Intervju: Line Elvsåshagen - Yes, jeg kan endre noe!

Av seriens fem deler, var det trolig delen om kjøtt som fikk flest seere til å sette maten i halsen. Programmet presenteres talende nok med linjen «Får du dårlig samvittighet når du spiser kjøtt?».

– Det første programmet i serien din handlet om kjøtt. Det skinte ganske tydelig gjennom at du er engasjert i dyrs rettigheter?

«Jeg synes det er helt magisk at vi bor på samme klode som så mange ulike arter.»

– Ja, da jeg var liten ville jeg bli veterinær. Jeg synes det er helt magisk at vi bor på samme klode som så mange ulike arter. Jeg tar meg i å stoppe opp på bussen på veien hjem, og bare undre meg – «tenk at det finnes løver på savannen i Afrika, og elefanter, og hvaler i havet!» Jeg blir helt «amazed» over at de finnes på vår klode, at vi bor på samme planet som så mange flotte skapninger. Jeg har alltid kjent en stor kjærlighet til dyr og blir veldig, veldig glad av dyr – av at det er noen andre som også er på denne planeten, og som vi har et ansvar for. Det synes jeg er en veldig hyggelig tanke.

– Hvordan synes du vi mennesker tar det ansvaret, som art?

– Det er klart at vi mennesker i mange år har oppført oss på en lite gjennomtenkt måte når det gjelder dyr. Man har tenkt at man behandler grisene bra nok, og så skjønner man nå at det gjør man kanskje ikke. Vi lærer mer og mer om hvordan dyr faktisk har det, og da må man endre seg. Jeg føler at vi mennesker tar oss litt for godt til rette, og setter våre behov først. Vi er litt grådige, samtidig som vi ikke alltid helt skjønner konsekvensene at det vi foretar oss. Nå begynner vi kanskje å skjønne litt: Vi innser at grisen er egentlig smartere enn hva vi har tenkt, eller at fisken har flere følelser enn hva vi har tenkt. Men vi må ikke hamre oss selv ned, for mye av det vi har gjort handler om at vi ikke har hatt nok kunnskap enda. Jo mer kunnskap, jo bedre. Også tar det bare litt tid med endring. Men jeg selv er utålmodig. Bøndene jeg møtte i serien følger jo norsk lov. Men så er spørsmålet; er lovene egentlig slik de burde være? Om 50 år kanskje vi tenker «oj, det vi gjorde før var veldig dumt».

– Vi har egentlig hatt mye kunnskap om dyrs følelser i flere tiår nå – burde individfokuset på dyr være større i den offentlige debatten?

– Ja, men jeg føler at det blir det. Det pleier å ta ganske lang tid før forskning og vitenskap kommer ut i samfunnet. Men programmer som ”Griseindustriens hemmeligheter” gjør at folk får øynene opp. Mange tenkte nok «Gud, er det sånn vi behandler grisen?». Folk ser bacon på butikken, og tenker «ja, det er bacon» – det er frikoblet fra dyret. Vi er så vant til at «sånn har vi drevet ting i alle år», så vi fortsetter med samme tralten. Men verden er i endring, miljøet er i endring, nå begynner vi kanskje å skjønne at fisken har flere følelser enn hva man har trodd, og at kyrne føler mer enn hva man har trodd. Det hjelper ikke å snakke om det bare én gang, man må snakke om det gang på gang på gang. Man må snakke om dyrs verdi. Man har vært så indoktrinert i tanken om at en okse skal bli til biff, og at det er helt «naturlig». Det tar tid før man klarer å vri hodet sitt og tenke at alt skal kanskje ikke være som det alltid har vært. Men til og med politikerne begynner å skjønne at vi må gjøre noe annerledes nå. I Klimakur 2030 står det at vi må spise mindre kjøtt, og at vi må legge om jordbruket vårt. Det er helt fantastisk – nå begynner det! Jeg kjenner at det gjør meg veldig glad!

