyrehagene – og avkledde illusjonen om at disse stedene er til “for dyrene”.

Svekket regler og mindre tilsyn

Selv om redusert menneskelig aktivitet innenfor flere områder har hatt en positiv effekt for noen dyr, har pandemien også hatt mange negative konsekvenser. For den aktiviteten som kontrollerer dyrevelferdsregler, har også blitt redusert. I Kenya og andre deler av Afrika, samt i Kambodsja, meldte flere dyrevernsorganisasjoner om økt krypjakt. I Brasil, Colombia, Venezuela, Madagaskar og på Filippinene ble det rapportert en økning i ulovlig hogst og tyvjakt på ville dyr, på grunn av reduserte kontroller.^[41]

Den samme tendensen så man fort i Norge: Myndighetene endret for eksempel regelverket for jakt, og fjernet kravet om skyteprøve i forkant av elgjakten. Politiet fryktet at dette ville føre til økt skadeskyting under jakten.^[42] Og i etterkant ble det som forventet meldt om problemer med skadeskyting av elg.^[43]

I slutten av mars 2020, rett før selfangsten skulle starte, bestemte Fiskeridepartementet og Fiskeridirektoratet at dyreverninspektørene på selskutene skulle holde seg hjemme grunnet smittefare.^[44] NOAH engasjerte seg raskt i saken, og krevde at hele selfangsten skulle stanses isteden. Etter oppfordring fra NOAH, stilte Arne Nævra fra Sosialistisk Venstreparti et skriftlig spørsmål til fiskeri- og sjømatminister Odd Emil Ingebrigtsen. Ministeren hevder i sitt svar at “selfangerne er dedikerte til sin virksomhet” og at han har “full tillit til at fangerne vil gjøre sitt ytterste for etterlevelse av regelverket”.^[45] Engasjementet for å stoppe selfangsten var stor, men til tross for dette reiste skutene ut for å drepe tusenvis av seler, uten dyreverninspektører om bord. I tillegg bestemte fiskeri- og sjømatministeren også å godkjenne en ny forskrift – uten høring – som opphevet kravene om kurs og teoriprøve for selfangerne. Blant skutene som fikk grønt lys til å drepe sel denne sesongen, og penger fra statskassa, var selfangere som var tidligere dømt og bøtelagt for brudd på dyrevelferdsregler under selfangst i 2009, etter avsløringer fra nettopp en inspektør.^[46],^[47] Under selfangsten i 2020 drepte selfangerne 11 000 dyr – mange flere enn året før. NOAH frykter at mangel på inspektører førte til en mer intensiv fangst og mye lidelse. Også i 2021 lar myndighetene selfangere få dra ut uten inspektører.^[48]

Fiskeri- og sjømatministeren benyttet også koronaåret til å lempe på regelverket for hvalfangst, og tilrettela nå for økt fangst – samtidig som det ville bli mindre kontroll. Mangel på tilsyn ville også gjelde fiskeriene og fiskeoppdrettsanlegg: Kort tid etter at Norge stengte ned, informerte Fiskeridirektoratet at de ville slutte med fysiske kontroller på fartøy, kai og oppdrettsanlegg.^[49] Samme beskjed kom fra Mattilsynet, som også besluttet å begrense tilsynsaktivitet som krever fysisk kontroll.^[50] Videre kunngjorde Mattilsynet at de godtar utsettelse av de pålagte kursene i fiskevelferd som driftsledere, røktere på oppdrettsanlegg og personell som jobber ved slaktemerder og kultiveringsanlegg er pålagt å ta hvert femte år. Kursansvarlig i fiskehelsetjenesten, Marin Helse, reagerte på dette, og mente det ikke er noen grunn til utsettelse, da deres “e-kurs er nesten bedre enn undervisning i klasserom”.^[51] Men Mattilsynet stod på sitt, og hensynet til dyrene måtte vike.

