Skadefellingsforskriften er blitt et mye brukt virkemiddel for å fjerne ethvert dyr som gjennom naturlig adferd er til irritasjon eller skade, selv om den påståtte irritasjonen/skaden er av sterkt begrenset omfang og varighet. Enhver felling i hekke- og yngletiden medfører naturligvis store lidelser for etterlatte unger i reir og hi.
«Logikken er vanskelig å forstå; når menneskene dreper for sport og rekreasjon blir det akseptert av de fleste, mens dyrenes livsnødvendige næringssøk kan føre til at de drepes som skadedyr.»
I forskriften er det fremsatt som vilkår for skadefelling at skaden har oppstått i inneværende sesong, at den er av vesentlig økonomisk betydning og at det på forhånd i rimelig utstrekning er blitt forsøkt andre tiltak for å ”avverge skade eller redusere predasjon”. Det viser seg imidlertid i mange tilfeller at kommuner og fylkesmenn velger å se bort fra forskriftens vilkår og gir fellingstillatelser på juridisk sviktende grunnlag.
Dyr skytes ved minste irritasjon
Konsekvensene av skadefellingspraksisen er alarmerende. En bonde skjøt i løpet av en vår 3000 troster på sin eiendom og solgte dem deretter som kramsfugl til en restaurant. ”Gutta på tur” gjengen moret seg med å skyte fugler i fjellet utenom ordinær jakttid, og dekket seg etterpå bak skadefellingsforskriftens punkt om predasjon. I Fjell kommune i Hordaland har en bedrift i en årrekke systematisk drept måker og deres unger, for å hindre at biler og hustak tilskitnes. Konflikten tilspisset seg etter at bedriften bygde en parkeringsplass like inntil fuglenes hekkeområde. Det utstedes fellingstillatelse på grågås ennå før trekkene er på plass, og rutinemessige løyver til hijakt på rev uten at det foreligger dokumentasjon på skade. I store byer med omfattende trafikkstøy er det gitt fellingstillatelse på måker på grunn av påstått støyplage. Inkonsekvensen i skadefellingen kommer tydelig til uttrykk når det i en kommune ble gitt skadefellingsløyve på ærfugl som forsynte seg av blåskjell, mens det i en annen kommune ble gitt skadefellingsløyve på måker som forsynte seg av ærfuglegg.
Logikken er vanskelig å forstå; når menneskene dreper for sport og rekreasjon blir det akseptert av de fleste, mens dyrenes livsnødvendige næringssøk kan føre til at de drepes som ”skadedyr”. Menneskenes aktivitet i naturen volder dyrene store skader og lidelser. Til gjengjeld vises det minimal toleranse overfor dyrenes naturlige adferd. Det virker som at det er større aksept for menneskeskapte skader, støy, forurensing og rovdrift enn for selv bagatellmessige ulemper med dyr.
NOAH protesterer
NOAH har i et skriv til alle kommuner og fylkesmenn satt fokus på skadefellingsforskriften; dens utbredte feilpraktisering og konsekvensene for dyrelivet. Samtidig har NOAH gjennom flere innspill til Direktoratet for Naturforvaltning bedt om en gjennomgang av skadefellingsforskriften. Direktoratet har tidligere gitt signal om at det er aktuelt å revidere forskriften, men dette arbeidet er ennå ikke påbegynt. Et samarbeid mellom miljø- og dyrerettighetsorganisasjoner med fokus på dyrevern og artsvern kan kanskje få fortgang i dette arbeidet.
De siste årene har NOAH påklaget en rekke skadefellingsløyver. Dette gjelder blant annet vedtak om å utrydde rådyrstammen på Bolærne i Vestfold, i et forsøk på å redusere flåttplagen for folk som benytter området til friluftsliv, fellingsløyver på grågås, rutinemessige løyver til hijakt på rev og årlige løyver til felling av den rødlistede oteren i fiskeelver.
Seier for otere og håp for reven
Det har vist seg å være svært vanskelig å få omgjort skadefellingsløyver – kanskje er det for mange bukken til havresekken rundt i kommunene. Men i ett tilfelle i år ble skadefellingsløyvet opphevet etter klage fra NOAH. Det gjaldt tillatelse fra Fylkesmannen i Sogn og Fjordane på felling av 3 otere i Gloppenelva i Gloppen kommune. Direktoratet for Naturforvaltning tok klagen til følge, med begrunnelse i at oteren er en del av den opprinnelige faunaen på Vestlandet, og at oterens næringssøk i Gloppenelva må betegnes som normalt. Dette er en stor seier for oteren, da det innebærer en langt mer restriktiv linje fra Fylkesmannen når det gjelder tildeling av slike fellingsløyver.
NOAHs gjentatte klager på at Jølster kommune i 8 år på rad har gitt tillatelse til hijakt på rev, til tross for at tapstallene for småfe er blant de laveste i Sogn og Fjordane og at det ikke foreligger dokumentasjon på skade, har dessverre ikke forhindret at mange revevalper er blitt brutalt drept i sine hi. Riktignok skriver Fylkesmannen i årets svar til NOAH, at mange av NOAHs argumenter er korrekte og bør bli tatt hensyn til ved senere behandling, og at Jølster kommune ikke kan fortsette med å tildele hijakt/skadefellingløyve på rev i yngletidsfredinga, uten mer dokumentasjon. I følge en undersøkelse i Naustdal kommune i Sogn og Fjordane, er flått og alveld hovedårsaken til at sau og lam omkommer på beite. Rovdyr som rev blir dermed ofte uforskyldt utpekt som syndebukk.
Gode naboer?
Skadefellingspraksisen er et konkret eksempel på hvordan dyrene fortrenges fra naturen – som tross alt er deres hjem. Noen mennesker tåler ikke synet av et fritt dyr på egen eiendom, og roper på drapsløyve for alt fra fugler som sitter på biltaket til en rådyr som spiser et par epler.
«Menneskenes aktivitet i naturen volder dyrene store skader og lidelser. Til gjengjeld vises det minimal toleranse overfor dyrenes naturlige adferd.»
Overgrepet mot de ville dyrene er hinsides enhver rimelighet; mennesker bosetter seg i deres hjem, forfølger dem for rekreasjon, forstyrrer dem i deres daglige liv – og ovenikjøpet risikerer dyrene å bli tatt livet av hvis de viser seg i vår nærhet. Heldigvis finnes det også mennesker som føler seg beæret over nærværet av ville dyr, og som ser dette som en berikelse snarere enn en plage. De bestreber seg på å være gode naboer for sine medskapninger, og løse eventuelle konflikter fredelig og uten ulempe for dyrene. Men gode naboer er dessverre alt for sjeldne.
NOAH ønsker å fortsette å følge opp skadefellingstildelinger, og vil svært gjerne ha tips om slike saker. Det er ønskelig både å påklage enkelttilfeller og samle dokumentasjon på hvordan skadefellingsforskriften fungerer i praksis, og hvordan den medvirker til å uthule lovverket og påføre fugler og dyr store lidelser i yngletiden. Innspill til Direktoratet for Naturforvaltning, med oppfordring om at skadefellingsforskriften snarest endres, slik at ynglefredningsprinsippet i viltloven blir respektert, kan sendes til postmottak@dirnat.no
Artikkelen har tidligere stått på trykk i magasinet NOAHs Ark #1/2006.
Vi trenger din hjelp for å gi dyrene friheten tilbake. Klikk her for å støtte vårt arbeid.