– I serien er du på slakteri og ser dyrene bli slaktet. Men kamera-crewet kom ikke inn. Ingen norske medier har vel noensinne fått filme slakt?

– Nei.

– Hva tenker du om det, i seg selv?

– Jeg tror mange ville tenkt «Å, Gud, er det sånn det foregår?», hvis de hadde sett slakt. Jeg tror folk ville blitt veldig sjokkert. Det er jo mest sannsynlig derfor de velger å skjerme det fra publikum. Det foregår jo hver dag, og burde kanskje være noe folk fikk vite om. Men jeg skjønner samtidig at de ikke vil vise det. Det er visuelt sterkt, så man vil skjerme folk fra det.

– Å vise slakt er ikke noe salgstriks for kjøtt?

– Nei, selvfølgelig ikke. Men slakting i seg selv er jo ikke heller et salgstriks, ikke sant. Eller det man ser i «Griseindustriens hemmeligheter». 

– Nei, nettopp. Men tomatgården du var på i en annen episode ga jo lyst til å spise tomater…

 – Ja, det gjorde den. Det viktigste er bare at vi er klar over hvor maten vår kommer fra. Også får man selv gjøre seg opp en mening om hva man synes om det. Min intensjon var å vise at dette er reisen til den burgeren, eller den tomaten.

– Du var der og kunne gjøre deg opp en mening. Hvordan tenker du om slakteriene?

«Vi trenger jo mat. Men så er spørsmålet «Ja, men trenger vi kjøtt?»

– Det jeg tenkte mest over var masseproduksjonen. At det slaktes x antall dyr om dagen, og at det har blitt en sånn effektivisering som jeg ikke helt kan skjønne. Jeg tenkte «trenger vi alt det kjøttet vi produserer?». Uansett om det er en fisk som blir fisket, eller en okse som slaktes, eller en katt som blir påkjørt, så blir jeg lei meg uansett. Når du er glad i dyr så blir du lei deg uansett hvordan et dyr dør… Jeg tror få synes slakterier er noe spesielt hyggelig sted. Så kan man diskutere om man skal kutte alt kjøtt, men jeg tror de fleste er enige i at man hvert fall skal kutte ned. Vi trenger jo mat. Men så er spørsmålet «Ja, men trenger vi kjøtt?»

– Nå når vi ser at det også er bedre for oss selv, bedre for kloden – er det ikke litt rart at man fortsatt tenker at det er «nødvendig» å spise kjøtt, når det fremstår mer nødvendig å gjøre det motsatte?

– Vi er ikke helt skrudd sammen til å endre oss kjapt, gamle vaner er vonde å vende. Men nå mener jo Klimakur 2030 at å kutte kjøtt er noe av det mest effektive man kan gjøre. Så det er helt klart enighet om at vi må spise mindre kjøtt, og det betyr også at man vil slakte færre dyr, og man vil gjøre noe bedre for planten. Jeg er veldig fan av å ha fokus på hva jeg kan gjøre som forbruker. Og det er jo helt rått at jeg kan redde verden fire ganger om dagen ved å ikke spise kjøtt. Det er jo bare sånn «yes, jeg kan endre noe!». Det er veldig deilig.

– I programmet la du vekt på at det faktisk er et ganske lett skifte også. Du utfordret tre gutter til å spise plantebasert, og det gikk bra for dem?

 – De synes det var lettere enn de hadde trodd, det handler om å utforske nye ting. Jeg tror det er en fin erfaring for folk at det ikke trenger å være så mye stress. Som han ene gutten sa; «helsemessig føler jeg det er mye bedre». Det er også mye snakk om hva slags jord vi har i Norge, og om vi kan dyrke mer. I serien har vi en liten sekvens på hvor mye matjord som er bygget ned, og fortsatt bygges ned. Hvorfor i all verden gjør vi det? Det synes jeg var kjempesjokkerende. Vi må legge om jordbruket vårt. Og da skjønner jeg at folk blir redde, jeg skjønner at storfebonden tenker: «Hva skal jeg leve av da?». Alle er litt redde. Vi innser at ting ikke kan dure og gå som det har gjort i mange år, vi må tenke annerledes. Så tenker folk: «Oi, hjelp, annerledes!». Man blir redd for at det livet man er vant til blir truet. Men vi må endre oss, vi må spise mindre kjøtt, vi må kjøpe mindre klær, vi må gjøre ting annerledes – men det er ikke sånn at annerledes nødvendigvis betyr dårligere. Der føler jeg folk kanskje bommer litt.

