Med bakgrunn i Omsetningsloven fra så langt tilbake som 1936 er staten med på å administrere et system som hvert år kanaliserer over 110 millioner kroner til tiltak som skal få nordmenn til å spise mer kjøtt og egg, drikke mer melk og spise mer ost. Tilsvarende brukes under 9 millioner kroner på å få oss til å velge langt sunnere og mer miljøvennlig mat som frukt, korn og grønnsaker.
Kjøttforbruk må ned, ikke opp
Fra 1989 til 2005 økte det norske kjøttforbruket med 38 %, målt pr innbygger. Mens en gjennomsnittlig innbygger i 1989 kjøpte 54 kg kjøtt i året, var forbruket økt til 75 kg i 2005 (Hille 2006) 2
«Kjøttproduksjon beslaglegger langt mer areal enn produksjon av frukt, grønnsaker og korn. Import av fôr til norsk kjøttproduksjon er betydelig, i tillegg til at 85 % av det norske jordbruksarealet går med til å produsere dyrefôr.»
Vi tar her opp det spesielle forhold at målrettet arbeid for kontinuerlig forbruksøkning brukes som markedsregulering – i en befolkning som er både overvektig og overforbrukende. Bakgrunnen er de stadig tydeligere miljøkonsekvensene av matforbruket, spesielt på klimaområdet. I tillegg lever vi i en verden med stadig økende befolkning og raskt økende etterspørsel etter arealer til bioenergiproduksjon som erstatning for klimaskadelig olje og for å oppnå økt energisikkerhet. Kjøttproduksjon beslaglegger langt mer areal enn produksjon av frukt, grønnsaker og korn. Import av fôr til norsk kjøttproduksjon er betydelig, i tillegg til at 85 % av det norske jordbruksarealet går med til å produsere dyrefôr 1. Ett kilo storfekjøtt krever 90 ganger mer areal og gir 75 ganger større klimagassutslipp enn en kilo poteter (Williams et al 2006).
Kan man si at forbruksøkningen er lovfestet?
I 1936, etter år med vanskelige forhold for norske bønder, vedtok Stortinget Omsetningsloven for å hjelpe landbruksnæringen gjennom å regulere markedene. Paragraf nummer én lyder: ”Fyremålet med lova er gjennom samyrke å fremja umsetnaden av kjøtt av storfe, kalv, sau, reinsdyr og fjørfe, flesk, korn og oljefrø, mjølk, smør, ost, egg, pelsdyrskinn, reinsdyrskinn og hagebruks- og gartneriprodukt.” Problemet er at de organene som er etablert som en følge av loven fortsatt brukes til å jobbe for en kontinuerlig forbruksøkning – ordningene med såkalte ”opplysningskontorer”. Staten krever inn penger og har overoppsyn med ordningen
«Problemet er at de organene som er etablert som en følge av loven fortsatt brukes til å jobbe for en kontinuerlig forbruksøkning – ordningene med såkalte ”opplysningskontorer.»
Til å sette Omsetningsloven ut i livet, har landbruksmyndighetene etablert Omsetningsrådet, som er et offentleg organ med frittståande stilling. Landbruket og samvirkebedriftene har flertallet av medlemmene i rådet, hvor også næringsmiddelindustrien, detaljhandelen og fagbevegelsen og tre departementer er representert. Omsetningsrådets budsjett kommer i det store og hele fra innkreving av omsetningsavgifter på ulike jordbruksvarer i Norge. Noen mindre tilleggsbevilgninger fra staten kommer i tillegg. I tillegg til tradisjonelle markedsregulerende tiltak drives det såkalte opplysningsarbeidet, som organiseres gjennom opplysningskontorene.
Opplysningskontorene er reklamebyrå og kommunikasjonsbyrå i ett
Det fins i dag fire opplysningskontor som finansieres av Omsetningsrådet, og ett som er delfinansiert. Opplysningskontorene driver dels ordinær markedsføring gjennom reklame på TV og i andre medier, dels kommunikasjonsarbeid for å få innpass for sitt budskap i pressen, og dels mer langsiktig markedsføring og påvirkningsvirksomhet for eksempel mot barn gjennom skolemelkordningen og tilskudd til innkjøp av råvarer til skolekjøkken. Nesten112 millioner kroner, 90 prosent av midlene, går til å fremme forbruket av animalske matvarer, mens under 9 millioner gikk til å fremme forbruket av frukt, grønnsaker og kornvarer.
«For å slutte å stimulere norske forbrukere til å kjøpe enda mer av de mest ressurskrevende og miljøskadelige matvarene kjøtt, melk og egg, og slik bidra til en mer bærekraftig utvikling, bør staten slutte å tilrettelegge og organisere pengestrømmen til opplysningskontorene.»
Målsetningen til Opplysningskontoret for kjøtt (OFK) er offisielt sett å drive forbrukarretta og merkenøytral opplysnings- og informasjonsverksemd om kjøtt. Oversatt til dagligtale kan vi si at opplysningskontorets oppgave er å få folk til å kjøpe mer kjøtt. Opplysningskontorenes arbeid for markedsregulering gjennom påvirkning for økt forbruk ses tydelig gjennom at for eksempel OFK omprioriterte aktivitetsplanen da det i 2006 ble klart at det var i ferd med å bli overskudd av grisekjøtt i markedet, og derfor brukte mer penger på å reklame for kjøtt fra gris. Posten tilleggsløyvingar bestod i hovedsak av 11,5 millioner kroner i forbindelse med E.coli-saken, blant annet til TV-reklame som viste hvordan man kunne fortsette å spise kjøtt trygt.
For å slutte å stimulere norske forbrukere til å kjøpe enda mer av de mest ressurskrevende og miljøskadelige matvarene kjøtt, melk og egg, og slik bidra til en mer bærekraftig utvikling, bør staten slutte å tilrettelegge og organisere pengestrømmen til opplysningskontorene. Man bør også øke bevilgningene kraftig til informasjon om et sunt og miljøvennlig kosthold gjennom Helse- og omsorgsdepartementet og Miljøverndepartementet.
Artikkelen har tidligere stått på trykk i magasinet NOAHs Ark #3/2007.
Vi trenger din hjelp for å gi dyrene friheten tilbake. Klikk her for å støtte vårt arbeid.
