Viktoria Winge: - Jeg vil ikke være med på utnyttingen!
Skuespiller Viktoria Winge sluttet å spise dyr da hun var 18 år, og har aldri skjønt seg på at mennesker skal dominere dyrene. I påsken var hun på overlevelsestur i fjellet med vegansk nistemat i sekken.
– Hvordan gikk det til at du ble vegetarianer?
– Jeg gikk på videregående skole i Paris, og det var mye snakk om kugalskap, skrapesyke på sauer, eggforgiftning og bakterier i kylling. Alle problemene ved kjøtt- industrien var oppe i debatten, og jeg bestemte meg for å endelig gjøre det jeg hadde tenkt over lenge. Jeg ønsket ikke å spise dyr, men da jeg var barn tenkte jeg at jeg måtte bli «stor nok» for å få til å bli vegetarianer. Så da jeg ble 18 år satt jeg rett og slett et punktum etter mitt siste kjøttmåltid. Jeg elsker dyr, og synes det er unødvendig å drepe dyr slik vi gjør i dag.
«Dyrene er alltid de som taper, og vi er alltid de som utnytter. Det vil jeg ikke være med på.»
Hele kjøttindustrien har blitt en bruk- og kastindustri. Da mennesker levde i naturen var det en stor og omfattende sak å ta livet av et annet dyr. Mennesker så også på seg selv som mulige ofre, som et bytte for andre dyr. Det var ikke gitt at mennesket skulle vinne den kampen. Men nå har ikke vi mulighet til å bli ofre, vi kan ikke dø på lik linje med de andre dyrene, dyrene i naturen er ingen fare for oss. Dyrene er alltid de som taper, og vi er alltid de som utnytter. Det vil jeg ikke være med på.
I sofaen hos Viktoria Winge ligger en hund som er en ekte bohem – hun er vokst opp i kunstnerkollektiv og sover lenge om morgenen. Viktoria Winges interesse for dyrs rettigheter startet med de dyrene hun selv traff på og innlemmet i familien:
– Det var jeg som skaffet familien alle husdyrene – jeg fant alltid noen som trengte hjelp da jeg var liten. Da jeg var seks år var vi på en bondegård med valper, og da klarte jeg å få med meg en valp hjem. Pappa er jo veldig medgjørlig. Lite visste jeg da jeg var seks år hvor mye det krevde å ha hund. Og mamma og pappa hadde ikke erfaring med hund de heller. Etterhvert måtte de reise mye i jobben, men naboen var veldig glad i hunden vår, så etter hvert flyttet hunden over til naboen og så løp hun fritt mellom oss og hadde to familier. Da jeg var barn var det vanlig at folk satt med pappesker med kattunger på Tangen senter, for å høre om noen ville ha dem. Og jeg klarte å få med meg en sånn eske hjem. Det var Lurvehette som satt i esken, og som jeg tok til meg da jeg var ti år.
Det er viktig å sterilisere katter, for det blir fort en storfamilie ut av det – og det ble det for Lurvehette. Jeg var jo bare ti år og ikke helt innsatt i hvordan slike ting fungerer, så det hadde vært greit med noen voksne som visste litt… Men mange voksne skjønner ikke helt omfanget av å ta vare på dyr. Så det ble til 7 katter i familien og jeg måtte drive å sjonglere disse psykene deres. Det var en som var litt spesiell, det var Panthera. Hun var på grensen til vill, så da måtte man gi henne en annen type oppmerksomhet. Men med nok oppmerksomhet så kan alle få det bra – også de litt vanskelige personlighetene. Mange år senere kom det en katt til oss fra skogen. Vi kalte henne Naps, fordi hun nappet. Så brukte vi flere måneder på å få henne fra dørterskelen og inn i huset, ytterligere to år med masse kos og rolig gange og få henne til å skjønne sosialisering med andre mennesker – men det var så veldig gøy å se når hun begynte å skjønne det! «Hvis jeg slapper litt av så får jeg mer kos». Jo mer hun turte, jo mer kos fikk hun. Det var veldig trist da hun ble syk og gikk bort.
– Når skjedde det at du trakk parallellene mellom de familiedyrene du ble kjent med som barn, og dyrene i f.eks. pels- og kjøttindustrien?
– Jeg hadde de tankene allerede da jeg var liten; at det finnes dyr som vi mennesker tar oss til rette overfor og at det ikke er riktig. Når man ikke vet hva man spiser, og så skjønner at det er dyr – det er veldig sjokkerende for et barn. Det var da det begynte for meg, da jeg var liten og skjønte at man spiser dyr. Jeg ville jo gjøre noe med det allerede da.
