Foto: Kristoffer Myhre

Dyrenes influenser


av Silje Junge

Sofie Steen Isachsen, bedre kjent som Sophie Elise, er kanskje Norges største influenser, og ikke ukjent med kontroverser og mediedrama. Men én ting holder hun fast ved; sitt engasjement for dyrene.

Noe av det første man ser på Sophie Elises Instagram-profil med over 570 000 følgere, er et innlegg om NOAH som hun skrev høsten 2022. Der står det: «At regjeringen velger å kutte all støtte til NOAH gjør meg både trist og opprørt. Jeg har derfor opprettet en spleis og selv donerer 100.000 kroner slik at de forhåpentligvis kan ta igjen det tapte.» Som med det meste hun gjør, ble støtten til NOAH slått stort opp i mediene, og hun beskrev gesten som et «stort fuck you til regjeringen».

– Dyrevelferd har jeg alltid brydd meg om, og da NOAH fikk oppmerksomhet i forbindelse med kuttet i statsstøtten, mente jeg det var viktig å sende et signal. Ikke bare til politikerne, men til alle, for å vise at hva man stemmer faktisk spiller en rolle. Også for dyrene. Jeg valgte å donere selv fordi det ville gi spleisen mer interesse, men også fordi jeg ønsket det og hadde mulighet.

«At regjeringen velger å kutte all støtte til NOAH gjør meg både trist og opprørt»

Og Sophie Elise har virkelig mulighet til å utgjøre en forskjell med handlinger og holdninger – og var tidlig bevisst på det. Da hun startet å blogge i 2011, vokste følgerskaren raskt, og selv om hun ti år senere sluttet med blogg, følger tusenvis av mennesker med på hva hun sier og gjør gjennom instagram, video-blogger og podcast. Fra kommentarene hun får, ser man også at mange har blitt inspirert av engasjementet hennes for dyr. Allerede i 2014 møtte Sophie Elise opp på NOAHs kontor for å lage en støtte-film for dyrs rettigheter, hvor hun blant annet sier: «Jeg er frivillig i NOAH fordi jeg vil at dyrene skal ha en stemme og at noen skal prate for dem, og i NOAH så gjør man nettopp det.»

Sophie Elise er svært opptatt av dyrevelferd. For henne har grisene en spesiell plass i hjertet hennes. Foto: privat.

– Hvordan ble du først opptatt av dyrs rettigheter og kjent med NOAH?

– Jeg har visst om NOAH «så lenge jeg kan huske» og kan derfor ikke minnes et spesielt øyeblikk, men det som står sterkest for meg er da jeg fikk holde appell foran Stortinget i fakkeltog mot pels i 2015. Det var første gang jeg fikk noe utløp for følelsene mine knyttet til mishandling av dyr på en såpass stor arena, og følelsene mine tok helt overhånd. Og siden har det vært viktig for meg å vise ovenfor organisasjoner som nettopp NOAH at jeg er «tilgjengelig» om man kan bruke meg til noe. Enten man trenger å få spredt en sak, en underskriftskampanje eller hva det nå måtte være. Jeg kan ikke dø en dag og tenke at jeg hadde denne plattformen, men ikke brukte den til å hjelpe dyr i det hele tatt. Da hadde hele karrieren min hatt en kjip bismak.

– Hvorfor er det så viktig å engasjere seg for dyrenes rettigheter? Er det en sak som engasjerer deg spesielt mye innenfor dyrs rettigheter?

– For meg kommer alltid grisene til å engasjere mest. Om man reflekterer rundt det, hvor mange har egentlig møtt en gris? Men hvor mange spiser gris? Det er en så enorm avstand der, selv om de er noen av de smarteste og kuleste dyrene, som minner veldig om hunder. Jeg er heldig og er ikke redd for dyr, og klarer naturlig å være med alt fra veldig store til veldig små dyr. For meg er det noe som gjør meg glad, gjør at jeg føler ro, og som rett og slett gir meg veldig mye. Derfor føles det naturlig å gi tilbake.