«Fra 2019 til 2020 ble dyreverntilsyn i Norge redusert med 57%.»

Mangel på tilsyn rammet også alle andre dyr. I midten av mars 2020 besluttet Mattilsynet at dyrevernsnemndene ikke selv skal utføre inspeksjoner eller fatte vedtak. Allerede året før hadde Mattilsynet redusert tilsynsvirksomheten. Mattilsynets tilsynsrapport fra 2019 viste at det ble ført betraktelig færre tilsyn sammenlignet med året før.^[52] Etter sommeren 2019 sluttet Mattilsynet i region sør og vest å sende dyrevernsnemndene alene på tilsyn. Bakgrunnen for dette var kritikk fra husdyrnæringene og politikere etter én rapport hos en pelsbonde, som Mattilsynet umiddelbart beklaget. Selv om Riksrevisjonen ga Mattilsynet vel så mye kritikk for å være for milde mot husdyrholdere, ble tilsynsvirksomheten redusert, og dette ble i forbindelse med koronasituasjonen gjeldende for hele landet. Man valgte å redusere tilsynet med dyrevern, og prioritere tilsyn med mat, slik som kjøttkontroll – fra 2019 til 2020 ble dyreverntilsyn redusert med 57%.^[53]

Dårligere dyrevern for å «øke» forskyvning

Dyrene som utnyttes i ulike industrier fikk ikke bare dårligere tilsyn, også reglene i seg selv ble svakere: Fiskeri- og sjømatministeren meldte tidlig i pandemien at han ville gi fiskeoppdretterne midlertidig tillatelse til å øke grensen for “maksimalt tillatt biomasse”^[54], ved å la fiskene stå lengre i merdene. Dette innebærer at fiskene vil vokse seg større enn normalt før de blir sendt til slakt, og det vil dermed bli trangere i merdene. Tiltaket ble begrunnet med at slakte og transportkapasiteten blir borte grunnet koronasituasjonen, og at “hensikten er å ta vare på norsk mat”. Hva med å ta vare på fiskene? Det er store velferdsmessige konsekvenser og utfordringer ved å tillate en høyere tetthet hos oppdrettsfisk som allerede lever under svært høy tetthet.

Man så fort flere eksempler på at hensyn til dyrevelferd hos dyrene i kjøttindustrien ble tilsidesatt. I slutten av mars 2020 ga Mattilsynet dispensasjon fra kravet om maks åtte timers reisetid for slaktedyr, og åpnet for transport i elleve timer.^[55]  Dette som følge av “redusert slaktekapasitet” grunnet koronasituasjonen. Mattilsynet aksepterte også at “transporten gjennomføres med ikke-godkjente transportmidler, selv om det innebærer brudd på EU-regelverk.”^[56] Mattilsynet bestemte også at regler for slaktebilsjåfører endres, og flere uten godkjenning kunne kjøre. Dette fordi koronaviruset kunne føre til stort sykefravær, og det kunne “bli problemer med å skaffe til veie sjåfører som tilfredsstiller kravet om kompetansebevis.”^[57] Som følge av regelendringene risikerte man at reisen til slakteriet ble enda verre enn den allerede er for dyrene, hvor dyr kunne bli fraktet i flere timer enn det som er lovlig, i ikke-godkjente biler, kjørt av ikke-godkjente sjåfører.

NOAH protesterte mot de negative regelendringene og endringene gjeldende tilsyn med dyr, men ingen protester ble tatt til følge og man opplevde at endringer til ulempe for dyr skjedde raskt og uten vanlige høringsprosesser.

Endringer til dyrs fordel ble derimot satt på vent: Løftene om kameraovervåkning på slakterier, som landbruksministeren lovet etter NOAHs kampanje og NRK-filmen “Griseindustriens hemmeligheter” sommeren 2019, ble satt på vent på ubestemt tid. Pilotprosjektet med kameraovervåkning på et slakteri ble stoppet av korona- og smittevernhensyn. Siden selve slaktevirksomheten pågår for fullt, er det vanskelig å se at et prosjekt med fjernovervåkning av prosesser som allerede skjer, skulle være umulig å gjennomføre på en smittevernmessig forsvarlig måte.

