Kyllingindustrien: Når velferd ikke betyr noe

I høst startet REMA 1000 en ny reklamekampanje – på store plakater proklamerer de ”Takk for at du velger dyrevelferd”. Men REMA takker ikke publikum for å velge produkter som ikke skader dyr. De takker folk for å kjøpe kylling på REMA. I et marked hvor stadig flere velger bort kjøtt, og folk flest blir mer bevisste på dyrevelferd, jobber kjøttindustrien hardt for å sminke produktene sine. Å gi inntrykk av at man hjelper dyr ved å bidra til at de produseres og slaktes, er blant de nye triksene i boka. Kyllingindustrien som helhet har beveget seg så langt unna dyrenes behov som det er mulig å gå. Dette har gitt et rom for å ”velferds-sminke” selv de minste tiltak, samtidig som ca. 70 millioner fugler fortsetter å masseproduseres hvert år.

En kylling blir til

Kyllingene som avles til slakt klekkes tett i tett i gitter-kasser av plast i et hyllesystem – her er det ingen fuglemor å ty til. Når ungene er klekket, pakkes kassene i transportbil og sendes til besetninger som driver med oppavl. Kyllinger som er under 2 døgn kan transporteres uten mat og vann i 24 timer.^[1]

«Fra naturens side vil kyllinger kommunisere med moren sin allerede i egget, og er helt avhengige av henne for å føle trygghet og velvære.»

Kyllingene lever tusenvis på samme gulv i låve-haller. Når de er bare få dager gamle kan det se ut som om det er mye plass i hallen – men plassen blir raskt fylt opp ettersom de vokser. I slutten av sitt korte liv står fuglene svært tett.^[2]   De har ingen rett til dagslys. Etter lovverket er det gjort et unntak for nettopp ”slaktekyllinger”, som sier at de ikke har rett på mørkeperioder heller.^[3] De kan altså bli utsatt for nærmest kontinuerlig kunstig lys, for at de skal spise mest mulig og legge på seg raskest mulig.^[44]

Fra naturens side vil kyllinger kommunisere med moren sin allerede i egget, og er helt avhengige av henne for å føle trygghet og velvære. Nevrologiforsker Jaak Panksepp beskrev hvordan kyllinger aktiverer nervebaner for panikksystemet som fører til ensomhetsfølelse og tristhet.^[5] Tusenvis av nyklekte kyllinger svirrer rundt og piper på broilerfarmen, fordi de kaller på moren sin og har et fullt aktivert panikksystem. Siden de aldri finner noen mor, resignerer de etter hvert – men det betyr ikke at de negative følelsene blir borte.

Masseproduksjon

I en stortingsdebatt om kyllinger for noen år siden, ble det påstått at ”vi har unngått den intensive produksjonen som kan ses i USA og EU, hvor kyllingproduksjon minner mer om fabrikkproduksjon”.^[6]  Det stemmer ikke. Det er typisk i europeisk produksjon å ha 10 -20 000 fugler i samme rom.^[2] Også i Norge kan produsenter ha over 20 000 i et rom.^[7]  Tettheten ellers i Europa er på 30-45 kg/m2 .^[2]   I Norge setter forskriften tilsynelatende en grense på 25 kg/m2 – men med ”dyrevelferdsprogram” kan man ha 36 kg/ m2^[3]   I følge regjeringen er det nærmere 100% av produsentene som produserer med maks dyretetthet.^[8] ”Dyrevelferdsprogrammet” ble iverksatt etter en tilsynskampanje fra Mattilsynet, og går ut på at kyllingene ikke skal ha alvorlige sviskader på føttene. Men sviskader under føttene er bare ett av mange problemer for fuglene.

