Dårlige tradisjoner

Men det vi ser av våre folkevalgte i saker som omhandler dyr, er dessverre altfor ofte en fremferd som man ikke egentlig forbinder med velfungerende, demokratiske samfunn.

Bortforklaring i pelsdyrsaken

I pelsdyrsaken blir tunge faglige råd oversett, og løfter fra stortingsmeldinger brytes og bortforklares. I sak etter sak som angår dyr, er det politikere som selv har noe å tjene på at dyrs status forblir svak, som tar avgjørelsene. Men særlig ulven har avkledd en rekke norske politikere deres anstendighetsmasker. Representanter for vår lovgivende forsamling forlanger uten blygsel at loven skal settes til side – for deres egen personlige vinning. Og de gjør det uten at mediene – som egentlig skal holde maktpersoner i ørene slik at de nettopp ikke meler sine egne kaker – reagerer.

”Det er ingen demokratisk selvsagthet at et fåtall som vil utnytte dyr og natur skal ha mer å si enn et flertall som ønsker å ta mer hensyn.”

Hovedtema for dette NOAHs Ark er ulvepolitikken. 2017 var året da dyrevelferdsregler ble feid til side av ”behovet” for å skyte ulv. Året hvor Miljøverndepartementet foreslo å svekke Naturmangfoldloven for å skyte ulv. Året hvor stortingspolitikere har fortalt oss at jegernes hobbyjakt og generell motvilje mot ulv nå er gode grunner til å skyte det kritisk truede dyret. Men det er også året hvor NOAH var delaktig i å redde Naturmangfoldloven, redde flere av de norske ulveflokkene og øke det politiske engasjementet for ville dyr.

Ulvens tilstedeværelse i norsk natur bringer noen urovekkende faktorer til overflaten i norsk politikk: Næringsinteressene er ikke bare godt representert i politikken, de er uten magemål og innehar en uproposjonal mengde maktposisjoner sammenlignet med mennesker som ikke har interesse i å presse mest mulig penger ut av dyr og natur. Dette synes nesten å være noe som tas for gitt i norsk offentlighet. Men det er ingen demokratisk selvsagthet at et fåtall som vil utnytte dyr og natur skal ha mer å si enn et flertall som ønsker å ta mer hensyn. Videre illustrerer ulvedebatten at visse deler av befolkningen ikke har beveget seg mange millimetrene i natursyn siden 1800-tallet. Noen synes fortsatt at mennesker skal få gjøre hva de vil med dyr – og at dyrene er enten ”nyttedyr” eller ”skadedyr”. Noen synes fortsatt at vi mennesker skal bestemme hvilke arter naturen skal bestå av. Noen tror at deres næringsinteresser er viktigere enn alle andre interesser. Og noen av disse ”noen” sitter på Stortinget.

Tradisjon for utrydding

Tradisjon er et ofte brukt begrep av de som ønsker at synet på dyr og natur ikke skal bevege seg fremover. Men tradisjon er et nøytralt begrep. Norge har gode tradisjoner, men vi har også noen svært dårlige. Vår tradisjon for utrydding er dårlig. Det er ikke så mange tiår siden det var offisiell utryddingspolitikk overfor alle de fire store rovdyrartene. Det er ikke så lenge siden nordmenn drepte isbjørnmødre over en lav sko, og fanget isbjørnunger som ble solgt til sirkus. Heller ikke så lenge siden pelsjegerne drev fjellreven til Rødlista, og hvalfangerne fangstet selv om hvalartene nærmet seg utryddelse én etter én. Det er få år siden norske myndigheter subsidierte klappmyssfangst og mente at selene ble ”for mange” – så med ett var også de langt opp på Rødlista.

«Det er på tide å skrote de dårlige tradisjonene. Det er på tide å komme seg videre.»

Men det er nå både harene og rypene fanges for rekreasjonens skyld – selv om de blir stadig færre og nå er nær truet. Det er nå flere måkearter er på Rødlista, mens avisene skriver i vei om hvor ”mange” og ”plagsomme” de er – og hvermannsen dreper måkeunger og knuser egg. Det er nå sterkt truede jervunger drepes i hiet, og rødlistede gauper og bjørner skytes selv om de blir stadig færre. Det er nå Stortinget og regjeringen leter med lys og lykte etter smutthull i loven for å skyte flere ulver. Det er på tide å skrote de dårlige tradisjonene. Det er på tide å komme seg videre.

Artikkelen har tidligere stått på trykk i magasinet NOAHs Ark #2/2017.