Midt i sin fysoilogisk sett beste alder bestemmes det at deres liv er mer verd som pølser, kjøttdeig, biff og koteletter enn som levende dyr.
Dyrene drives ut av transportbilene og inn på «venteværelse». Når det er deres tur drives de videre gjennom trange, glatte metallkorridorer mot slaktebenken, går det for sakte «hjelpes» de frem med klaps, slag og elektriske støt. Slakteriarbeiderne bruker plasthansker – ikke silkehansker.
For tjue år siden var det 100 slakterier i Norge, i dag er det 65 . Her slaktes det årlig rundt 20 millioner dyr. Slakteriene blir stadig færre og større, i tillegg blir kapasiteten og effektiviteten høyere: et moderne slakteri kan slakte 120 gris i timen, eller 24 storfe, eller 150-170 sau og lam. De mest effektive fjærfeslakteriene klarer å slakte 3000 kylling per time. Det kan ofte være problematisk å få dyrene ut av transportbilene og inn på slakteriet. Dyrene er som regel både trøtte, redde og stresset etter den lange turen. Men ut kommer de, eventuelt med draing og slag. Det kan ta tid før dyrene slaktes etter at de har ankommet slakteriet. Det er ingen regler som sier hvor lenge dyrene kan bli stående og vente på slakteren. Når køene er lange, kan dyrene bli stående i ukjente og lite trivelige omgivelser til neste dag.
«For tjue år siden var det 100 slakterier i Norge, i dag er det 65 . Her slaktes det årlig rundt 20 millioner dyr.»
Fra «venteværelse» går det en innegjerdet sti – en såkalt drivgang – inn til slakteren. Det er også her tillatt å «hjelpe» dyrene frem med drivlemmer eller annet. Etter forskriften om dyrevern i slakterier kan «redskaper som gir elektriske støt, tillates brukt unntaksvis dersom annet hjelpemiddel ikke virker». Når en tenker på de høye effektivitetskravene, kan en lett forestille seg at slike «unntakstilfeller» inntrer relativt hyppig. Slike elektriske hjelpemidler kalles også grisejagere, da de brukes særlig mye på gris.
Avlivning
Utgangspunktet for avlivning etter dyrevernloven er at avlivning skal skje slik at «dyret ikkje kjem i fare for å lida i utrengsmål». Dyr avlives ved blodtapping. Men før det skjer, er det et krav at dyrene bedøves med boltepistol, gass eller elektrisitet. Dette innebærer at rituell muslimsk slakt ikke er tillatt i Norge.
Så langt det er mulig skal avlivning gjøres ute av syne for andre dyr. Dette er imidlertid ofte ikke mulig p.g.a. måten slakteriet er bygget på. Dyrene kan da se eller ane hva som venter dem. Slakteriomgivelsene bidrar ikke til å dempe dyrenes nervøsitet; det lukter blod, fremmede mennesker driver dem rundt på et ukjent sted, fremmede dyr rundt dem bråker – nervøsiteten sprer seg.
Hovdyr, fe, drøvtyggere og svin
Drivgangen fører dem inn til slakteren. Når det første dyret har kommet inn felles en dør ned bak, dyret fikseres slik at det står mest mulig stille. Slakteren setter sitt skudd med boltpistolen i pannen, eller han bedøver dyret med strøm, gris kan også bedøves i et kammer med CO2. Innen ett halvt til ett minutt etter at dyret har falt om av bedøvelsen skal det heises opp etter en bakfot, blodtappes og dø. Kjettingen dyrets fot henger i, er festet til et bånd i taket som beveger seg rundt – og som fører dyret videre i prosessen mot å bli oppkuttede og innpakkede kjøttstykker i butikkens disk. Nok et dyr har møtt sin av mennesket forutbestemte skjebne. Så fort førstemann er hengt opp i kjettingen, slippes neste dyr inn…
Fjærfe
På de større fjærfeslakteriene er hele avlivningsprosessen automatisert. Fjærfe henges da opp etter bena i en bevegelig kjede, levende og fullt bevisste. Her blir de hengende til de er så utmattet at de omtrent ikke beveger seg, en utmattelsesprosess som kan ta tid. De henger altså opp ned og venter på bedøvelse og døden til kreftene har forlatt dem. Når de så omsider henger stille fører maskinen dem frem til bedøvelsesstedet. En bedøvelsesmetode er at hodene deres dyppes i strømførende vannbad, deretter blodtappes de og dør. Maskinen fører dem deretter videre til ribbing og andre forberedelser som må til før de kan fremstilles for salg.