Vitenskapskomiteen konkluderte alle rede i 2008 med at ”dyretettheten må være under 25 kg/m2 for å unngå de større velferdsproblemene, og at dyrevelferden forverres ytterligere ved en tetthetsøkning.”^[9] Også 25 kg fugler per m2 betyr trang plass uten mulighet til naturlig adferd. Men Vitenskapskomiteen har fokusert på de rent fysiske lidelsene, og peker på at det er vanskelig å gjøre noe med ”problemer med temperaturregulering og hudskader forårsaket av at dyrene må gå oppå hverandre for å få tak i mat og vann, uten samtidig å redusere dyretettheten”. Videre skriver de at høyere dyretetthet enn 25 kg/m2 gir ”økning i skadelige gasser, som ammoniakk”.^[9] Professor i dyrevelferd ved Cambridge Universitet, Donald Broom, skriver: ”Avføring akkumulerer seg raskt i et kyllinghus, og lenge før vekstperioden er slutt vil gulvet være dekket av avføring.”^[2]

«Tusenvis av nyklekte kyllinger svirrer rundt og piper på broilerfarmen, fordi de kaller på moren sin og har et fullt aktivert panikksystem.«

En tetthet på 36 kg/m2 betyr 20 dyr per m2 nær slaktedagen hvis man tar utgangspunkt i AgriAnalyses levendevekt 1,8 kg for kyllinger.^[10]  I følge kjøttbransjen selv vil tetthet ofte komme opp imot 23 fugler per m2 .^[11] Norsk Kylling, som eies av REMA 1000, hevder at de har 14 Hubbard-kyllinger per m2 ,^[12] men siden deres kyllinger blir ca 2,3 kilo før slakt,^[13]  vil det bety over 32 kg/m2 . I følge en studie fra Ås Universitet (NMBU) har ”Hubbard-kylling” tetthet på 34 kg/m2 , ”Stange-kylling” har 30 kg/m2 og ”Liveche-kylling” har 36 kg/m2 .^[44]  Både de ulike produsentene som reklamerer med ”mer plass” og ikke minst ”dyrevelferdsprogrammet” som omfatter alle, produserer fugler med en tetthet som i følge Vitenskapskomiteen fører til store velferdsproblemer.

Berikelse for hvem?

De siste årene har ulike kyllingprodusenter i Norge innført ”miljøberikelse”.^[14] Dette betyr papp- eller plastkasser, eller baller med høy. Ifølge Coop hadde kyllingene ”fått egen lekeplass”.^[15]  REMA 1000 brukte ordet ”lekestativer”.^[16] Norgesgruppen kalte det ”mer naturlig miljø”.^[17] Når man starter med en tom hall med flis, er plastkasser og et par høyballer en forbedring – men det er langt fra et naturlig miljø med busker, trær, gress, jord, insekter, regn, solvarme og frisk luft. Det er en villedning å fremstille det som et par enkle objekter i intensiv drift kan erstatte skogsmiljøet og flokklivet som disse fuglene har behov for.

«Ved å reklamere med minimale dyrevelferdstiltak oppnår kjøttbransjen å selge mer kylling totalt – og flere fugler må leve i intensiv masseproduksjon.»

Man bør også spørre seg hva næringen egentlig vil ved å fremheve plastkasser som ”lekeplass”. Meny opplyser at de var ”sterkt opptatt av å gjøre noe for å revitalisere omsetningen av kylling” og dermed lanserte merket ”Kyllinggården” – med litt lavere tetthet enn det maksimale og plastkasser for kyllingene. Dette førte til en ”eksplosiv omsetning” på ”over 50 prosent mer kylling”. Og viktigst av alt for Meny; ”det meste av denne omsetningen legger seg som tilleggsomsetning på kyllingsalget uten å kannibalisere fra andre kjøttvarer”.^[18] Ved å reklamere med minimale dyrevelferdstiltak oppnår altså kjøttbransjen å selge mer kylling totalt – og flere fugler må leve i intensiv masseproduksjon.

