Som kua i den grønne eng?

Kjøtt- og melkebransjen i Norge får alt de ber om. I januar 2024 ba de om at mosjonskravet for kyr, som det hadde tatt 24 år å innføre, skulle omgjøres. Det tok mindre enn 24 timer, så var landbruksminister Geir Pollestad på ballen.^[1] Igjen skulle næringsinteresser settes foran dyrevelferd.

Utnytting av kuer i kjøtt-og melkeindustrien blir romantisk fremstilt med kyr i grønne enger. Men «medaljen» har en omfangsrik bakside. Kuer fastbundet til bås store deler av livet, elektriske støt hvis de gjør fra seg på «feil» sted, kalver som blir tatt fra moren – krenkelsene av dyrenes behov er mange. Produksjonen av rødt kjøtt står også sentralt i brennaktuelle debatter om klima, naturmangfold og menneskers helse.

Matriarken fra skogen

Kuer er opprinnelig skogsdyr, og urkua stammer fra India. Det naturlige for dyrene er å leve i flokker på 10-15 kyr med kalver, mens oksene danner egne flokker. Flokken ledes av en eldre, erfaren ku – på samme måte som matriarken i en elefantflokk. Hennes søstre, døtre og deres barn danner resten av flokken.^[2]

I forbindelse med fødselen liker kua å være for seg selv i noen dager før kalven introduseres til familien. Ungen ligger først gjemt i gresset som en rådyrkalv, men følger så moren. Kalver dier moren i 8-10 måneder. Etter det danner oksekalvene egne flokker, mens hunnkalvene blir i mors flokk hele livet.^[3]

Kuer knytter sterke bånd til hverandre. De har definerte bestevenner innenfor flokken, som de blir svært opprørte om de skilles fra.^[4] Når de beiter holder de kontakt med hverandre med lavfrekvente lyder, som mennesker ikke oppfatter.^[1]

Kuer knytter sterke bånd til hverandre. De har definerte bestevenner innenfor flokken, som de blir svært opprørte om de skilles fra.

Adferdsforskere har slått fast at kuer har komplekse sosiale liv, og individuelle personligheter.^[5] I 2017 publiserte to nevroforskere artikkelen «The Psychology of Cows» i magasinet «Animal Behavior and Cognition», hvor de slår fast: «Kuer er langt mer sofistikerte og følsomme enn mange tror (…) de kan gjøre sofistikerte kategoriseringer; viser kognitiv dømmekraft og følelsesmessig smitteeffekt; viser selvbevissthet; har ulike personligheter og sosial kompleksitet, inkludert sosial læring.»^[6]

Forskning viser at kuer opplever særlig glede over læring og problemløsning, og blir engstelige når det er noe de ikke forstår.^[7] De kan blant annet løse kompliserte labyrint-tester.^[8] Etologiprofessor Marc Bekoff uttaler: «Kuer er svært intelligente. De opplever «eureka»-øyeblikk når de løser et problem.»^[9]

Lenket til landbruket

Men kuenes uløselige problem er at de er fastlenket til landbruksindustrien – symbolsk så vel som bokstavelig. Kua er selve bildet på norsk landbruk. Norturas nyeste reklamekampanje, som ble kritisert for å være misvisende av miljøforskere,^[10] viste frie kyr med norske fjell i bakgrunnen. Det er slik kjøttindustrien vil fremstå.

Bak reklamen er dyrene produksjonsenheter for melk og kjøtt, født inn i et liv dominert av negative opplevelser. Årlig slaktes ca. 300 000 kalver, kuer og okser.^[11] Det lever til enhver tid ca. 203 000 kyr i melkeproduksjon, og ca. 109 000 ammekyr i Norge.^[12]

«Mange storfe har for liten bevegelsesfrihet (…) Fortsatt står mange norske kyr oppbundet på bås store deler av året, og mange ungdyr står svært trangt i binger med fullspaltegolv.»»
– Mattilsynet

I følge SSB lever 64 % av melkekyrne i «løsdriftfjøs», og 35% i båsfjøs.^[13] I løsdrift går kyrene enten på spaltegulv eller betong. Det er ikke så fritt som navnet gir inntrykk av – det eneste arealkravet er at dyrene skal kunne ligge samtidig.^[14]

