Ribbas skyggeside
Ville ribbesalget gått like bra om forbrukerne hadde forstått hva grisene blir utsatt for?
Den kjennskap forbrukere har til dyr i kjøttindustrien er primært fra kjøttbransjens reklame, og enkelte kritiske medieoppslag om lovbrudd i landbruket. Dette skaper et bilde av at produksjon av kjøtt ikke går på bekostning av dyrenes behov, bare loven følges.
I høst laget NOAH en dokumentar om hverdagen for norske griser i industrielt husdyrhold. Internasjonalt anerkjente forskere på dyreadferd kommenterer i filmen konsekvensene av de ulike praksisene i griseindustrien. For faktum er at loven tillater at grisene lider.
Domestiserte dyr
«Grisen er kanskje et av de mest undervurderte domestiserte dyrene. De er kognitivt høytstående dyr.», uttaler etologiprofessor Per Jensen ved Linköping Universtitet. Men i industrien er det lov å frarøve dyrene omtrent alt som er av verdi for dem, og som et liv i naturen ville ha vært rikt på. Naturens syns-, lukt-, lyd- og sanseinntrykk er byttet ut med betong og gitter.
Med en gang ungene fra forrige kull er tatt fra grisepurkene, flyttes de sammen i binger for å raskt komme i ny «brunst». De blir stresset over å bli plassert sammen på lite areal, og sloss ofte. Næringen skriver: «Rangkamper er en uunngåelig stressor i bedekningsavdelinger med løse purker.» Og som dyreadferdsforsker Lori Marino uttaler i NOAHs film: «Ingen vekt legges på dyrenes følelser eller forhold til hverandre i industrien».
De små grisungene blir tatt fra moren bare fire uker gamle, lenge før den naturlige avvenningstiden ved 3-4 måneder. Bransjen selv innrømmer at «smågrisen kommer til å få en brå og unaturlig avvenning». Etologiprofessor Marc Bekoff fra Colorado Universitet beskriver at det å «bryte opp dette båndet er svært dårlig velferd». Men det viktigste hensynet i kjøttindustrien er at purkene kan gjøres drektige igjen så fort som mulig.
Grunnet de store grisekullene blir det kamp om spenene til mor, noe som kan føre til at grisungene skader hverandre og moren. Det er derfor vanlig å slipe ned tennene til grisunger. I tillegg kastreres de. Begge praksiser er smertefulle, og veterinærprofessor ved Sveriges Lantbruksuniversitet, Bo Algers, kommenterer at «vi holder dyr på en slik måte at vi må ta bort en del av dem for at de skal fungere i våre produksjonssystemer».
Intensiv produksjon medfører sykdom
Den intensive produksjonen gir også sykdom. Bare 9% av purker har normal mageslimhinne, mens en fjerdedel har alvorlige magesår. Magesår kan være svært ubehagelig og smertefullt. NMBU-forskere uttaler: «Utviklinga av magesår er tett knytta til intensiv svineproduksjon.»
Purkene drives hardt og ammer store kull, og ligger derfor mye av tiden. Dette fører blant annet til smertefulle skuldersår – noen ganger går sårene helt ned til knoklene. Over 20% av grisemødrene har slike sår, i følge en artikkel på nærings-nettsiden «Svineportalen», oppdatert i 2018. Likevel er videreformidling av disse tallene det ene punktet næringsaktører har kritisert NOAHs film for. Etter lansering hevdet de at upubliserte tall viser at «bare» 11% viser tegn til skuldersår – men tallene kommer ikke fra produksjonsbesetningene hvor grisene som blir til kjøtt fødes. De kommer fra spesielle besetninger for avlsdyr.
Tunge dyr på hardt gulv får dårlige bein. Purkene blir sjelden over 2 år på grunn av lidelser i ledd og klauver. Grisungene er avlet for å ha unormalt lang rygg, for produksjon av mer kjøtt. Leddlidelser vanlig – noen får det allerede de første ukene. 10% av alle smågriser har beinproblemer som de medisineres for. En norsk studie har vist at opptil 85% av grisungene hadde unormale ledd.
De lever livet i trange betongbinger, hvor de ikke får utløp for lek, nysgjerrighet og naturlige behov. Frustrasjon, kjedsomhet og stress fører til at de ofte begynner å bite i halene til hverandre. Hele 9% av grisungene har avbitte haler.
Årlig slaktes 1,7 millioner griser
Årlig blir det slaktet over 1,7 millioner griser i Norge. De fleste slaktes som unger når de er 5-6 måneder gamle. I Norge «bedøves» over 90 % av grisene med CO2-gass på slakteriet. Men gassen fører til panikkreaksjon og kvelning. Veterinærprofessor Bo Algers, som har forsket på denne type bedøvelse, slår fast at det «er absolutt ingen stressfri bedøving, tvert imot, det er forbundet med smerte og kraftig angst.»
Slik blir altså juleribba til. Ønsker man å vite hvordan grisens liv er, forteller lovverket vårt egentlig hele den korte og triste historien. Vi må slutte å late som det går an å opprettholde dagens kjøttforbruk og en industriell produksjon – og samtidig ta hensyn til dyrene som individer. Som etologiprofessor Mark Bekoff konkluderer i NOAHs film: «Mitt syn er at vi bør avslutte industrielt husdyrhold umiddelbart på grunn av all smerte og lidelse det forårsaker. Ingen trenger å spise en gris.»
Kronikk av NOAHs leder Siri Martinsen på trykk i Morgenbladet 23.12.2020
NOAH jobber for å stoppe lidelsene for dyrene i landbruket,
MEN VI TRENGER DIN HJELP.
