"..Nødt til å være innstilt på å drepe dem.."

Kriteriene for prisen er god helsetilstand hos dyrene, fruktbarhet, forskriftsmessig foring, høy avdrott, produktkvalitet, godt kalvestell og at dyrene er på beite om sommeren. I år ble Dagrosprisen delt ut for andre gang. Juryen besto i følge Bondebladet av personer som «på hvert sitt område har et høyt etisk engasjement»: Gudbrann Bakken (veterinærdirektør), Grete Waitz (sportsutøver), Tove Diesen (matjournalist), Arne Brimi (kokk) og Riel Felde (bonde). Bak utdelingen står «Etikkgruppe for storfe» på oppdrag fra Norsk Kjøtt, Norske Meierier, Den Norske Meieriforening og Norsk Rødt Fe.

«Kriteriene for prisen er god helsetilstand hos dyrene, fruktbarhet, forskriftsmessig foring, høy avdrott, produktkvalitet, godt kalvestell og at dyrene er på beite om sommeren.»

Med slike organisasjoner som initiativtagere er det grunn til å være kritisk til de holdninger prisen skal kommunisere. Er det dyrenes beste eller produktivitet man ønsker å fremme? NOAH fant det nødvendig å protestere mot premissene for prisutdelingen, da to av fylkesvinnerne i år benytter kutrener over dyrene. Protestene så ut til å ha gitt resultater, idet juryen ved utdelingen på landsbasis la vekt på at bruken av kutrener ikke kan aksepteres.

NOAH ønsket å se hvordan kyrne som «Etikkgruppe Storfe» kåret til landets «lykkeligste» hadde det – og hvilke tanker deres eiere gjorde seg om etikk og husdyrhold. Vi besøkte derfor Ann-Christin og Odd Wøyen og dyrene på Sande Gård i Vestfold. Familien Wøyen driver stort med 60 dyr og 2 fast ansatte i tillegg til dem selv. Både kjøttproduksjon med Hereford og melkeproduksjon med Norsk Rødt Fe (NRF) drives på gården.

Hereford-kyrne går ute hele året: Selv om de har mulighet til å komme inn om vinteren, foretrekker de utelivet fremfor å måtte stå inne i et skur. Kvigene blir ikke inseminert, men går sammen med oksen når han blir sluppet ut i mai. Da melken fra disse kyrne ikke blir brukt, får kalvene bli hos moren. Kvigekalvene forblir i flokken. Oksekalvene slaktes imidlertid ved 1 1/2 års alder – hvis de ikke blir solgt som livdyr.

Herefordkyr har vært på gården siden 1979, men i 1991 begynte Wøyen også med NRF av økonomiske grunner. Disse dyrene har ikke like stor valgmulighet som Herefordkyrne, men går dog på beite en del av sommeren. Resten av året tilbringer de inne i fjøset som er bygget for løsdrift. 15 melkekviger har 300 kvadratmeter talle – sammenpakket gjødsel og halm – til rådighet. NRF kyrne bli kunstig inseminert og kalvene tas fra mødrene umiddelbart etter fødselen. En kalvebinge på 55 kvadratmeter er deres tilholdssted de første ukene. Senere flyttes de over til midre binger – hverken kalver eller hanndyr av NRF har anledning til å gå ute. I følge ekteparet Wøyen ville det bli for arbeidsomt å sørge for at kalvene fikk i seg nok mat hvis de fikk tilgang til uteareale. Wøyen mente også at «Hanndyrloven» forbød dem å ha okser på beite. (Hanndyrloven forbyr imidlertid ikke okser å gå på beite i inngjerdet område, men i utmark».)

«Herefordkyr har vært på gården siden 1979, men i 1991 begynte Wøyen også med NRF av økonomiske grunner. Disse dyrene har ikke like stor valgmulighet som Herefordkyrne, men går dog på beite en del av sommeren.»

Wøyens fjøs fortoner seg mer dyrevennlig enn vanlige båsfjøs der melkekyrne står på rekke og rad i sine avgrensede celler og kalvene oppbevares i isolerte, bevegelseshemmende «kalvebokser». Men dyreeierne sier de «ikke er spesielt flinke eller snille i forhold til andre bønder», og benekter at det er noen spesiell grunn til at de driver sin gård på en annerledes måte. «De fleste husdyreiere vil at dyrene deres skal ha det best mulig, og de fleste er også fornøyd med dyreholdet sitt», tror Ann-Christin Wøyen.