I båsfjøs står kua bundet i kjetting. Stortingsmeldingen om dyrevelferd innrømmet at dyrene lider: «Dyr som står bundet på bås hemmes bl.a. i kroppspleie og direkte fysisk kontakt med andre dyr. Stereotyp atferd som tungerulling, skumtygging og slikking på innredning sees (…) hos kyr i norske fjøs. Disse regnes som tegn på mangler ved miljøet.»^[3] I innspill til ny dyrevelferdsmelding i 2023, skrev Mattilsynet: «Mange storfe har for liten bevegelsesfrihet (…) Fortsatt står mange norske kyr oppbundet på bås store deler av året, og mange ungdyr står svært trangt i binger med fullspaltegolv.» 15)

De fikseres i en metallboks, før de skytes i hodet med boltpistol og stikkes i halsen. Flere prøver å snu, rygge eller komme unna på annet vis. Da bruker man redskaper å slå dem med.

I de fleste båsfjøsene brukes «kutrener», en elektrisk bøyle som gir kua støt når hun gjør fra seg i båsen, slik at hun rygger og avføring havner i gjødselrenna. I flere land er det innført forbud mot kutrener. Allerede i 1994, etter henvendelse fra NOAH, ville Rådet for dyreetikk ha forbud.^[16] Veterinærforeningen skriver at kyr «daglig utsettes for ubehag og smerte gjennom bruk av elektrisk kutrener. Dette er en enkeltfaktor som innebærer unødig lidelse for alle kyr i båsfjøs.»^[17]

Kyr som kun brukes i kjøttproduksjon lever under de samme forhold som melkekuer i «løsdrift». Flere ønsker at kalvene skal fødes tidlig på året – da blir kuer og kalver stående innendørs i opptil 6 måneder før de kommer ut.^[18] Stortingsmeldingen innrømmet at dyrene lever trangt: «Man ser bl.a. ku og kalv plassert på ungdyrbinger med vanlig spalteplank, eller mange kyr i samme binge uten at det er sørget for en egen, beskyttet liggeplass for kalvene.» Stortingsmeldingen advarte også om at utearealet for disse dyrene kunne være uakseptable: «Huset som tilbys dyrene kan være en gammel gjødselkjeller, og utearealene kan være dekket av gjørme.»^[3]

I de fleste båsfjøsene brukes «kutrener», en elektrisk bøyle som gir kua støt når hun gjør fra seg i båsen, slik at hun rygger og avføring havner i gjødselrenna.

Naturlig levealder for kyr er 20 år. Men de fleste kalver slaktes ved 15-18 måneders alder.^[19] Melkekuer slaktes ofte når de er 4-5 år.^[3] Etter å ha blitt lastet på slaktebilen, og kjørt i opptil 8 timer, drives dyrene gjennom et gangsystem på slakteriet. De fikseres i en metallboks, før de skytes i hodet med boltpistol og stikkes i halsen.

Flere prøver å snu, rygge eller komme unna på annet vis. Da bruker man redskaper å slå dem med. Elektrisk strømstav er også lovlig. Det «skal ikke gis mer enn et par korte elektriske støt rett etter hverandre av gangen», ifølge forskriften.^[20] Men det er vondt nok for dyr som er livredde og stressede på vei til døden.

Morløse kalver

Kalvene til kuer i melke- og kjøttproduksjon, tas fra moren rett etter fødselen. Bransjeorganisasjonen Tine mener at kalven da får «mest mulig ro» – altså «ro» fra egen mor. Tine mener også at den beste måten å «sikre kalven råmelk for å styrke helsen», er å ta kalven fra moren – som råmelken, eller morsmelken som det også kalles, kommer fra. En annen – og mer reell – grunn til å berøve moren for sin nyfødte, er, som Tine skriver, å «unngå tilfeller der kua kan bli aggressiv/stressa på grunn av morsadferd».^[21]

Tusenvis av kalver dør hvert år av luftveisinfeksjoner. Urin og avføring på gulvet danner ammoniakk som skader kalvenes lunger.