Loven tillater et miljø uten noen som helst stimuli for fuglene. Dermed kan næringen fremstille det som om de gjør mye, når de strengt talt gjør lite. Det er trolig en større berikelse for næringen å kunne reklamere med tiltakene, enn det er for fuglene å leve med dem.

Fysiologiens grenser

Kyllingene på 4-6 uker er ennå bare små fugleunger når de slaktes – likevel har de nådd en vekt på dobbelt så mye som vekten til en fullt utvokst urhøne.^[19] Veksthastigheten fører med seg unaturlige fettmengder, unaturlig høy dødelighet, høy forekomst av metabolske sykdommer og skjellettsykdommer.^[20] Kyllingene risikerer lammelser, beinbrudd og væskeansamlinger i buken. ”Sudden Death Syndrom” er betegnelsen på plutselig død hos store kyllinger, som ellers ikke viser sykdomstegn.^[21] Denne sykdommen har av næringen blitt sett på som et tegn på at dyrene ”vokser godt”. I Danmark har sykdommen derfor fått det misvisende navnet ”velferdssyken”, men den skyldes at hjertet ikke klarer å pumpe nok blod til den store kroppen.^[22]

«En svensk studie viste at hele 63 % av fuglene hadde unormale bein. 15 % hadde alvorlige beinlidelser, og vesentlig bevegelseshemming på grunn av smerte»

Allerede på 1990-tallet, da kyllingene var mindre intensivt avlet enn de er nå, identifiserte veterinærer en rekke beinsykdommer knyttet til raskt vekst.^[22] En svensk studie viste at hele 63 % av fuglene hadde unormale bein. 15 % hadde alvorlige beinlidelser, og vesentlig bevegelseshemming på grunn av smerte.^[23] Norske krav til dyretetthet er like som de svenske, og samme raser brukes.

Nyrelidelser, avmagring og uttørking er ofte en følge av beinlidelser.^[22] Kyllinger blir aldri behandlet individuelt for sykdom – som bransjen selv uttrykker det: ”Hos fjørfe er det lite grunnlag for å stille individuelle sykdomsdiagnoser på levende dyr.”^[24] De dør i produksjon eller man oppdager sykdom ved slakting. I systemer hvor tusenvis av dyr holdes sammen i et rom – slik som de vanligste systemene i Norge – er det dessuten vanskelig å oppdage et sykt dyr i mengden av fugler.^[2]   Broom beskriver situasjonen slik: ”De fleste av dem dør, og kroppene blir liggende i støvet. Noen ganger dør svake individer fordi de blir trampet ned, for når tettheten nærmer seg sluttnivået på 30 kilo eller mer på hver kvadratmeter, er det essensielt å kunne stå oppreist for å overleve.”^[2]

«Saktevoksende» kylling- en myte

Den høye veksthastigheten for kyllingraser som produseres for kjøtt, er ifølge professor Broom, ”det største dyrevelferdsproblemet i verden”.^[2]   For å imøtegå kritikken har næringen lansert begrepet ”saktevoksende” kylling. Men det finnes ingen ”saktevoksende” kylling. Det finnes en normal-voksende jungelkylling som var utgangspunktet for avlen, og en rekke ulike raser av rasktvoksende broilerkyllinger som alle er avlet for å produsere mye kjøtt.  Den mest brukte broiler-rasen både i Norge og verden, Ross 308, er avlet til den ytterste grensen.^[25]  Ifølge forskere vil de fysiologiske begrensningene til tarmsystemet ikke gjøre det mulig å vokse raskere enn denne kyllingen allerede gjør. Men avlen for effektiv kjøttproduksjon skapte problemer for fuglene lenge før dette ytterpunktet ble nådd. Opprinnelige jungelhøner har en kropp hvor mesteparten av vekten ligger i knoklene, for at de skal ha sterke bein. Muskler og fett er en mindre del av kroppen.^[26] Broilerrasene er avlet for mer fettavleiring,^[20] med forvokste muskler på bryst og lår, mens beinstrukturen er svak.^[2]

«Der viltlevende høner har en kropp å overleve i, har broilerne fått utdelt en kropp å bli syke og dø i.»

