Betyr det at man selv fylles av glede og velbehag over å se et dyrs vennlige tilnærming, over å være mottaker av et dyrs hengivenhet? Betyr det å gledes over dyrenes ofte fascinerende og vakre fremtoning – slik man gledes over et fossefall eller en solskinnsdag? Er det ”å være glad i dyr”?
Eller er det en indre forpliktelse om aldri å bidra til at et dyr har det vondt? Har den som er ”glad i dyr” gitt alle dyr et stille løfte om alltid å ville deres beste – en hengivenhetserklæring fra mennesket selv?
«Mange mennesker vil om seg selv si at de er glad i dyr. Alt for mange av disse vil også si at de er glad i skinkestek.»
Mange mennesker vil om seg selv si at de er glad i dyr. Alt for mange av disse vil også si at de er glad i skinkestek. Hva skiller disse to formene for ”kjærlighet” fra hverandre? Gleden over å omgi seg med det levende dyr, og gleden over å konsumere det døde …
Kjærligheten kan være meget egennyttig. Et menneske som holder en dunete kylling i hånden, vil lett kunne føle seg ”glad i dyr”. Hun fornemmer en god følelse inni seg, en varme – fordi det lille dyret er så vakkert, så søtt der det ligger. Er det kjærlighet? Så vokser det lille dyret opp, og ved neste ”møte” føler hun kan hende noe av den samme glede – en god følelse over å ha det bra, en varme fordi hun er del av en hyggelig stemning, og duften av krydder når familiemiddagen i form av en forvokst fugleunge serveres. Om hennes kjærlighet var rettet mot det lille dyret den gang det var levende, var det allikevel ikke av den type kjærlighet som det lille dyret selv kunne glede seg over.
«Glad i dyr»
Å drepe og spise den man ”er glad i” blir alltid en selvmotsigelse. Enten er man ikke så ”glad i dyr”, men snarere glad i opplevelsene og nytten dyret kan gi en selv, enten de er levende eller døde. Eller så er man virkelig glad i, men tør ikke ta konsekvensen av dette, og motsier seg selv i handling for å tekkes andre med mer hensynsløst syn på dyr. Det første er nokså overflatisk. Og det siste er nokså usunt, også for ens egen skyld…
Det faktum at vi mennesker ofte føler vi trenger unnskyldninger for å drepe, kan tyde på at mange på et vis virkelig er ”glad i dyr”, men lar seg tvinge av konvensjoner og tradisjon til ikke å ta konsekvensen av det. Det beklagelige er at vi mennesker er rene tryllekunstnere når det gjelder unnskyldninger. Vi finner alltid en unnskyldning. ”Han har det så vondt”, sier vi om den forvillede katten som holder til under verandaen vår, ”det er nok best at han fikk dø”. ”De har det så godt”, sier vi om sauene på fjellbeitet, ”da gjør det ingenting at man tar livet av dem for kjøttets skyld …” Enten dyrenes liv er vondt eller godt – vi finner alltid en unnskyldning. En unnskyldning for å ta liv. Men trenger mennesker som sier at de er glad i dyr en unnskyldning for å få bidratt til å ta livet av dem? Kan de ikke simpelthen la være?
«I fjor spiste nordmenn 1,3 millioner griser – i hovedsak grisunger på seks måneder, som knapt hadde felt melketennene. De samme nordmenn spiste også 375 000 kuer, okser og kalver samme år. 1,1 millioner sauer og lam. 20 000 geiter og killinger. 2 000 hester.»
I fjor spiste nordmenn 1,3 millioner griser – i hovedsak grisunger på seks måneder, som knapt hadde felt melketennene. De samme nordmenn spiste også 375 000 kuer, okser og kalver samme år. 1,1 millioner sauer og lam. 20 000 geiter og killinger. 2 000 hester. Og nærmere 40 millioner høner og kyllinger. Samme år. Dette vitner om en enorm appetitt på dyr som uten unntak ble drept mot sin vilje, opplevde redsel og ubehag i tiden før de ble drept – og hvorav det overveldende flertall levde et liv uverdig et levende vesen. Ingen av disse dyrene fikk oppleve et menneskes ekte kjærlighet – selv om flertallet av befolkningen nok vil definere seg som ”glad i ” dyr. Ingen viste at de var glad i dem. Det var ikke et tema ved middagsbordet.
Kanskje var de ikke av den type dyr man blir ”glad i”… Kanskje var de ut-definert fra vår kjærlighet allerede i fødselsøyeblikket, fordi de ble født som ”slaktegris”, ”melkeku” og ”eggleggende høne”, og tilfeldigvis ikke ”kjælegris”, ”koseku” og ”selskapshøne”. Tilfeldigvis, fordi det ikke er dyrenes egenskaper som bestemmer deres skjebne og bruksområde i menneskesamfunnet, men våre fordommer og vaner. Selvsagt kan et menneske som er ”glad i dyr” bli like glad i en gris som i en hund. Og hvis han er et menneske som evner å være ”glad i” på en slik måte at det ikke bare er for egen gledes skyld, men slik at mottakeren også kan føle kjærligheten, da vil han med sikkerhet ikke si: ”Jeg er veldig glad i dyr, men jeg er alt for glad i kjøtt til å bli vegetarianer…”
«Enten er man ikke så ”glad i dyr”, men snarere glad i opplevelsene og nytten dyret kan gi en selv, enten de er levende eller døde.»
Hvis alle vi mennesker som er så ”glad i”, bare kunne forstå at også dyrene er ”glad i”. Glad i hverandre. Glad i barna sine. Glad i å ligge i duggvått gress. Glad i å sole seg i skogbrynet. Glad i løpe frie gjennom engene. Glad i livet.
Jeg skulle gjerne visst: Hvor mange mennesker er mer glad i dyr, enn i skinkestek?
Kjærlighet
Du sier du elsker skogen,
men du hugger den ned
Du sier du elsker blomstene,
med du plukker dem
Du sier du elsker dyrene,
men du spiser dem
Nå er jeg redd,
for du sier du elsker meg
ukjent
Artikkelen har tidligere stått på trykk i magasinet NOAHs Ark #1/2002.
Vi trenger din hjelp for å gi dyrene friheten tilbake. Klikk her for å støtte vårt arbeid.