For det blir hun. Båndet mellom mor og kalv er sterkt, og kua vil forsvare kalven og hindre at mennesker stjeler melken. Derfor stjeler man like gjerne kalven. Men at kua ikke lenger har noen å forsvare, betyr ikke at savnet blir borte. Professor i dyrevelferd ved British Columbia Universitet, Daniel Weary, har forsket på kyrs adferd og uttaler: «Den abrupte, tidlige adskillelsen mellom mor og kalv som er vanlig i melkeproduksjon, er opprørende både for kalven og moren.»^[22]

Kalvene til kuer i melke- og kjøttproduksjon, tas fra moren rett etter fødselen. Bransje-organisasjonen Tine mener at kalven da får «mest mulig ro» – altså «ro» fra egen mor.

I økologisk produksjon går kalvene sammen med mor i tre dager. Enkelte gårder har kalvene sammen med moren i noen uker. I kjøttproduksjon skilles normalt kalvene fra de voksne etter ca. 6 måneder, som også er lenge før normal avvenning. I perioden før avvenning setter bonden ofte en «neseplate» med pigger på kalven, slik at det gjør vondt for kua når kalven dier.^[23]

Kuer og kalver i produksjon utsettes kontinuerlig for adskillelse fra hverandre. Weary beskriver det slik: «Vi kan ikke påstå at adskillelse bare er en hendelse som ikke gjør dyrene vondt. Det gjør dem vondt. Det går inn på dem i en slik grad at deres følelsesmessige tilstand blir varig påvirket.»^[4] Weary har gjort studier som viser at traumatiske hendelser som adskillelse fra mor, og smertefulle opplevelser som avhorning, kan endre kalvenes personlighet. De opplever depresjon etter å ha blitt utsatt for det som er ren rutine i industrien.^[22]

Båndet mellom mor og kalv er sterkt, og kua vil forsvare kalven og hindre at mennesker stjeler melken. Derfor stjeler man like gjerne kalven.

De nyfødte kalvene holdes ofte alene i enkeltbåser eller burlignende «kalvehytter». Her er det bare krav om plass til «å legge seg, ligge, reise seg». Å isolere kalvene slik påfører dem kronisk stress.^[23] Når kalvene blir litt eldre holdes de i fellesbinger hvor dyr på 150 kg bare har 1,5 m2 hver.^[14]

Mattilsynet uttalte i en rapport publisert i 2017: «I mjølkeproduksjonen fratas fortsatt de fleste dyr muligheten til å utøve sterkt motivert atferd, som diing og morsomsorg. Kalvenes behov er et forsømt kapittel i mange nye fjøs. De utsettes ofte for ugunstig miljø, holdes sosialt isolert fra andre». På over 30% av gårdene sto kalvene så tett at de ikke kunne legge seg, eller var bundet i bingen. Flere sto i båser uten tilgang til drikkevann.…^[24] Det har ikke kommet noen regelendringer siden tilsynskampanjen.

«Vi kan ikke påstå at adskillelse bare er en hendelse som ikke gjør dyrene vondt. Det gjør dem vondt. Det går inn på dem i en slik grad at deres følelsesmessige tilstand blir varig påvirket.»
– Daniel Weary, Prof. i dyrevelferd UBC

Diaré hos kalver oppstår fordi de ikke får die moren.^[25] Leddbetennelse er også vanlig.^[26] Stereotypier som tungerulling har sammenheng med at kalvene isoleres. Men isolerte kalver som ikke utviklet tungerulling, risikerte å utvikle magesår isteden.^[27] Tusenvis av kalver dør hvert år av luftveisinfeksjoner. Urin og avføring på gulvet danner ammoniakk som skader kalvenes lunger. Produsentene selv beskriver at gulvet i kalvebåsen blir vått og skittent med en gang, og dyrene ligger i sin egen urin. Derfor vil de ha spaltegulv for kalvene – men dette skader føttene til kalvene og er derfor ulovlig de første ukene.^[28]

«I mjølkeproduksjonen fratas fortsatt de fleste dyr muligheten til å utøve sterkt motivert atferd, som diing og morsomsorg. Kalvenes behov er et forsømt kapittel i mange nye fjøs. De utsettes ofte for ugunstig miljø, holdes sosialt isolert fra andre.»
– Mattilsynet