– Du møtte landbruksministeren i programmet. Føler du politikerne tar tak i krisen for klima og natur?

– Nå vil ikke jeg mene så mye om politikk, for det er ikke mitt mandat. Men jeg er utålmodig. Er det noe vi ikke har tid til så er det jo at ting tar tid. Når FN sier vi har 10 år på oss for å redde jorda, så burde egentlig ting skjedd for 20 år siden. På et tidspunkt må politikken også endre seg. Det er en grønn bølge ute og ruller.

 – Har du selv kuttet ut kjøtt etter arbeidet med serien?

– Jeg har ikke kuttet 100%, jeg får litt sosiale kvaler i enkelte situasjoner – for eksempel med besteforeldre. Men jeg var jo ikke den største kjøtteteren før serien heller, så det å spise enda mindre er ikke noe problem. Jeg har aldri kjøtt hjemme. Jeg har ikke lyst på kjøtt. Før kunne jeg nyte en kjøttbit, men nå har jeg ikke noe behov for det. Men jeg elsker mat, så jeg synes jo alt er godt av vegetarmat også! Jeg har mange venner som ikke spiser kjøtt. Og nå er det jo mye lettere å spise kjøttfritt. Bare i kantina her på NRK har man vegetarprodukter.

– Har du noen tips til de som gjerne vil kutte ut kjøtt, men som ikke helt har klart det enda?

– Man må få en slags motivasjon, en lyst til å gjøre det – ikke bare bli fortalt at det er bra. Man må finne ut hvorfor vil akkurat jeg gjøre dette? Svaret kan være at det for deg er viktig å ha en god fremtid eller at dyrene ikke har det vondt – man må finne sin egen motivasjon. Har man den, så er det ikke noe stress å søke opp vegetaroppskrifter, eller finne produktene i butikken. Og hvis du bryr deg om fremtiden, klimaet, dyrene og naturen, så har du egentlig allerede alle argumentene for å gidde å endre deg. Jeg har en venninne som har vært veganer i mange år, og hun ga meg masse bøker og filmer. Men da tenkte jeg at jeg elsker jo kjøtt, så jeg orket ikke å forholde meg til det. Jeg visste jeg burde gjøre noe – så da ville jeg ikke lese de bøkene. De siste årene har jeg jo kuttet ned på kjøtt, man skjønner jo at det er den veien det går, og jeg har fått mer motivasjon.

– Hva spesifikt var det som fikk deg over terskelen til å finne motivasjonen?

– Jeg har alltid vært veldig glad i naturen og veldig glad i dyr. Jeg tror det var den følelsen av at fremtiden henger i en tynn tråd, at det ble stadig flere miljørapporter, overskrifter i mediene. Det begynte for ca. 5 år siden, man hadde hørt litt om global oppvarming, og så har det vokst. Det var vel når det begynte å komme flere og flere saker i mediene om at naturen var i endring. Da fikk jeg ganske høy puls.

– Det at du i utgangspunktet var glad i dyr, hadde det mye å si når du begynte å spise mindre kjøtt?

– Ja! Man vet jo ikke omfanget av produksjonen som forbruker. Jeg visste ikke hvor mange dyr som ble slaktet i Norge. Så fort folk lærer seg ting, så oppdager man jo at man bør bry seg. Jeg tror ikke det er sånn at folk ikke er villige til å endre seg, jeg tror ofte det bare er at folk ikke nødvendigvis vet. Man vet ikke at det slaktes hundrevis av dyr om dagen på et slakteri. Man går på butikken og tenker ikke over hvor fisken kommer fra. Man er bekymret for hverdagslige ting som barn i barnehagen, en syk mor eller konflikter på jobben. Men jeg føler at den nye generasjonen er gode på å løfte blikket, og er bevisste og ser utover seg selv. Det er en god trend.