– Hvordan ønsker du at forholdet mellom dyr og mennesker skal være?

– Jeg skulle ønske man hadde det samme forholdet til alle dyr som man har til hunder og katter. Når de dyrene vi står nærmest opplever urett blir det dramaskrik, noe som er bra. Men man reagerer ikke på hva som skjer med for eksempel kuer og griser.

– Du har selv sluttet å spise kjøtt. Fortell om dette valget, hvorfor du tok det og om det var noe spesielt som fikk deg til slutte å spise dyr?

– Jeg sluttet å spise kjøtt første gang da jeg var 8 år gammel, men det varte bare én dag. Det hadde blitt utløst av at jeg hadde kommet over nettsidene til PETA, og for første gang ble eksponert for at dyr i verden faktisk har det ille. Selv om det åpenbart ikke varte den gangen, så sådde det likevel et frø i meg og i tenårene visste jeg godt at det bare var et «spørsmål om tid». Jeg hadde en kjent blogg også da, og jeg snakket ofte om pels, og fikk da gjerne spørsmål som «men hva tenker du om kjøtt?», uten at jeg følte meg helt klar for å ta stilling til det.

«Jeg skulle ønske man hadde det samme forholdet til alle dyr som man har til hunder og katter.»

– Jeg følte at jeg måtte flytte hjemmefra først, og ta egne avgjørelser når det kom til kosthold. Men da jeg som 17-åring hadde sett dokumentaren «The Cove» om delfinslakting, bestemte jeg meg likevel og ble vegetarianer på dagen. Jeg bodde enda hjemme og foreldrene mine støttet meg. Etterhvert ble søsteren min også vegetarianer og vi har begge vært det siden. Jeg husker til og med mitt «siste måltid» – det var en kinesisk rett med kylling. Og jeg har heller ikke sett meg tilbake, det er 11 år siden nå.

– Du ble ved en anledning invitert til et kyllinghus, for å bli overbevist om at det var greit. Fortell om den opplevelsen. Hva tenker du om hvordan dyrene har det i kjøttindustrien?

– Jeg har alltid vært mye rundt dyr. Jeg vokste opp i en bygd utenfor Harstad og var mye på en industriell gård for meieri. Det husker jeg som en «positiv» opplevelse den gang, selv om jeg ser annerledes på det nå. Jeg kan huske de små kalvene som sto alene og pattet febrilsk på fingrene mine, som den gang virket søtt, men som jeg nå vet kommer av at de har blitt skilt fra moren sin for å selv bli kjøtt, slik at vi kan få melk.

«Jeg kan huske de små kalvene som sto alene og pattet febrilsk på fingrene mine, som den gang virket søtt, men som jeg nå vet kommer av at de har blitt skilt fra moren sin.»

– Da jeg fikk komme på kyllingfarmen for å se, var det en todelt opplevelse. På den ene siden har jeg respekt for bonden som slapp meg inn, han er et godt menneske selv om vi har helt ulike verdier. Å være inne på selve gården var ikke noe hyggelig – et svært rom med titusenvis av kyllinger, det var så mange at jeg ikke klarte å forstå først hva som var gulvet dekket av sagflis, og hva som var kyllinger som sto tett i tett. Det ble først tydelig for meg da jeg hostet og følte at hele gulvet bare flyttet seg, men så var det jo kyllingene som løp fordi de skvatt.

– En av kyllingene hadde et slags anfall, den ristet og lå på bakken. Dette reagerte jeg selvsagt på, og da ga bonden den et kakk med skoen sin og så sluttet den å riste. Da husker jeg at jeg spurte om han ikke skulle avlive den, men han avfeide det som skjedde som «helt vanlig».

