Lindegren fikk etter et års forsøk tillatelse til å filme i et svensk slakteri. Slakterimaskineriet er likt det man finner i Norge og andre vestlige land, og Lindegrens bilder gir et representativt øyeblikksinntrykk av den moderne kjøttindu-striens akilleshæl: Det produksjonsledd de nødigst snakker om eller viser frem.
– Hvordan fikk du til slutt tillatelse til å fotografere innsiden av et slakteri?
– Jeg holdt på lenge, spurte mange enkeltslakterier som alle sa nei. Til slutt gikk jeg til direktøren i kjøttsamvirket og presenterte meg som kunstner med et fotoprosjekt. Da plukket han ut et slakteri jeg fikk komme til – og endelig var jeg innenfor…
– Hvorfor ønsket du å ta bilder i slakterier?
– Først og fremst var jeg nysgjerrig. Da jeg innså at det var veldig vanskelig å komme inn og få tillatelse til å fotografere, ble jeg enda mer oppsatt på å gjennomføre prosjektet.
– Hadde du tenkt mye over vårt forhold til dyr og til kjøttspising før du begynte?
– Ja – jeg var jo kjøttspiser. Men jeg ville finne ut av hvordan det egentlig er på slakterier, for jeg hadde en følelse av at det var noe som ble skjult, at det ikke var så ordentlig og pyntelig som man fremstiller det. Når man kjøper kjøtt har man ingen kontakt med hva det egentlig er – det var sammenhengen bak jeg ville finne ut av.
– De fleste vil helst ikke ha så mye informasjon om slakt av dyr så lenge de spiser kjøtt…
– Nei, akkurat. Men jeg ville forklare for meg selv hvordan det hang sammen – underbevisst var jeg naturligvis klar over hva jeg kom til å få se, men jeg ville få bekreftet at det var så ille som jeg fryktet.
– På samme måte virker det være med de som ser bildene dine – vi vet jo egentlig hva et slakteri er, likevel blir man sjokkert over å se det. Hvorfor?
«Jeg så at kalvene forsøkte å rygge unna, det var grusomt. Man kunne se frykten deres så tydelig.»
– Man vil vel ikke ta tak i det så lenge det kan holdes på en viss avstand, man er fornøyd med å ete sitt kjøtt. Når de får det presentert visuelt er det mange som blir forbannet – de vil ikke se. Det er forsvarsmekanisme. Men for en del blir bildene også en øyenåpner som gjør at de forandrer syn på kjøttindustrien, noen har skrevet i gjesteboken på utstillingene at det var mye verre enn de trodde.
– Hvordan opplevde du miljøet på slakteriet?
– Det var forferdelig å være der. Slakteriet lå i en liten forstad, i utkanten av tettstedet med villaer og hager rundt omkring. Det var en absurd situasjon med dette pyntelige samfunnet som omkranset et sted der dyr ble tatt livet av på samlebånd…
– I bildene ser vi øyeblikk, slik som kalvene som prøver å komme seg ut like før de blir skutt. Hvordan var det å være til stede i det øyeblikket?
– Akkurat den episoden var noe av det verste – hele opplevelsen var ille, men det var spesielt å stå der foran dyrene mens slakterne kommer inn med sine geværer, lader dem og velger det dyret de skal drepe: De hadde to dyr å velge mellom i hver sin boks. Jeg så at kalvene forsøkte å rygge unna, det var grusomt. Man kunne se frykten deres så tydelig.
– Hvordan opplevde du de som arbeidet der?
– De var som om de skulle stå ved en hvilken som helst samlebåndslinje, det var bare et arbeid. Jeg prøvde å konsentrere meg om fotograferingen, og snakket ikke mye med de ansatte. Men jeg gikk hele tiden rundt sammen med formannen på stedet – han virket mistenksom. Det var tydelig at slakteri-ledelsen ikke var overbegeistret for å ha meg der. Ved en anledning ble jeg sendt opp til kontoret for å vente på slaktingen av kalver – griseslaktingen var om morgenen og kyrne skulle slaktes først på ettermiddagen.
Jeg skjønte at de forsøkte å oppholde meg, klokken ble tolv og jeg gikk inn og sa ”nå har jo slakten begynt”. På kontoret skulle de ringe ned og sjekke med formannen, og jeg fikk beskjed om at ”nei, den har ikke begynt riktig ennå, du må vente litt til“. Klokken gikk og til slutt ble jeg sint, tok på meg overtrekksklærne og løp ned. Da hadde ikke slakten bare begynt, men var nesten avsluttet. I siste liten fikk jeg tatt noen raske bilder av de par siste kalvene som var der – det var de som forsøkte å komme seg ut…
– Kjøttspisingen tok slutt for deg etter fotograferingen på slakteriet?
«Jeg synes det hele er lureri – man mates med festlige reklamefilmer og barnebøker om ”dyra på gården”, man skaper en trygghet rundt det å spise kjøtt, som bygger på ren løgn. Kjøttindustrien er bygget på forakt for dyr.»
– Ja, jeg vil ikke støtte den industrien på noen måte. Folk får se bildene selv og ta sine avgjørelser. Jeg synes det hele er lureri – man mates med festlige reklamefilmer og barnebøker om ”dyra på gården”, man skaper en trygghet rundt det å spise kjøtt, som bygger på ren løgn. Kjøttindustrien er bygget på forakt for dyr: Jeg husker en annen episode fra slakteriet, når jeg sitter og venter på å bli sluppet inn for dagen, og en bonde kommer klampende inn og skal bestille tid til å få slaktet en hest. Han snakker om hvordan han ikke lenger tjener noe på ”hestjævelen”, han vil ha en tid når han kan komme. ”Javisst, passer det i juni den og den datoen”, svarer de. Så prater de sammen om at han skal ha kjøttet selv. Det var en helt absurd samtale – så langt fra ”de glade dyra på gården”-illusjonen som mulig.
Om Erik Lindegren
- Erik Lindegren arbeider som fotograf i Sverige. Bildene fra slakterier har blitt brukt til utstillingen “Walls of Glass” som nå turnerer flere svenske byer.
- Utstillingen er arrangert i regi av organisasjonen Djurens Rätt.
- NOAH samarbeider nå med Lindegren for å arrangere utstillinger med fotografiene i Norge.
Artikkelen har tidligere stått på trykk i magasinet NOAHs Ark #3/2008.
Vi trenger din hjelp for å gi dyrene friheten tilbake. Klikk her for å støtte vårt arbeid.