Forsøksdyr- skjulte ofre

Det går ikke an å gjennomgå koronapandemiens effekt på dyrene uten å anerkjenne at et stort, men hittil ikke tallfestet, antall forsøksdyr har blitt ofre i kampen mot viruset. Medisinfirmaer og forskningsinstitusjoner har satt i gang en intens aktivitet for å forske på virkning av viruset, så vel som behandling og vaksiner mot det. Dyr av en rekke arter har blitt utsatt for forsøk i den forbindelse – mus, aper, ildere, hunder, katter og hester er blant forsøksdyrene som er brukt.^[58] Når en helsekrise som koronaviruset rammer, er risikoen stor for at svært mange dyr vil lide som følge av at dyreforsøk fortsatt er den mest brukte forskningsmetoden. Desto mer tragisk er dette når helsekrisen i sin tur trolig kunne vært unngått nettopp ved å ta mer hensyn til dyr og natur…

Samtidig har den akutte situasjonen rundt pandemien vakt viktige diskusjoner rundt dyreforsøkenes rolle i forskning. Det er få andre arter som er mottagelige for koronaviruset på samme måte som mennesker er.^[59] Selv om mus ble hyppig brukt, uttalte forskere at de ikke var mottagelige for Covid-19.^[60] Det tar dermed tid å “lage” genmodifiserte dyr som er mottagelige, men selv dyr som blir smittet har ikke nødvendigvis samme reaksjon som mennesker. Aper har blitt mye brukt i vaksineforsøk, men forskere er tydelige på at de ikke blir syke på sammen måte, og at det er usikkerhet om hvorvidt vaksinene vil ha samme effekt på mennesker som man tror ut i fra forsøk på aper.^[61] I tillegg til usikkerheten rundt dyreforsøk, har tidsaspektet blitt særlig viktig: Dyreforsøk tar lang tid – tid man ikke har i en akutt situasjon. Både Pfizer og Moderna fikk tillatelse til å starte forsøk i mennesker, samtidig som de utførte dyreforsøk.^[62] Dette førte til at færre dyretester ble gjort enn i en “normalsituasjon”.^[63]

Det betyr imidlertid ikke at vaksinene er mindre trygge – da som sagt effektene i dyr ikke nødvendigvis kunne overføres til mennesker. En talsperson for Moderna uttalte: “Jeg tror ikke det vil være viktig å bevise (vaksinens effekt) i en dyremodell for å kunne starte klinisk utprøving”.^[60]

Firmaet Genoskin som leverer immunkompetent humancelle-hud til vaksineforsøk, uttalte at deres modeller kan erstatte dyreforsøk som fortsatt er normen ved vaksinetesting, og at deres produkt er overlegent dyreforsøk nettopp fordi det er humanbasert.^[64] Dr. Thomas Hartung, direktør ved Center for Alternatives to Animal Testing ved Johns Hopkins Universitet, utvikler selv såkalte “organoider” – miniorganer basert på menneskeceller – og har patent på en hjerne-modell. Han viste tidlig ved hjelp av denne modellen hvordan SARS-CoV-2 kan infisere menneskehjernen. Hartung uttalte at “bruk av dyr i søken etter Covid-19-medisiner, kan hindre heller enn hjelpe”, og pekte på at den høye virulensen og smittsomheten ved koronaviruset krever nye modeller for forskning som forbigår dyreforsøk og baserer seg på direkte erfaring med menneskecelle-modeller og raske dataanalyser.^[58]

