Først vil jeg på vegne av NOAH påpeke at dyrerettighetsbevegelsen slett ikke møter «rynkede øyenbryn». Tvert imot møter vi mennesker som er opprørt over den arrogante holdning overfor dyr som råder i vårt samfunn – opprørt over kyllinger som vokser fortere enn at beina kan bære dem, rever som sitter hele sitt liv innesperret i bur, elefanter som står i lenker på sirkus. Vi møter mennesker som skulle ønske verden var annerledes. Noen av dem endrer sine kjøpevaner for å bidra til forandring. Mange støtter oss selv om de føler at egne vaner ikke er så lett å endre med det samme.
Men det er klart at «rynkede øyenbryn» finnes – et par av dem sitter tydeligvis på Nykvist. Jeg våger å hevde at mye av motstanden mot dyrs rettigheter bunner i at man i vår vestlige behagelige verden ikke vil tenke på at varer vi har vent oss til er produsert på mindre hyggelige måter. «Kjøtt er godt» er ikke noe argument for å påføre andre følende skapninger lidelse og død – likevel er det dette det ofte koker ned til.
At det også finnes utallige gode matvarer som ikke forårsaker lidelse og død, fremstår som mindre relevant for den som på forhånd har bestemt seg for å ikke endre sine vaner. Da tar det mindre energi å rynke øyenbrynene litt og bortforklare dyrenes lidelse som mindre viktig.
NOAH tar dyrenes lidelse på alvor
Er den mindre viktig? Nei. Ikke for dyrene selv. Objektivt sett er smertefølelse noe vi deler med et stort antall medskapninger og den oppleves like intenst for en hund, en gris eller et menneske. «For noen er altså dette ramme alvor» skriver Nykvist om de som forsvarer dyr – og i kjent hersketeknikkstil vil han at leseren beskjemmet skal distansere seg fra disse «noen» som faktisk tar dyrs lidelse på ramme alvor.
Spørsmålet bør imidlertid ikke være hvorvidt dyrs lidelse er ramme alvor for Nykvist, men hvorvidt den er ramme alvor for dyrene. Svaret på dette er selvsagt ja. Vil vi gjøre vurderinger basert på naturvitenskapelig kunnskap og logikk så tar vi derfor hensyn til deres lidelse. Er det dermed ikke så farlig med logikken og kunnskapen, kanskje man heller tar mer hensyn til egoistiske interesser som økonomisk vinning på andres bekostning. Og slik kan man vel si at vårt samfunn er bygd i dag.
«Det er tvilsomt om folk flest ser på elgjakt som lystmord i blåbærlyngen,» skriver Nykvist. Men mange av «folk flest» ønsker seg et samfunn som i langt større grad respekterer dyrs rett til sitt eget liv. Problemet er at «folk flest» ikke så lett får tilgang til informasjon om at dyr har de samme grunnleggende følelser som oss selv, eller argumentasjon om dyrs rettigheter. Den offentlige informasjonen er gjennomsyret av næringsinteressenes tingliggjøring av dyr.
Valgene for god dyrevelferd
Og i reklamens verden dominerer næringene med oppfordringer om å forbruke dyreprodukter. «Dyrevelferden blir ikke bra før menneskene er ute av bildet,» skriver Nykvist. Det tror ikke NOAH – vi har tro på at mennesker er i stand til å velge hensyn, kunnskap og medfølelse foran blind egoisme.
Nykvist mener visstnok at man mister «troverdighet i viktige dyrevernspørsmål» ved å konsekvent stå på dyrenes side. Hva er «viktige dyrevernspørsmål»? To centimeter fra eller til på nettinggulvet? For høner er det et langt viktigere spørsmål om de kan oppleve jord, gress og samhørigheten i en flokk – eller om de lever uten å kunne strekke vingene i et bur. Spørsmålet om liv og død er også viktig for alle dyr.
Minimale forbedringer hilses velkommen av NOAH som små subbende skritt på veien – men de viktige dyrevernspørsmålene dreier seg etter vår mening om hvorvidt vi ser på dyr som mindreverdige skapninger som kan brukes for vårt forgodtbefinnende eller om vi skal begynne å respektere deres egne interesser.
NOAH jobber hardt for å stoppe lidelsene for dyrene i landbruket, men vi trenger din hjelp. Støtt arbeidet vårt videre ved å bli månedsgiver i NOAH!
Kronikk av NOAHs leder Siri Martinsen på trykk i Nationen som svar på Kato Nykvists kommentar 3.6.08.