Stortingsmeldingen om dyrevelferd påpekte at sykdommer hos kalver og ungdyr er underrapportert: «Kalver rammes lett av diaré og leddinfeksjoner. Luftveisinfeksjoner er også utbredt (og) skader bl.a. på hale og bein når dyrene går på spaltegolv.»^[3] I 2015 uttalte forskere fra Veterinærhøgskolen til Norsk Veterinærtidsskrift: «Vi har kjempeproblemer med kalvehelsa i Norge. (…) Forekomsten av kalvesjukdommer øker i Norge, og det gir store velferdsproblemer for dyra. (…) Vi ser at kalvesjukdommene øker med økende størrelse på besetningene og økende ytelse.»^[29] Og igjen, i 2023, rapporterte Veterinærinstituttet at «kalvesykdommer viser en økende forekomst».^[30]

Ufrisk «friskhet»

En vanlig påstand fra næringen er at norske melkekuer er «verdens friskeste».^[31] Ser man nærmere på denne «friskheten», oppdager man at den inkluderer flere sykdommer grunnet høyt produksjonspress og uegnet miljø.

Hver melkeku produserer i gjennomsnitt ca. 8000 liter melk i året. I 1959 var produksjonen 2400 liter per ku.^[32] Den høye produksjonen tærer på kroppen – og gjør kuene avhengige av kosttilskudd for å ikke bli syke.^[33] Den viktigste produksjonssykdommen hos kuer i melkeproduksjon er jurbetennelse.^[34] Luftveisinfeksjoner, og mage- tarmsykdommer, «melkefeber» og klauvlidelser er også hyppig forekommende, i følge Veterinærinstituttet.^[30]

Flere tonn antibiotika brukes for jurbetennelse hos kuer i Norge hvert år.

15% av kuene får jurbetennelse som behandles av veterinær.^[35] Men som Stortingsmeldingen om dyrevelferd påpeker: «Man må imidlertid ta forbehold om at tallene som registreres er behandlingsfrekvens og ikke reell sjukdomsfrekvens.»^[3] Flere tonn antibiotika brukes for denne sykdommen i Norge hvert år.^[36]

Luftveisinfeksjoner og mage-tarminfeksjoner har, ifølge bransjen selv, økt siden 2019.^[35] I 2022 påviste Veterinærinstituttet luftveisvirus hos kyrne på over 50% av undersøkte gårder.^[30] Melkefeber har også direkte sammenheng med høy melkeproduksjon. Ca. 3 % av kuene i Norge får klinisk melkefeber, og sykdommen kan føre til lammelser og bevisstløshet. Men opptil 50% av kuene som er i sitt andre produksjonsår eller eldre, påvirkes av «skjult sykdom».^[37]

Veterinærinstituttet rapporterte i 2023 flere klauv- og leddlidelser enn tidligere.^[30] Men allerede i 2004 meldte Stortingsmeldingen om dyrevelferd at «hele 30 % av melkekyrne hadde merknader til klauvhelsen (…) Klauvlidelser er ofte smertefulle tilstander og har derfor stor velferdsmessig betydning.»^[3] Årsaker er både produksjonspresset og at dyrene går inne på betong eller spaltegulv mesteparten av året. Bransjen selv opplyser at «48 prosent av kyr på bås og 72 prosent av kyr i løsdrift» har klauvlidelser.^[38] De dårligere tallene i «løsdrift», betyr ikke at det er bra for beina til kyrne at de står lenket til båsen – men at spaltegulvet i «løsdrift» gir ekstra fare for skader.

«(…)hele 30 % av melkekyrne hadde merknader til klauvhelsen (…) Klauvlidelser er ofte smertefulle tilstander og har derfor stor velferdsmessig betydning.»
– Stortingsmelding om dyrevelferd

Fødselsproblemer er også vanlig, fordi dyrene er avlet for å få store kalver, som gir maksimal «slaktevekt». I Stortingsmeldingen om dyrevelferd slås det fast at «flere av kjøttferasene sliter med kalvingsproblemer.»^[3] Ca. 7% av både ammekyr og melkekyr har fødselsvansker.^[39]

Den intensive melkeproduksjonen fører dessuten til at det er effektivt å ha dyrene inne, og de står «mer og mer i industrihaller», ifølge NIBIO-forskere: «Norsk melkeproduksjon foregår nå så intensivt at (dyrene må få) kraftfôr for å få den ytelsen som dagens melkekyr skal ha».^[40]

Grønne enger – best i teorien?