Selskap i isolasjonens tid

Pandemien har hatt mange ulike konsekvenser for dyr, men på en måte har den kanskje også fått flere mennesker til å sette pris på dyrs selskap. Isolasjon preget plutselig hverdagen vår. Man skulle holde seg mest mulig hjemme, og livet ble brått mindre sosialt. Å møte venner og familie var ikke lenger en selvfølge. Mange valgte i denne situasjonen å få et familiedyr. DyreID kan melde om at rekordmange nordmenn fikk familiedyr i mars og april 2020, og i løpet av disse to månedene ble 5265 katter merket, noe som tilsvarer en økning på 8,5 %. Samtidig ble det merket 6895 hunder i samme tidsrom. Det er en økning på 5,3 %.^[65] Mange omplasseringsdyr har fått nye hjem i løpet av denne perioden – noe som er svært positivt.

Men også ønsket om nærhet til dyr i isolasjonens tid, er et tveegget sverd for dyrene. Mange har valgt å kjøpe avlede hunder og katter. Oppdrettere har meldt om en enorm pågang, og etterspørselen blir møtt med flere nyfødte valper.^[66] Baksiden av medaljen blir synlig når man ser at valper blir solgt for store summer på Finn.no, og mange har fått øynene opp for at dette er noe de kan tjene raske penger på. Dette, i kombinasjon med at kjøpere har vært opptatt av å få en valp så fort som mulig, kan få alvorlige konsekvenser for dyrene.  En konsekvens av folks iver etter å skaffe seg familiedyr, er at smugling av valper fra Øst-Europa er et stadig økende problem. I starten av 2021 ble det meldt om at et stort antall smuglervalper blir avlivet på de nordiske grensene.^[67] Man mistenker at økt etterspørsel etter valper under pandemien kan være en del av grunnen til at smuglingen øker – noe som fører til en regelrett masseproduksjon i såkalte “valpefabrikker”.

«Det er grunn til bekymring for at ikke alle familiedyr som er blitt anskaffet i 2020 har kommet til familier som også tar hensyn til dyrene selv.»

Rådet for psykisk helse har pekt på de helsefremmende gevinstene av å ha et dyr i familien.^[65]  Og selv om det er positivt at mennesker får øynene opp for at dyr er gode venner og beriker hverdagen vår, er det grunn til bekymring for at ikke alle familiedyr som er blitt anskaffet i 2020 har kommet til familier som også tar hensyn til dyrene selv. Hjemløse dyr og dumping av dyr var allerede et problem i Norge før 2020, og NOAH er svært bekymret for hva som vil skje med alle familiedyrene når samfunnet igjen åpner opp, og man ikke lenger skal sitte på hjemmekontor eller ha hjemmeundervisning.

«Pandemien har ført til større debatt om konsekvensene av utnytting av dyr – både ville dyr og dyr i industriene.»

Allerede sommeren 2020, da samfunnet var litt mer åpent og folk ville på ferie, så man mange annonser på Finn.no med dyr som skulle gis bort.^[68] Vil alle dyrene fremdeles være like ønsket når samfunnet åpner opp igjen? Vil alle vise den omsorgen for dyrene som de selv har fått fra dem, da de trengte det under isolasjonen? Dette er spørsmål vi ennå ikke vet svaret på. NOAH jobber for både strengere straffer for dumping og mishandling, og økt rettsvern i forskrifter for familiedyr. Det kan bli viktig å få på plass for å hindre en krise for famileidyrene når pandemien er over.

Pandemien har trolig ført til at vi setter mer pris på dyrs selskap, og kanskje føler mer nærhet til dem. Den har også ført til større debatt om konsekvensene av utnytting av dyr – både ville dyr i naturen og dyr i industriene. Endring i vår behandling av dyr er nødvendig: Fremover må vi innse at vi er i samme båt, og for å unngå fremtidige kriser må hensyn til dyr få en større rolle i våre samfunn.

Artikkelen har tidligere stått på trykk i magasinet NOAHs Ark #1/2021.

Støtt NOAHs arbeid for dyrene! Bli medlem i NOAH!