Dyr er helhetlige individer hvis adferd har uttrykksfulle kvaliteter, og et kroppsspråk som taler til oss på en meningsfylt måte. Dyr kan opptre engstelig, selvsikkert, apatisk, oppspilt eller rolig. Ut fra måten dyret opptrer og beveger seg omkring, kan vi observere og sette oss inn i hvordan dyret opplever den nåværende situasjonen. Det er naturligvis mulig å gjøre feil, for å kunne tolke et dyrs adferdsuttrykk korrekt må vi være godt kjent med det spesifike individet og arten det tilhører. Med nok erfaring kan vi dog greie det!
«Nyfødte grisunger er i stadig fare for å bli ligget på av purka, så om en plukker opp eller holder fast en ung gris vil den skrike av full hals og vri seg frenetisk for å komme unna.»
I mitt arbeid møter jeg hovedsakelig griser, som er naturlig nysgjerrige og våkne dyr. Om jeg går inn i en binge med unge griser nøler de noen øyeblikk før de kvikt kommer mot meg og snuser energisk på hånden min og napper i den. Men de er også raske til å trekke seg tilbake, en uventet bevegelse fra meg og de rygger unna. Nyfødte grisunger er i stadig fare for å bli ligget på av purka, så om en plukker opp eller holder fast en ung gris vil den skrike av full hals og vri seg frenetisk for å komme unna. Slik adferd hjelper grisungen å overleve, men den forårsaker også panikk og akutt fortvilelse. For oss kan dette fremstå som overdrevent i en situasjon med mild og harmløs fastholding. Fra grisens synspunkt derimot er fortvilelsen høyst reell. At de fleste griser roer seg ned straks de er fri gir oss ingen grunn til å tro at det tidligere øyeblikket med fortvilelse ikke var intenst.
I det høyst restriktive og monotone produksjonsdyrmiljøet vi holder griser i kan deres våkne mottagelighet forsvinne og gi plass for en døsig energiløshet. Jeg fikk et klart inntrykk av dette hos en ung purke som hadde blitt holdt alene i månedsvis i et trangt goldt kve. Hun satt på gulvet, med bakbena strukket ut innunder seg, ryggen krummet, hodet og ørene hengende, og tungen tidvis hengende ut av munnen. Hun hadde sittet slik en god stund, og min inntreden i bingen hadde liten effekt. Da jeg satte meg ned ved siden av henne og berørte henne forsiktig kikket hun på meg, men beveget seg ikke. Etter en stund ble jeg slått av det myke, hjelpeløse i passiviteten hennes, det totale fraværet av fiendtlighet, redsel, eller noen annen aktiv respons. Hun var bare vagt til stede, og apatien hennes var slik en grim kontrast til grisers normale adferd.
«Jeg opplevde den stille tomheten grisen utstrålte som intens og svært trist. Det fremstår for meg som om dyrs lidelse er usynlig for oss kun når vi vender øynene bort.»
Det jeg innså den dagen er at uttrykket for lidelse hos griser, og kanskje også hos andre dyr, ikke nødvendigvis er dramatisk eller lettpåviselig. Den kan ta form av tilbaketrekning, av fravær heller enn nærvær, og det kan uttrykkes så subtilt at vi lett kan unngå å legge merke til det, eller om vi legger merke til det, ignorere betydningen av det. Likevel signaliserer den myke hjelpeløsheten hos en gris en lidelse som er alvorlig heller enn ubetydelig. Den vitner om tap av kommunikasjon, en tapt evne til å hanskes med tilværelsen. Jeg opplevde den stille tomheten grisen utstrålte som intens og svært trist. Det fremstår for meg som om dyrs lidelse er usynlig for oss kun når vi vender øynene bort. Ved vedvarende og omhyggelig observasjon er betydningen av den lidelsen nødt til å fremstå klart.
Artikkelen har tidligere stått på trykk i magasinet NOAHs Ark #3/2007
Vi trenger din hjelp for å gi dyrene friheten tilbake. Klikk her for å støtte vårt arbeid.