Kjøtt- og melkebransjen i Norge lar sjelden en anledning gå fra seg til å vise frem kyr på grønne enger i reklamesammenheng. Men i realiteten har næringen strittet imot mer frihet for kuene, og gjør det fortsatt.

Da Stortingsmeldingen om dyrevelferd kom i 2004, sto de fleste kuer på bås i Norge. Kuer i «løsdrift» sto ofte inne hele livet. I kjølvannet av meldingen, ga politikerne næringen ti års overgangstid til 2014, for å slippe de sistnevnte dyrene på beite i 8 uker årlig. Og 8 av 52 uker er fortsatt alt de har «rett til». Dispensasjon er mulig, og da kravet trådte i kraft ble bønder oppfordret av Mattilsynet til å søke om nettopp det.^[41]

Det hører også med til historien at mange oksekalver aldri kommer ut i frisk luft.

Som oppfølging av Stortingsmeldingen ble det også bestemt at båsdrift skulle avvikles i 2024. Men ikke før var dette vedtatt, så begynte protestene. En statlig arbeidsgruppe med aktører fra næringen ble nedsatt i 2007, og vipps var løsdriftskravet utsatt til 2034. Dog ble fristen til 2024 beholdt for fjøs bygget før 1994.
Dette endret seg i jordbruksforhandlingene 2016. Der krevde næringen som «et premiss at Landbruks- og matdepartementet skal ta initiativ til en endring av forskrift» slik at kuene også i de eldste fjøsene måtte stå på bås helt til 2034. Faginstansene protesterte, og Mattilsynet bemerket at det var «uheldig at det er dyrevelferden som nok en gang må vike ut fra økonomiske begrunnelser».^[42] Men utsettelsen ble klubbet igjennom.

Departementet understreket imidlertid i høringsbrevet at «det er innført kompenserende tiltak for å ivareta hensynet til dyrevelferd i overgangsperioden». Disse tiltakene var krav om at kyr på bås fra 2024 skulle få «mosjon og bevegelse på beite i minst 16 uker i sommerhalvåret (og) mulighet til regelmessig mosjon og fri bevegelse resten av året».^[43] Næringen protesterte mot dette også, og mente at det «må unngås at innretningen av de kompensatoriske kravene vanskeliggjør driften»^[44]

Det hører også med til historien at mange oksekalver aldri kommer ut i frisk luft, fordi det er gjort unntak for beitekravet for ukastrerte hanndyr over seks måneder. De aller fleste okser forblir ukastrerte, og må dermed stå innendørs.^[45]

Pollestads kuvending

Kravet om mosjon og utvidet beitetid var et kompromiss mellom næringsinteresser og Stortingets vilje om at kuer skulle få mer bevegelsesfrihet. Men i januar i år fikk man fasiten på hvor alvorlig regjeringen tok både dyrevelferd og Stortingets vilje. Næringen hadde ikke benyttet overgangstiden på å omstille seg. Isteden varslet de rett etter at reglene trådte i kraft, at de ikke hadde tenkt å følge dem likevel. Og landbruksminister Geir Pollestad kastet velvillig hele kompromisset ut døren.

Han uttrykte forståelsesfullt at han «ser at det blir vanskelig å håndheve, og derfor opphever vi dette.»^[46] Ministeren mente også det var et viktig poeng at «dette er regler som ble bestemt for lenge siden»^[1] Det er selve definisjonen på frekkhetens nådegave. For grunnen til at det nå er urimelig lenge siden reglene ble bestemt, er at næring og regjering i tospann har presset frem utsettelser over flere tiår.

Flere partier reagerte på at regjeringen igjen vil utsette løsdriftskravet. Høyre spurte i Stortinget om det er riktig at ministeren «ikke vil lytte til de faglige rådene knyttet til dyrevelferd i denne saken». Ministeren ga et svar som hadde lite med spørsmålet å gjøre: «Vi ønskjer mjølkeproduksjon i heile landet, og vi vil ha med flest mogleg produsentar vidare også etter 2034.»^[47]

Færre kyr – en nødvendighet

Hvorfor vil egentlig landbruksministeren at flest mulig skal produsere melk og rødt kjøtt? Ville det virkelig være krise om det ble færre kyr i fangenskap? Svaret er selvsagt nei. Også av en rekke andre grunner enn for dyrenes egen skyld.

