Med bakgrunn i Omsetningsloven fra så langt tilbake som 1936 er staten med på å administrere et system som hvert år kanaliserer over 110 millioner kroner til tiltak som skal få nordmenn til å spise mer kjøtt og egg, drikke mer melk og spise mer ost. Tilsvarende brukes under 9 millioner kroner på å få oss til å velge langt sunnere og mer miljøvennlig mat som frukt, korn og grønnsaker.
Kjøttforbruk må ned, ikke opp
Fra 1989 til 2005 økte det norske kjøttforbruket med 38 %, målt pr innbygger. Mens en gjennomsnittlig innbygger i 1989 kjøpte 54 kg kjøtt i året, var forbruket økt til 75 kg i 2005. 1)
Vi tar her opp det spesielle forhold at målrettet arbeid for kontinuerlig forbruksøkning brukes som markedsregulering – i en befolkning som er både overvektig og overforbrukende. Bakgrunnen er de stadig tydeligere miljøkonsekvensene av matforbruket, spesielt på klimaområdet. I tillegg lever vi i en verden med stadig økende befolkning og raskt økende etterspørsel etter arealer til bioenergiproduksjon som erstatning for klimaskadelig olje og for å oppnå økt energisikkerhet. Kjøttproduksjon beslaglegger langt mer areal enn produksjon av frukt, grønnsaker og korn. Import av fôr til norsk kjøttproduksjon er betydelig, i tillegg til at 85 % av det norske jordbruksarealet går med til å produsere dyrefôr.1) Ett kilo storfekjøtt krever 90 ganger mer areal og gir 75 ganger større klimagassutslipp enn en kilo poteter.2)
Kan man si at forbruksøkningen er lovfestet?
I 1936, etter år med vanskelige forhold for norske bønder, vedtok Stortinget Omsetningsloven for å hjelpe landbruksnæringen gjennom å regulere markedene. Paragraf nummer én lyder: ”Fyremålet med lova er gjennom samyrke å fremja umsetnaden av kjøtt av storfe, kalv, sau, reinsdyr og fjørfe, flesk, korn og oljefrø, mjølk, smør, ost, egg, pelsdyrskinn, reinsdyrskinn og hagebruks- og gartneriprodukt.” Problemet er at de organene som er etablert som en følge av loven fortsatt brukes til å jobbe for en kontinuerlig forbruksøkning – ordningene med såkalte ”opplysningskontorer”. Staten krever inn penger og har overoppsyn med ordningen
«Nesten 112 millioner kroner, 90 prosent av midlene, går til å fremme forbruket av animalske matvarer, mens under 9 millioner gikk til å fremme forbruket av frukt, grønnsaker og kornvarer.»
Til å sette Omsetningsloven ut i livet, har landbruksmyndighetene etablert Omsetningsrådet, som er et offentleg organ med frittståande stilling. Landbruket og samvirkebedriftene har flertallet av medlemmene i rådet, hvor også næringsmiddelindustrien, detaljhandelen og fagbevegelsen og tre departementer er representert. Omsetningsrådets budsjett kommer i det store og hele fra innkreving av omsetningsavgifter på ulike jordbruksvarer i Norge. Noen mindre tilleggsbevilgninger fra staten kommer i tillegg. I tillegg til tradisjonelle markedsregulerende tiltak drives det såkalte opplysningsarbeidet, som organiseres gjennom opplysningskontorene.
Opplysningskontorene er reklamebyrå og kommunikasjonsbyrå i ett
Det fins i dag fire opplysningskontor som finansieres av Omsetningsrådet, og ett som er delfinansiert. Opplysningskontorene driver dels ordinær markedsføring gjennom reklame på TV og i andre medier, dels kommunikasjonsarbeid for å få innpass for sitt budskap i pressen, og dels mer langsiktig markedsføring og påvirkningsvirksomhet for eksempel mot barn gjennom skolemelkordningen og tilskudd til innkjøp av råvarer til skolekjøkken. Nesten 112 millioner kroner, 90 prosent av midlene, går til å fremme forbruket av animalske matvarer, mens under 9 millioner gikk til å fremme forbruket av frukt, grønnsaker og kornvarer.
«Kjøttproduksjon beslaglegger langt mer areal enn produksjon av frukt, grønnsaker og korn. Import av fôr til norsk kjøttproduksjon er betydelig, i tillegg til at 85 % av det norske jordbruksarealet går med til å produsere dyrefôr.»
Målsetningen til Opplysningskontoret for kjøtt (OFK) er offisielt sett å drive forbrukarretta og merkenøytral opplysnings- og informasjonsverksemd om kjøtt. Oversatt til dagligtale kan vi si at opplysningskontorets oppgave er å få folk til å kjøpe mer kjøtt. Opplysningskontorenes arbeid for markedsregulering gjennom påvirkning for økt forbruk ses tydelig gjennom at for eksempel OFK omprioriterte aktivitetsplanen da det i 2006 ble klart at det var i ferd med å bli overskudd av grisekjøtt i markedet, og derfor brukte mer penger på å reklame for kjøtt fra gris. Posten tilleggsløyvingar bestod i hovedsak av 11,5 millioner kroner i forbindelse med E.coli-saken, blant annet til TV-reklame som viste hvordan man kunne fortsette å spise kjøtt trygt.
For å slutte å stimulere norske forbrukere til å kjøpe enda mer av de mest ressurskrevende og miljøskadelige matvarene kjøtt, melk og egg, og slik bidra til en mer bærekraftig utvikling, bør staten slutte å tilrettelegge og organisere pengestrømmen til opplysningskontorene. Man bør også øke bevilgningene kraftig til informasjon om et sunt og miljøvennlig kosthold gjennom Helse- og omsorgsdepartementet og Miljøverndepartementet.
Artikkelen har tidligere stått på trykk i magasinet NOAHs Ark #3/2007.
Vi trenger din hjelp for å gi dyrene friheten tilbake. Klikk her for å støtte vårt arbeid.
Kilder
- 1) Hille., (2006)
- 2) Williams et al,. (2006)