– Jeg fikk ta med meg to kyllinger ut for å «kose» med dem på trappa, da snakket jeg og bonden om at dette var første – og siste – gang de skulle få oppleve sollys. For at jeg skulle minne meg selv på den opplevelsen i ettertid, spurte jeg hvilken dato de skulle slaktes. Det var rundt to uker til fra besøket mitt der, og da hadde jeg en alarm på telefonen min som gikk av på den datoen på cirka det klokkeslett de skulle bli hentet. Da var alle de titusenvis av livene helt borte. Det satt en skikkelig støkk i meg.

– Grunnen til at NOAH mistet statsstøtten var vårt arbeid for plantebasert mat og mot masseproduksjon av dyr til kjøtt. Hva synes du om at politikerne direkte motarbeider arbeidet for plantebasert mat og dyrevelferd?

– Det gjør meg forbanna å tenke på at kjøtt og meieri blir finansiert i såpass stor grad av staten, og sånn sett forstår jeg jo deres interesse om å «hysje» ned snakk om plantebasert mat. Det er ekstra provoserende fordi det egentlig ikke kan begrunnes med noe annet enn «norske verdier».

– Men verdiene som blir sett på som typisk «norske» i direkte kobling til kjøttindustrien er en myte. Man ser for seg dyr som beiter fritt ute året rundt. Men det er jo ikke sannheten. Selv assosierer jeg kjøtt med noe vondt, og ikke med mat lenger. Ergo finnes det ingenting i meg som ønsker å spise kjøtt. Det er mye jeg sier, for å så endre mening senere – men dette med å ikke spise kjøtt kommer til å være med meg livet ut og jeg kommer også til å oppdra eventuelle fremtidige barn uten kjøtt.

Sophie Elise har engasjert seg i flere av NOAHs saker. Her fotografert under NOAHs fakkeltog mot pels i 2016, hvor hun holdt appell. Foto: Margit Bratlie Selsjord.

– I forbindelse med statsstøtte-saken uttrykte du at du gjerne vil gjøre mer for dyr. Du har også sagt at du har et mål om å bli veganer. Fortell om hva du allerede gjør for dyr, og hva mer du har lyst til å gjøre?

– I dag er jeg vegetarianer og spiser vegansk hjemme. Jeg støtter flere organisasjoner, og bruker stemmen min der jeg kan. Mitt eget hudpleie-merke Glöd tar sterk avstand fra dyretesting, og er også et helvegansk merke. På sikt ønsker jeg å jobbe mer «hverdagslig» med dyr. Når jeg kan trekke meg litt tilbake fra min egen jobb, hadde det vært en drøm å ha det som en jobb å hjelpe dyr, om så bare på frivillig basis. Det hadde vært fint at det er noe jeg går til fast.

– I 2014 reiste du til Afrika for å jobbe frivillig med løveunger, men det endte i stedet med at du kontaktet NOAH og delte bilder fra stedet, og bestilte flybillett hjem samme dag. Vil du fortelle litt om hva du opplevde der? Og hvilke tanker du har om troféjakt?

– Jeg reiste til Afrika i 2014 for å jobbe på et løve-«sanctuary» hvor man tok vare på små løvebabyer. Det ble solgt inn som at disse løvene trengte det, som at de hadde mistet moren sin. Men jeg reagerte på hele opplegget, og det virket veldig rart da vi kom dit. Små innhengninger, veldig mye fokus på å ta bilder, det ble nevnt noe om auksjoner. Da sendte jeg bilder til NOAH og fikk hjelp til å sjekke opp stedet. Det viste seg at de utnyttet løver, og slett ikke hjalp dem.

«Jeg kjøpte jo den «fantasien» jeg hadde blitt solgt, men da jeg oppdaget sannheten sa jeg tydelig ifra hva jeg mente.»

– Da bestilte jeg fly hjem, for jeg kunne ikke være rundt noensom oppfostret løver som skulle bli solgt til troféjakt. Hadde jeg vært der én dag lengre hadde jeg måttet være med på en slik auksjon. Jeg kjøpte jo den «fantasien» jeg hadde blitt solgt, men da jeg oppdaget sannheten sa jeg tydelig ifra hva jeg mente. Forhåpentligvis førte det at jeg delte om min opplevelse på bloggen, til at litt færre gikk på samme smell.