Helsedirektoratet har nettopp foreslått nye kostråd som går ut på å spise «mest mat fra planteriket», redusere inntak av rødt kjøtt til maksimalt 350 gram i uken, og spise «minst mulig» bearbeidet kjøtt.^[48]

Produksjon av storfekjøtt og melkeprodukter står også sentralt i noen av de mest alvorlige problemene verden står overfor.

Produksjon av storfekjøtt og melkeprodukter står også sentralt i noen av de mest alvorlige problemene verden står overfor. Allerede i 2006 tok FNs landbruksorganisasjon bladet fra munnen, og slo fast at «husdyrproduksjonen fremstår som en av de to-tre mest betydningsfulle bidragsytere til de mest alvorlige miljøproblemene (…) det bør være hovedfokus når man behandler problemer som jordødeleggelse, klima-endringer og luftforurensing, vannmangel og vannforurensing og tap av biodiversitet.»^[49]

Ifølge Universitetet i Oxford er husdyrsektoren alene ansvarlig for 57% av vannforurensning og 56% av luftforurensning i verden.^[50] EUs miljøprogram anslår at over 15 000 liter vannressurser går med per kg storfekjøtt, og 5000 liter per kg ost. Vannforbruket er ca. 300 liter per kg grønnsaker eller rotfrukter.^[51]

«husdyrproduksjonen fremstår som en av de to-tre mest betydningsfulle bidragsytere til de mest alvorlige miljøproblemene (…)» – FNs Landbruksorganisasjon

Produksjon av dyreprodukter er svært arealkrevende. 50% av verdens brukelige landareal brukes til landbruk.^[52] Kyr tar mest areal, og det er gjør ikke saken bedre om de går i «ekstensiv» drift ute. Ifølge en studie ved Oxford Universitet, opptar husdyrproduksjon 83% av landbruksarealet. Landbruksarealet kan reduseres med 75% dersom landbruket går over til å bli plantebasert.^[50] Dette er vesentlig når FNs Naturpanel fremhevet nettopp tap av areal som den viktigste trusselen mot natur og ville dyr i 2019.^[53]

Regnskogen, særlig i Brasil, ødelegges for å gi plass til kvegproduksjon og fôr-dyrking. Norge importerer fortsatt 113 000 tonn fôr-soya, for det meste fra Brasil.

15 000 miljøforskere skrev i 2017 et opprop i Bioscience om viktige endringer for å redde natur – en av dem er «diettskifte til hovedsakelig plantebasert mat».^[54] I forskningstidsskriftet Khrono skrev professorer i økologi ved NTNU i 2023 at «matproduksjon er den største enkeltkilden til naturødeleggelse», og at det vil være «en lettelse for naturen» hvis folk reduserer kjøttforbruket.^[55]

Det er en kjent sak at regnskogen, særlig i Brasil, ødelegges for å gi plass til kvegproduksjon og fôr-dyrking. Norge importerer fortsatt 113 000 tonn fôr-soya, for det meste fra Brasil. Landbruksdirektoratet innrømmer at det er «få norskproduserte alternativer» til kraftfôr-råvarene.^[56]

Kraftfôr er nødvendig for melkekyrne i intensiv produksjon. Men også ammekyr til kjøttproduksjon forbruker «minst like mye kraftfôr som svin og fjørfe», ifølge NIBIO- og Cicero-forskere.^[57]

I sentrum av klimakrisen

Og ikke minst; produksjon av kyr bidrar kontinuerlig til å forverre klimakrisen. All dyreproduksjon gir jevnt over høyere utslipp enn planteproduksjon, fordi det krever mer ressurser. Men drøvtyggere gir i tillegg utslipp av metan og lystgass. Norske beregninger fra 2019 anslo at metan er 28-32 ganger sterkere enn CO2, og lystgass er 268 ganger sterkere.^[58]

Animalske produkter står i snitt for 80 prosent av utslippene fra kostholdet vårt.