– I serien ble det sagt at Norge tross alt var bedre enn andre land på klima og dyrevelferd – men det er jo noe de fleste land tenker om seg selv?

– Jo, det er nok alltid noen som er bedre enn Norge også. Vi er ikke på topp. Jeg synes Norge har masse å lære av andre land. Det er kanskje typisk norsk å tro at man er best. Jeg stiller jo i programmet spørsmål som «kan man egentlig kalle en ku miljøvennlig?». Det er jo litt som at vi sier vi har den «reneste» oljen – men kan man egentlig kalle olje for «rent» i det hele tatt? Jeg skjønner at næringene beskriver seg på den måten, bøndene er redde for å miste inntekten og livsgrunnlaget. Da forsøker man ofte å rettferdiggjøre det man driver med.

– Ut i fra et dyrerettighetsperspektiv, hvilke saker er det som engasjerer deg mest?

«Har du hjerte for dyr, så reagerer du på alle situasjoner hvor dyr ikke har det bra.»

– Da må jeg svare litt som de svarer i misse-konkurransene med «krig- og fred-svar»: Jeg bryr meg om alle dyr i hele verden. Når hjertet ditt banker for dyr så synes man jo all dårlig behandling av dyr er grusom. Jeg blir trist av fisk som ikke har det bra i oppdrettsanlegg. Jeg blir trist av dyr i dyreparker. Jeg tenker: «trenger vi egentlig den pelskåpa?». Nei, vi gjør jo ikke det. Har du hjerte for dyr, så reagerer du på alle situasjoner hvor dyr ikke har det bra. Og så lærer man. Etterhvert begynner man å skjønne at kanskje ikke Sea World med spekkhoggere i fangenskap er en så god ide? Så tenker man at grisen antakeligvis trenger mer stimuli enn man tror. Og sirkuselefanter? Nei, kanskje ikke det er en god idé? Det går i den retningen. Fordi jeg er utålmodig så synes jeg at man skal kjappe på og innse alle disse tingene.

– Hva med de ville dyrene?

– Jeg føler at jo mer man «styrer» med naturen, jo mer forstyrrer man. Ideelt sett så burde vi latt naturen i fred. Vi har blandet oss veldig inn i dyrenes naturlige liv, og ser nå at vi kanskje må gjøre ting annerledes fordi vi har tatt for mye kontroll. Overfiske, hvalfangst, vindmølledebatten. Hvor går grensa for hvordan vi skal gripe inn? Vi lever alle på samme planet, så vi må klare å finne et slags samspill. Vi har pushet naturen for langt mange steder, og det er del av grunnen til at vi nå f.eks. må spise mindre kjøtt. Jeg tenker at vi må begynne å respektere naturen og de ville dyrene mer enn hva vi har gjort

 – Bør dyr tilkjennes flere rettigheter?

– Personlig skulle jeg gjerne hatt en gård der jeg tok imot alle dyr som hadde det dårlig, og tok vare på dem! Jeg tror vi bare vil se mer og mer at vi tillegger dyr større verdi i fremtiden. Forskningen går stadig mer i den retningen. Som dyreelsker synes jeg det er helt nydelig!

Om Line Elvsåshagen

• Er programleder og tekstforfatter.
• Debuterte i radio som programleder i P3-morgen
• Begynte som programleder i NRK TV med «Line jorda rundt», og har senere ledet pro grammene «Line dater Norge», «Line fikser kroppen» og «Planet plast».
• Ble nominert til Gullruten i 2017 og 2018.
• Er nå aktuell med programmet «Line fikser maten», der hun tar opp spørsmål rundt hvordan våre matvaner påvirker planeten og dyrene.

Artikkelen har tidligere stått på trykk i magasinet NOAHs Ark #1/2020.