– Hva tenker du om jakt generelt og det å ta livet av dyr for rekreasjonens skyld? Og på hvordan vi generelt behandler ville dyr i Norge?

– Jeg har vært med på jakt og er litt todelt, for jeg tenker at det er bedre at man går på jakt og spiser det kjøttet enn å støtte den massive kjøttindustrien. Men jeg synes det er dårlig å gjøre begge deler. Jakt for underholdning og sport synes jeg ikke noe om, derimot. At man har lov til å jakte på arter det er for få av, synes jeg er forkastelig, og jeg kjøper heller ikke alle argumentene om å holde bestanden nede.

– Du reagerte sterkt på slakten av kaninene da du deltok på Farmen. Hva tenker du generelt om det å utnytte dyr for underholdning? Ikke bare på TV slik som i Farmen, men i dyrehager og sirkus?

– Da jeg ble med på Farmen visste jeg hva jeg sa ja til, og jeg visste at det kom til å bli slakt. Det føltes merkelig for min første reaksjon var å bli «glad» fordi det ikke var grisene som skulle slaktes. Men så ble jeg dobbelt stressa fordi grisene kanskje skulle tas senere. Så ble jeg lei meg fordi årsaken til at kaninene skulle dø var så overfladisk. Dette var jo ikke dyr som noen skulle spise, vi skulle lage et plagg til en fiktiv karakter for å vinne et ukesoppdrag, så det virket utrolig bortkastet. Men på den annen side; dyrene på Farmen har det jo generelt mye bedre enn alle andre dyr i industrien. Utnytting av dyr til sirkus og dyreparker er jeg sterkt imot, og jeg protesterte utenfor sirkus sammen med NOAH da jeg fortsatt bodde i Harstad.

– Måten vi behandler dyr henger tett sammen med klima- og naturkrisen. Kjøttindustrien er en hoveddriver bak begge deler, mens jakt på ville dyr er den nest største årsaken til at ville dyr forsvinner, ifølge FN. Tenker du at dyrs rettigheter burde vært en større del av samfunnsdebatten? Hvordan opplever du selv at det er å kommunisere om dyrs rettigheter til følgere og til media?

– Det er jo nettopp det, det er vanskelig å nå ut fordi folk blir fornærmet – og det skjønner jeg jo. De fleste er glade i dyr, og vil ikke tenke på at man gjør noe som er feil for dem. I tillegg har mange samme type historie som meg fra barndommen; det at jeg var rundt kuer på industriell gård som barn, morfaren min var sauebonde, jeg har vært mye med på jakt og fiske. Om man har dette som «verdier», og som en stor del av hvordan man ser på seg selv, er det ikke så enkelt å snu. Men det går, for jeg klarte det jo og jeg er virkelig utrolig lat når det kommer til mat! Jeg tror noe av det beste man kan gjøre for dyr og natur er å tenke over hvilket parti man stemmer, og prøve å informere folk om de er nysgjerrige eller stiller spørsmål. Ikke minst, inspirere andre ved å gjøre selv! Jeg mister følgere hver gang jeg snakker om dyrevern – men det driter jeg i!

Om Sophie Elise

  • Influenser og tidligere blogger, som har deltatt i en rekke TV-programmer og blant annet har podcast.
  • Har gitt ut tre selvbiografiske bøker.
  • Driver varemerkene Glöd og The Shade.
  • Er vegetarianer og dyrerettighetsforkjemper, og har støttet NOAH over flere år.

Artikkelen har tidligere vært på trykk i magasinet NOAHs Ark #1/2023

Foto: Kristoffer Myhre

NOAH jobber hardt for å motvirke utnytting og mishandling av dyr,
MEN VI TRENGER DIN HJELP.