Oxford-forskere som studerte landbruksprodukter i 119 land, anslår at det produseres ca. 50 kg CO2-ekvivalenter per 100 gram protein fra storfekjøtt der dyrene avles for kjøttets skyld. 100 gram protein fra kjøtt fra melkekyr gir 17 kg CO2-ekvivalenter, for ost er tallet 11 kg og for melk 9,5 kg. 100 gram tofu-protein gir bare 2 kg utslipp, og erter 0,5 kg. Peanøtter, som har like mye protein pr. kilo som rødt kjøtt, slipper ut 44 ganger mindre CO2-ekvivalenter per enhet.^[50]

1.5 graders-rapporten fra FNs Klimapanel som rystet verden i 2018, konstaterte at vi må redusere forbruket av animalske produkter, hvis man skal unngå ødeleggende klimaeffekter.^[59] I 2019 oppsummerte Klimapanelet tilgjengelig forskning, og påpekte: «Plantebasert mat er nøkkelen til å kjempe mot klimaendringene.»^[60] I en studie publisert i Science 2020, slo forskere fast at endringer i kjøttforbruket var essensielt for å begrense den globale oppvarmingen, selv om utslipp fra oljeindustrien skulle bli redusert til null.^[61]

Første delrapport av Klimapanelets sjette hovedrapport ble publisert i 2021. Her konkluderes det at metangass, hvor storfeproduksjon er en hovedkilde, er en langt sterkere klimagass enn tidligere antatt, og at det kreves en «kraftig, rask og vedvarende reduksjon i metangassutslipp».^[62] Den andre delrapporten i 2022, slo fast at utslippene knyttet til mat står for 23-42% av de globale klimagassutslippene.^[63] Dette er en vesentlig høyere andel enn tidligere estimert. Og produksjon av rødt kjøtt – særlig fra kyr – befinner seg fortsatt i sentrum av problemet.

«Plantebasert mat er nøkkelen til å kjempe mot klimaendringene.»
– FNs Klimapanel

Forskere fra Cicero bemerket at det i høyeste grad også gjelder her hjemme: «Hvis vi ser på utslippene fra husholdninger i Norge, er mat den tredje største kilden til utslipp, med rundt 15,8 prosent av utslippene. Animalske produkter står i snitt for 80 prosent av utslippene fra kostholdet vårt. Spesielt drøvtyggerkjøtt bidrar mye.»^[64]

Miljødirektoratet fremhevet kjøtt-kutt som et av de mest effektive klimatiltakene i rapporten «Klimatiltak i Norge» fra 2023: «De største utslippsreduksjonene i jordbruket får man ved at forbrukerne endrer etterspørsel etter mat»^[65]

Kjøttlobbyen mobiliserer

Det er ingen hemmelighet at kjøttlobbyen er sterk, og at de nå mobiliserer. Avisen The Guardian rapporterte fra klimatoppmøtet i 2023 at et rekordstort antall lobbygrupper fra kjøtt- og melkeindustrien var til stede. Flere har innpass i landenes delagasjoner, og makt til å utvanne anbefalinger om lavere kjøttforbruk i FNs klimarapporter.^[66]

Siden FNs landbruksorganisasjon (FAO) tok tak i kjøttindustrien som problem i 2006, har også de vært under sterkt press. I 2023 avslørte The Guardian at forskere i FAO ble presset av overordnede til å tone ned og omskrive forskning om problemene ved kjøttindustrien. Ledelsen i FAO ble i sin tur presset av kjøttbransjen. En forsker fikk høre at «selv om kjøttproduksjon bidrar med 18% av klimagassene, skal ikke FAO si det. Det er ikke i FAOs interesse å fokusere på miljøkonsekvensene». Forskerne forteller at kjøttindustrien nå har stor påvirkning på hva som sies fra FAO, og at sensuren er sterk.^[67]

På tross av råd fra både Helsedirektoratet og Miljødirektoratet, subsidieres produksjon av rødt kjøtt mest av alle landbruksprodukter.