Der viltlevende høner har en kropp å overleve i, har broilerne fått utdelt en kropp å bli syke og dø i. Det finnes en rekke ulike broilerraser og krysninger, og nyansene i veksthastighet mellom dem er detaljer sammenlignet med hvordan en normal kyllingkropp ser ut. Mange av dem produseres også av samme gigantiske avlsfirma – Aviagen. De selger både Ross 308, Hubbard og Rowan Ranger – tre raser som alle brukes i Norge.^[13] Kjøttbransjen selv uttaler at ”grensene mellom hurtig-, medium- og saktevoksende er ikke klart definert”.^[27] En annen måte å si dette på er at alle broilerbransjens kategorier er hurtigvoksende og ufysiologiske – forskjellene handler om hvilken grad av ekstremavl man legger seg på. Som forskere påpeker vil produsentene av de såkalt “saktevoksende” broilerne også ønske å “produsere den mest effektive fuglen som er mulig innenfor grensene av aktuelt regelverk, av økonomiske grunner.”^[25] I 2016 diskuterte Stortinget å bytte ut Ross 308 med en annen rase,  men rasen som ble diskutert, Ross Rowan, vokser bare 10- 15 % mindre raskt enn Ross 308. AgriAnalyse-rapporten  som var grunnlag for debatten forteller at den ”saktevoksende” kyllingen oppnår samme vekt med bare 2,5 dager mer i kyllinghuset.^[10] De vil stå like tett til slutt. De vil bare være nødt til å gjøre det i noen ekstra dager.

Rema 1000 som eier både oppdrettsledd, slakteledd og utsalgsledd for REMAkyllingene, la i 2018 om til rasen ”Hubbard JA 787” som også er fra Aviagen.^[28] Hubbard klassifiseres av produsentene selv som en ”middelsvoksende” rase,^[29] samme kategori som rasen som ble diskutert på Stortinget. Selv om de bruker lenger tid på å vokse, er målet det samme for REMA-kyllingene: Det anbefales fra fôrprodusenten at de gis et fôr som er en ”en real kraftpakke som kan brukes siste uka før slakting for å stimulere til økt tilvekst.”^[30]  Som med andre broilere, er det kjøttmengde man kjøper, ikke ”dyrevelferd”.

Produsenten av Hubbard i Norge har gått hardt ut og hevdet at de ”lever et godt liv”.^[31]  Men det vises ikke til noen vitenskapelige undersøkelser, og på spørsmål fra publikum viser de til REMA 1000 sin reklameside med noen få setninger uten kildehenvisninger.^[32]  Reklamefilmer viser fugler som faller ned fra høyball, reiser seg fra liggende stilling, stavrer seg forsiktig ned en plastrampe og  holdes fast – mens teksten hevder at  ”Hubbarden oppfører seg som en fugl skal”.^[33] Animasjons-”kyllinger” som ”danser” er også del av reklamen, for å bygge opp under imaget av en ”aktiv fugl”.^[34]

Hva sier forskningen?

All ekstra vekt og hver cm2 mindre som kyllingene må leve med, betyr at flere raskere vil utvikle de plagene som alle broilere er født med anlegg for. Men forskjellene er mindre enn man får inntrykk av fra produsenter som vil selge flere kyllinger ved å appellere til folks ønske om dyrevelferd: Avlens fysiologiske ytterpunkt Ross 308 veier 1790 gram ved slakt på dag 30-31.^[35] På samme tidspunkt veier Hubbard ca. 1200 gram.^[13] Til sammenligning vil en kylling fra en vanlig eggleggende rase veie ca. 300 gram ved en måneds alder,^[36]  mens en ekte jungelkylling veier 100 gram.^[37]