«Fjærfe henges da opp etter bena i en bevegelig kjede, levende og fullt bevisste.»
Hensynet til det enkelte dyret må på slakteriet vike plassen for effektivitet og profitt. Det er liten tid til å bry seg om et dyr som er stresset og redd. Dyret blir også her den tapende part. Den store påkjenningen et slakteri medfører for dyr har også økonomiske konsekvenser, særlig når det gjelder gris. Griser er svært følsomme dyr og blir lett stresset, 1000 gris dør hvert år av stress på slakteriet. Men det regnes ikke som særlig vesentlig: 1000 gris utgjør ikke mer enn en promille av grisene som slaktes.
Til slutt et utdrag fra en students karriere som slakteriarbeider, hentet fra Liv Klungsrøys bok «Vi kaller det utvikling»: «…det som var skremmende, og som han så i ettertid, var hvor fort det gikk å bli avstumpet og ufølsom overfor dyrenes lidelse og panikk. For selv å overleve i denne dødens forgård, måtte man stenge nødskrikene ute med hørselsvern. Og når et panisk og bedende griseblikk møtte ens eget på vei inn til slakteren, så man bare vekk og gav den et ekstra hardt støt med jageren.»
Dyretransport
» Jeg så kyr og sauer bli transportert – øynene deres var det eneste som syntes. Det minte meg om en scene fra holocaust-tiden, da jøder ble fraktet som dyr til sin forferdelige skjebne…Tyskerne må ha visst noe. Jeg er sikker på at tyskerne visste at jødene ble behandlet forferdelig. Og jeg er sikker på at det samme er tilfellet i dag: Vi vil ikke tenke over måten dyr blir behandlet på.» – Uttalt av rabbinerprofessor i dokumentaren «Menneske og dyr», som ble vist på TV2 3. juni 1996.
Rundt 30 000 husdyr døde i 1995 under transport til slakteriene. Dette på tross av at det ikke er tillatt å transportere syke eller skadede dyr. Det betyr at 30 000 dyr døde som følge av belastninger påført under transporten.
Transportforskrifter sier at transporten skal foregå på en slik måte at dyrene ikke utsettes for unødig lidelse, i tillegg skal dyrene ha forsvarlig tilsyn og stell under reisen. Men det finnes ingen grense for hvor lenge dyr kan transporteres, hvis de bare får vann og fôr hver tolvte time. Kyllinger kan transporteres uten fôr og vann i inntil 24 timer, hvis transporten fullføres innen 72 timer etter klekking. (NB Frister for lasting og lossing regnes ikke her.)
«Transportforskrifter sier at transporten skal foregå på en slik måte at dyrene ikke utsettes for unødig lidelse, i tillegg skal dyrene ha forsvarlig tilsyn og stell under reisen.»
For dyrene blir transportene stadig lengre, ettersom slakterier legges ned som følge av sentralisering og effektivisering. Alle forskrifter og bestemmelser er svært skjønnsmessige, og ansvaret for transporten overlates i realiteten til sjåføren – fylkesveterinæren har også adgang til å gi dispensasjon fra alle regler.
Det er ikke bare til slakteriet dyrene transporteres – det foregår også utstrakt transport av avlsdyr og ungdyr, fra fødested til nye eiere. En del av transportene går også ut av Norge. På disse transportene gjelder ikke norske regler automatisk.
Artikkelen har tidligere stått på trykk i magasinet NOAHs Ark #1/1997.
Vi trenger din hjelp for å gi dyrene friheten tilbake. Klikk her for å støtte vårt arbeid.
Kilder
- Dyrevernloven, Transportforskrift, Forskrift om dyrevern i slakteriene (Hentet 1997)
- Samtale med Norsk Kjøtt, Statistisk årbok 1995
- «Vi kaller det utvikling», Liv Klungsøyr (Hentet 1997)