Også i Norge har kjøttindustrien som kjent et godt grep om politikerne. På tross av råd fra både Helsedirektoratet og Miljødirektoratet, subsidieres produksjon av rødt kjøtt mest av alle landbruksprodukter. 17 milliarder i direkte tilskudd ble utbetalt til landbruket i 2024.^[68] I tillegg kommer flere indirekte subsidier. Over 90% går fortsatt til animalsk produksjon – særlig kyr og sauer. Skattebetalerne betaler nå ca. 60 kroner per kg storfekjøtt.^[69]

The Guardian rapporterte fra klimatoppmøtet i 2023 at et rekordstort antall lobbygrupper fra kjøtt- og melkeindustrien var til stede.

I Norge har vi dessverre blitt vant til at landbruksministrene fungerer som næringens talerør, snakker ned både kost- og miljøråd og kommer med flåsete utsagn som at «kjøttfri middag er ikke middag».^[70] Men nå er vi også ved det punkt at miljøministeren fornekter miljøråd av hensyn til kjøttnæringen. Andreas Bjelland Eriksen uttaler at hans «utgangspunkt er ikke at vi skal løse dette ved å redusere produksjonen av rødt kjøtt». Isteden skal regjeringen «satse stort på metanhemmere i dyrefôret».^[71]

Den enkleste er fortsatt det beste

Metanhemmere som manipulerer kuas fordøyelse, er en av flere avledningsmanøvre husdyrindustrien har lansert de siste årene, for å stagge debatten om kjøtt-kutt. Andre ideer fra næringen er å promotere norske kyr som «klimaløsning» fordi de brukes til både melk og kjøtt, og er høytytende og «effektive».^[72] Eller at beitende dyr øker biomangfold, samt binder karbon i gresset og dermed «går i null» i klimaregnskapet.

Forskere fra NIBIO og Cicero tok til motmæle mot påstander om at kyr på beite er klimavennlig: «Påstanden om at karbonbindingen i jord i gress- og beitemark oppveier for klimagassutslippene fra drøvtyggere vitner om manglende kunnskap.»^[57] Når det gjelder effekten for biomangfold, fant svenske forskere i 2022 at standard beiting hadde «ødeleggende effekter» på biodiversiteten.^[73] Forskning fra NTNU har vist at det er bedre for naturmangfoldet med ville hjortedyr enn tamme beitedyr.^[74]

Kjøttet fra den «effektive» melkekua som er avhengig av kraftfôr, har fortsatt over 8 ganger høyere utslipp enn for eksempel tofu, ifølge Oxford Universitet. Rangeringen påvirkes heller ikke vesentlig av teknologiske nyvinninger som metanhemmere. I forsøk har tilskuddene ifølge næringen redusert metanutslipp med 15-18%.^[75] Men andre forskere advarer om at det er lite bevis for virkning i praksis, og dersom ikke tilskuddet gis hver gang dyrene spiser.^[76] Konsekvensene for tarmhelsen for kyrne er dessuten ukjent.^[77]

Kjøttindustrien vil trolig komme med flere forslag til hvordan de kan fortsette masseproduksjonen av dyr. Men forskerne er samstemte om at det enkleste – reduksjon i konsum og produksjon av dyreprodukter – fortsatt er det beste. I en studie fra mars 2024 har Harvard Universitet spurt 200 forskere innenfor klima og bærekraftig landbruk om effektive klimatiltak i landbruket. En klar majoritet mener at antall dyr i industrien må reduseres senest 2025, og at et mer plantebasert kosthold er det viktigste klimatiltaket. Ulike tekniske løsninger fremmet av kjøttbransjen, ble bedømt av forskerne til å være lite betydningsfulle.^[78]

Forskerne er samstemte om at det enkleste – reduksjon i konsum og produksjon av dyreprodukter – fortsatt er det beste.

For kuene selv kan ikke reduksjonen komme fort nok. I alt for mange år har kuer stått fastlenket til båser, blitt frarøvet sine kalver og betalt prisen for den intensive produksjonen. Om manipulering av deres fysiologi og enda mer intensiv utnytting skal være «klimasvaret», foran reduksjon av utnyttingen, sier det aller mest om menneskers likegyldighet overfor andre skapninger.

Debatten om rødt kjøtt handler ikke om å «gi kua skylden», som kjøttbransjen ynder å formulere det. Det handler om å innse at kjøttbransjen faktisk har skylden – både for dyrs lidelse, ødeleggelse av klima og natur, og helsekonsekvenser for mennesker.

Denne artikkelen er tidligere publisert i NOAHs Ark #1 2024