«Når man ikke vet hva man spiser, og så skjønner at det er dyr – det er veldig sjokkerende for et barn. Det var da det begynte for meg, da jeg var liten og skjønte at man spiser dyr.»
Men hvis man ikke har foreldre som er vegetarianere, så lærer man kanskje at det er «farlig» å ikke spise dyr, at man kan bli underernært og andre slike myter. Man må ha litt oversikt, men det er ikke så vanskelig som noen tror. Det er trist at en del foreldre – særlig min generasjons foreldre – trodde at det var så veldig vanskelig.
– Men det var tross alt ikke det?
– Nei, så klart ikke. Det var mange myter og propaganda – som påstandene om at man trenger proteiner i kjøtt. Proteiner fra planter fungerer utmerket, og man trenger ikke å overspise proteiner. Men vi har blitt pumpet fulle med sånne myter. Matindustrien finner selv opp disse mytene om hva vi burde spise – en periode var det reklame om at man måtte ha melk for å leve. Og så er det motsatt – vi blir ofte sykere av det industriene sier vi skal spise, som kjøtt fra dyr som bare har lidd hele livet. I Norge er mange naive og tror godt om industriene, tror at her er vi alle sosialister og passer på hverandre og vi driver ikke med sånn stor-kapital. Men matindustrien er styrt av markedskreftene. Man vil jo bare skrike ut av og til, men så hjelper ikke det for det er ingen som hører det når jeg står her på trammen på Nesodden og skriker ut! Derfor er det så bra med organisasjoner som NOAH, som tar tak!
– Hver enkelt kan også si i fra – om ikke på trammen, så i samtale med andre mennesker?
– Ja, å stå for valget å være vegetarianer og svare på spørsmålene man får er viktig. Man kan jo ønske seg litt matro av og til, men jeg tror at akkurat i våre dager når verden er skrudd sammen som den er, så er det viktig å ta det ansvaret som vegetarianer, og informere seg om dyrene, miljø og helsekunnskapen for å kunne fortelle folk om det når de spør rundt matbordet. Det er det lille man kan gjøre – å inspirere til mindre forbruk av kjøtt. Har du en tvangs-tanke om at du ikke klarer å bli vegetarianer, men likevel bryr deg, så er det bare å starte med å minimere kjøttforbruket ditt, det er ikke mer som skal til. Det der med å begrense seg, ikke være grådig, tenke på hva man trenger – det er viktig. Og desto vanskeligere nå som alt bare ligger der, og koster nesten ingenting. Vi må ikke veie våre mynter for å kjøpe kjøtt… Det er helt koko at kjøttprodukter er så billig, og vegetarprodukter som koster mye mindre å produsere, er dyrere. Vi lever i en boble som presser ned prisene så vi skal kunne leve i luksus og kjøpe produkter fra dyr som det tar enorme ressurser å produsere.
– Du har nettopp vært på vegansk ekstrem-tur i fjellet?
– Jeg kjenner en skikkelig tøff dame som drar på harde langturer i fjellet og har gjort det vinteren igjennom i over ti år. Nå går hun Norge på langs, etappevis, så jeg spurte om jeg kunne kaste meg på i én etappe. Det var fra Storlien til Snåsa. Snøen ble som lim og vi gikk med overvann til knærne. Bekkene var utsprunget så vi måtte krysse dem i skikkelig «Revenant»-stil. Vi lå i telt og hadde med pulk, og gikk ca tre uker. Jeg fikk beskjed av Mesteren min, som jeg kaller henne, om å tørke mat på forhånd. Så jeg fikk låne en dehydrator av henne, og tørket mat i to uker. Jeg kokte brun ris, quinoa og linser og tørket det. Det var maten min på den turen, i tillegg til rosiner og fett – nøtter, kokos, olivenolje. Jeg tenker at vegansk mat er optimalt, for kroppen også.
Å leve vegansk er jo målet. Det gikk veldig bra på turen og det var en test, for jeg har aldri gått så hardt i hele mitt liv, man måtte bruke hele kroppen. Det er ikke som en treningsøkt, men som å være i den treningsøkten der du løfter vektene, hele dagen. Det er rett og slett tull at man må spise kjøtt for å bli sterk. Forskere har funnet ut at gladiatorene i gamle Roma spiste vegetarisk. De var de sterkeste, og trent opp til å sloss for livet. Men de fikk jo ikke kjøtt de, som var lavest på rangstigen. Det er en del som tror det er så sunt å være kjøttetende, og de tenker mer på seg selv enn på dyret. Men faktum er jo at til og med hvis man skal argumentere bare ut i fra hensyn til seg selv så er det sunnere for kroppen å være veganer. Jeg er også opptatt av buddhismen, og bare fra det perspektivet – det å fortære fysikk som har vært gjennom så mye dårlig behandling, er dårlig karma.