Hva er så best mulig, hvordan definerer vinnerne av Dagrosprisen et godt dyreliv ? «Dyrene må leve mest mulig opp til det naturlige.» slår hun fast. Men kan da dyr leve et verdig liv uten noensinne å bevege seg utendørs i sitt rette element – hva skal til for å oppveie frihetsberøvelsen? Wøyen, som selv har oksekalver som står i binge hele sitt liv, synes ikke mulighet til å være ute er et absolutt krav til et verdig liv: «Et godt liv vil si å få nok mat og vann og ikke bli utsatt for sykdom. Det er viktig at temperatur og luftforhold i fjøset er korrekt, og dyrene bør ha nok plass til at alle kan f.eks. ligge eller spise samtidig.» Ekteparet Wøyen konkluderer med at de synes dagens dyrevernlovgivning ivaretar dyrenes interesser godt.

Har så menneskene noen forpliktelser overfor de dyrene vi har tatt oss eiendomsrett over? «Det viktigeste er at vi må få dem til å føle seg trygge,» er svaret.

Ekteparet Wøyen tror heller ikke tryggheten får en brå slutt når dyrene skal transporteres og slaktes. De forteller at deres dyr er vant til transport, fordi de bruker dem på utstillinger rundt i landet. Wøyen har også tiltro til at slakteripersonalet gjør jobben sin på en slik måte at dyrene ikke lider overlast.

Økt effektivisering – hva er Wøyens syn på dette? Til tross for at de er kritiske til EF synes de ikke EF- mentaliteten har sneket seg for langt inn i fjøset. Noen av dyrene fores automatisk, men Odd Wøyen benekter at dette har noen negativ innvirkning på kontakten med dyrene: «Mekanisering og automatisering er for det meste av det gode». Likevel; alt nytt oppfattes ikke utelukkende som positivt av dyreeierne. Til tross for at de har drevet med embryotransplantasjon stiller de seg skeptiske til genmanipulering av dyr, samt bruk av hormoner. De legger imidlertid vekt på at de mest kritikkverdige forholdene, sett med deres øyne, befinner seg utenfor Norges grenser. De godtar de i Norge aksepterte måter å gripe inn i naturen på – som f.eks. kunstig inseminering, som til å begynne med møtte omtrent like stor skepsis som genmanipulering gjør idag.

«Ekstremisme er farlig uansett hvilken retning den går i. Derfor er det viktig med åpenhet – med åpne gårder,» konkluderer Ann-Christin Wøyen.»

Hvorfor huser Sande bruk akkurat kyr? «Kuer er pene dyr – og man får god kontakt med dem,» er Ann-Christin Wøyens begrunnelse. Føles det som en motsetning å ha daglig kontakt med og si man er glad i de skapninger man lever av å ta livet av? NOAHs spørsmål benektes på det sterkeste: «Enkelte dyr som har vært lenge i besetningen er det hardt å skille seg med…Men det blir en vane å slakte. Man er nødt til å være innstilt på å drepe dem».

Men er man nødt, er det virkelig nødvendig å spise kjøtt, drikke melk – har Wøyen gjort seg noen tanker om vegetarianisme, om det i det hele tatt er nødvendig å utnytte dyr, selv når man forsøker å gjøre det på en så skånsom måte som man er i stand til? «Vi tolererer at noen er vegetarianere, men da må de også tolerere at vi finner det nødvendig å produsere og spise kjøtt. Ekstremisme er farlig uansett hvilken retning den går i. Derfor er det viktig med åpenhet – med åpne gårder,» konkluderer Ann-Christin Wøyen.

Vi forlater den prisbelønte gården og de kyr som sikkert er av de heldigere stilte i landet, og tenker på hva ekstremisme egentlig er. Er skjebnen til de unge oksene som aldri har vært utenfor bingen en naturlig del av en verden hvor noen mennesker finner det nødvendig å utnytte dem og andre ikke – en selvfølgelig del av mangfoldet? Eller er deres situasjon ekstrem? Og er det selvsagt eller ekstremt at ethvert produksjonsdyr, samme hvor godt liv det kan ha hatt, alltid ender i et inferno av dødsangst på et slakteri fordi mange mennesker fortsatt tror de trenger kjøtt? Er det ekstremt å kreve alle levende veseners frihet? Eller er det ekstremt å mene at man er glad i noen man lever av å utnytte?

Artikkelen har tidligere stått på trykk i magasinet NOAHs Ark #2/1993.

Vi trenger din hjelp for å kjempe for dyrenes rettsvern. Klikk her for å støtte vårt arbeid.