Kyllingene kommer først til syne når sidedørene til den enorme vindusløse hallen blir åpnet. Inntrykk er så sterke at det er som å komme inn i en annen verden. Lyset fra døren møter et gardin av støv og forsvinner i det som ser ut som et endeløst mørke. Ventilasjonsanleggets jevne buldring, den sviende lukten, varmen, og ikke minst alle de tusener av pipende beboerne oversvømmer sansene.
«Broilerne er nå litt over en måned gamle og veier rundt en kilo. Rettet avl har gjort disse fuglene til forvokste unger.»
Broilerne er nå litt over en måned gamle og veier rundt en kilo. Rettet avl har gjort disse fuglene til forvokste unger. De har aldri møtt en voksen høne, og piper forvirret og erfaringsløst når gaffeltrucken kjører inn. Trucken bringer containerne som kyllingene skal transporteres i. Hver container har 12 skuffer som rommer et tyvetalls kyllinger.
Når ”plukkerne” setter i gang, gjør kyllingene et nytteløst forsøk på å presse seg lenger inn i fjærteppet som dekker gulvet. Deres forvokste kropper er tunge å bevege. Enkelte har forkrøplede bein og smerten gjør at de legger seg fort ned igjen. Plukkerne jobber effektivt og napper med seg opptil fem fugler i hver hånd. Pipingen blir desperat og kyllingene flakser intenst med vingene mens de lempes inn i skuffene på containeren.
Kyllingene i de overfylte containerne kjøres ut av hallen – den eneste verdenen fuglene kjenner til. Containerne lastes på dyretransporten som venter i det intense lyset og den bitende kulden utenfor. Etter et par timer er det bare noen døde kyllinger som ligger spredt på gulvet i den tomme hallen. Dørene på lastebilen lukkes og stenger dermed for synet av kyllinger som presser seg desperat mot alle åpninger.
Lastebilen begynner sin ferd til et av Norges få sentraliserte fjørfeslakterier. Bonden setter i gang med å rense ut hallen. Etter to ukers karantene mottar han nye dag-gamle kyllinger. Slik kan han produsere opptil seks ”innsett” i året.
«Containerne lastes på dyretransporten som venter i det intense lyset og den bitende kulden utenfor. Etter et par timer er det bare noen døde kyllinger som ligger spredt på gulvet i den tomme hallen.»
Når slaktebilen ankommer slakteriet stables containerne med kyllinger i en egen hall, ved åpningen til selve slakteavdelingen. Her kan de bli stående i flere timer. Når tiden er inne dras skuffene automatisk på et samlebånd og kyllingene begynner sin redselsfulle reise mot døden.
Slakteriarbeiderne jobber på akkord og hekter kyllingene opp ned etter bena i rekordfart. Fuglene piper, flakser og bøyer seg oppover i et forsøk på å komme løs. Det enorme antallet kyllinger som passerer til enhver tid gjør enkeltfuglene anonyme. Men ved å følge én fugl om gangen er det mulig å få med seg de individuelle reaksjonene. Noen flakser i ren panikk, noen henger utmattet og blunker sløvt. Noen er rolige, men kvikke og ser seg forvirret omkring. Noen piper meningsløst etter beskyttelse fra foreldre de aldri har sett. Noen vrikker og vrir heroisk for å komme seg løs. Noen har gitt opp og henger apatisk med vingene.
Den tilsynelatende endeløse strømmen av kyllinger som henger etter bena vrimler videre til bedøvelseskaret – et strømførende vannbad. Når samlebåndet senker fuglenes hoder ned i vannet, stivner de momentant og mister bevisstheten. Men enkelte individer henger med vingene og får seg et kraftig støt før hodet faller for siste gang. Andre individer kjemper som besatt og kommer seg gjennom bedøvelseskaret uten å ha senket hodet i det bedøvende vannet. Når ikke disse fuglene oppdages og hektes av manuelt, blir de ført i full bevissthet til den roterende kniven som sørger for døden.
«Den overdøvende mekaniske lyden på slakteriet, den kvelende fuktigheten og stanken av blodige, svidde kropper gjør en fysisk kvalm.»
Kyllingens kuttede struper og samlebåndets bevegelser gjør at det regner blod. De små kroppene er snart tomme og blir raskt skoldet slik at fjærene lett kan piskes fri ved hjelp av hundrevis av roterende gummifingre. Samlebåndet fortsetter sin karusellaktige ferd gjennom slakteriet slik at enda flere teknologiske løsninger kan sørge for å skuffe innvoller, kutte vinger, rense hud, eller på annen måte bearbeide skrottene.
Den overdøvende mekaniske lyden på slakteriet, den kvelende fuktigheten og stanken av blodige, svidde kropper gjør en fysisk kvalm. For følelsene er det allikevel den systematiske brutaliteten forbundet ved transport og slakting av levende individer som er vanskeligere å håndtere.
Fornuften har ofte evnen til å bearbeide og ufarliggjøre følelser. Men av og til taler følelsene så sterkt at selv fornuften ikke klarer å rasjonalisere dem bort. Det er da fornuften stiller et spørsmål som vekker de aller sterkeste følelsene: Hvordan kan veloverveide grusomheter som berører så mange sansende vesener, og som oppleves av så mange følende og tenkende mennesker fortsette år etter år?
Artikkelen har tidligere stått på trykk i magasinet NOAHs Ark #2/2000.
Vi trenger din hjelp for å gi dyrene friheten tilbake. Klikk her for å støtte vårt arbeid.