– Du har stilt opp for NOAH både på Vegetarevent og Fakkeltog mot pels. Hva tenker du er det viktigste man kan gjøre for dyr?
– Det handler om å sette seg inn i alle måtene dyr utnyttes på i samfunnet og ikke bidra til det. Jeg ønsker jo ikke å være med på noe av det, men det kan ta litt tid å finne ut hvilke produkter som kommer fra dyr. Nå er det soleklart for meg, men det var en prosess med alt som finnes i butikkhyllene og som kommer fra dyr som har lidd – noe som er helt unødvendig. Mamma og pappa er nydelige mennesker, men på julaften da jeg var 20 fikk jeg en dyr pelslue, selv om jeg var vegetarianer og ikke ville ha noe som dyr hadde dødd for. Hvis man ikke har tenkt på det, så ser man ikke alltid dyret bak varen – og da må man opplyses om det.
«Det handler om å sette seg inn i alle måtene dyr utnyttes på i samfunnet og ikke bidra til det.»
– Vi tar oss også til rette overfor ville dyr – nå skal det diskuteres på Stortinget hvor mange ulver som får lov til å leve…
– Når jeg hører det, kommer den hjelpesløsheten man føler på, for jeg sitter ikke på Stortinget og kan ikke diskutere det. Og egentlig skulle jeg bare ha lyst til å klappe til de som ikke skjønner at dyr må få lov til å leve i fred, som den buddhisten man er… Riste i folk og få dem til å våkne opp. Det er hårreisende at noen vil utrydde ulvene. Det er helt tullete at ulven bare skal få lov til å bevege seg i små deler av landet. Det er ikke sånn dyrene fungerer, det er ikke sånn vi fungerer heller. Det er bare naturstridig. Det er rart det ikke er flere på Stortinget som forstår at vi ikke kan holde på sånn mot andre dyr. Man må lære dem opp. De burde informere seg selv, selvfølgelig, men hvis de ikke får det til så må man bare gjøre det for dem.
“Det er hårreisende at noen vil utrydde ulvene. Det er helt tullete at ulven bare skal få lov til å bevege seg i små deler av landet. Det er ikke sånn dyrene fungerer, det er ikke sånn vi fungerer heller. Det er bare naturstridig.”
– Hva synes du om Norges politikk overfor dyr, generelt?
– Jeg synes nesten det er vanskelig å kommentere den politikken vi fører overfor dyr med riktige ord, for jeg forstår rett og slett ikke tankegangen med å fortrenge dyr, jeg forstår ikke tankegangen med vold mot andre skapninger, tankegangen om at dyr skal underholde oss i dyrehager, tankegangen med at det er greit å ha kjøttfarmer – alt dette er så fjernt fra min hjerne. Jeg forstår horroren som det er for dyrene, og urettferdigheten. Men jeg forstår ikke at folk ikke forstår… Når vi også ødelegger naturen ved å gjøre det – at ikke flere forstår at det er fryktelig dumt, det synes jeg er veldig rart. Man må gjøre som dere – stå på og opplyse menneskene.
– Hva tenker du må til for å få oss til å se dyrene som det de er?
– Det er så merkelig at folk tenker på dyr som noe som er under oss… At noen fortsatt tenker at vi er øverst og at dyr ikke har følelser og kanskje ikke opplever smerte engang – sånne rare, naive tanker som viser en ignoranse og dumhet, skylapper overfor tilværelsen. Hvis man lever med en hund eller katt så skal det ikke så mye til for å forstå at de har følelser og er personligheter og at de burde ha et verdig liv de også. Det er ikke så komplisert. Hvorfor må man gjøre det så komplisert? Hvorfor må man bedrive dyreterror? Jeg håper på en lysende fremtid, hvor det ikke bare er menneskerettigheter, men også dyrerettigheter – en fremtid hvor det ikke er greit å utøve vold mot dyr. Vi må huske på at vi ikke hadde levd uten dyrene…
Denne artikkelen har tidligere vært på trykk i magasinet NOAHs Ark #1/2016.
NOAH jobber hardt for å motvirke utnytting og mishandling av dyr, MEN VI TRENGER DIN HJELP.