«Fuglene som kalles ”saktevoksende” må ofte leve lenger for å bli tyngre. Men det å leve noen dager lenger er ikke en verdi i seg selv i et miljø som ikke beriker livet deres på noen meningsfull måte»

Sammenlignet med både ville kyllinger og eggleggende raser, som også er for tunge for normal flyving, vokser broiler-kyllingene ekstremt raskt til en ekstrem vekt uavhengig av kategorisering. Fuglene som kalles ”saktevoksende” må ofte leve lenger for å bli tyngre. Men det å leve noen dager lenger er ikke en verdi i seg selv i et miljø som ikke beriker livet deres på noen meningsfull måte. Hubbard blir ca. 2300 gram på 43-46 dager, før de slaktes.^[13] ,^[38]  På dette tidspunktet ville en kylling fra egglegger-rase veie litt over 500 gram.^[36]

En svensk undersøkelse understreket at ved høyere alder ”vil både Ross 308 og Rowan Ranger vise helseproblemer”, selv om de var mer uttalt hos Ross 308.^[39] REMAs Hubbard er en mer rasktvoksende fugl enn Rowan Ranger. En undersøkelse utført for tyske myndigheter sammenlignet ulike raser brukt i økologisk produksjon i Tyskland med Ross 308.^[40] De brukte bl.a. Hubbard JA 757 – en ”variant” som anses mer ”saktevoksende” enn REMAs Hubbard. Forskerne konkluderer slik: ”Den undersøkte Hubbard-rasen, som er en av de mest brukte innen økologisk landbruk i Tyskland, fulgte tett bak de rasktvoksende hybridene når det gjaldt slakteprestasjonene, men i mange tilfeller også når det gjaldt dyrevelferdsparametrene som ble undersøkt. Derfor oppstår spørsmålet om (…) vekstintensiteten ikke allerede er for høy også for dem.”

«Kroppene til disse fuglene er ikke «naturlige» eller «friske». I broileravlen velger produsentene kun mellom ulike onder.»

Å få en fugl med opphav i viltlevende jungelhøner til å produsere mye kjøtt lønnsomt, betyr kort sagt at kroppen endres på en måte som ikke lar seg kombinere med normal fysiologi, anatomi og adferd. Fuglene er for tunge for sitt eget beste, fordi det er store dyr med mye kjøtt bransjen vil ha. Foreldredyrene til de rasene som av norske produsenter kalles ”saktevoksende”, blir på samme vis som andre broilerforeldre sultet fordi de er for tunge for egne bein, og ofte nektet nok vann fordi de drikker mer på grunn av sultfølelsen.^[29]  Kroppene til disse fuglene er ikke ”naturlige” eller ”friske”. I broileravlen velger produsentene kun mellom ulike onder.

Lidelse ikke velferd

Uansett rase ender broilerne også opp samme sted; slakteriet. Før transport til slakteriet blir kyllingene plukket opp etter beina og fraktet til transportkonteinerne.  Forskriften tillater at man bærer flere fugler etter beina på en gang.^[3] Håndteringen medfører flaksing og kjemping fra fuglenes side, og kan resultere i smertefulle strekk- og bruddskader.^[45] Maskinell ”plukking” har blitt skrytt opp av næringen, men det er ikke belegg for å hevde at maskinell ”plukking” er bedre for dyrenes helse.^[19] Et stort norsk forskningsprosjekt, avsluttet i 2017,  ”avdekket at plukkeprosessen kan være en utfordring for dyrenes velferd”.^[41] Slaktetransporten er en stor belastning for fuglene. I praksis kan transporten medføre at de er uten vann og mat i 18 timer, selv om loven egentlig setter en grense på 12 timer.^[45]

På slakteriet ”bedøves” over 90% av kyllingene med CO2 – ca. 70 % etter at de er tømt ut av kassene, og 20% mens de sitter tett i tett i transportkassene.^[24] Forsøk med denne type ”bedøving” viser at fuglene viste sterkt ubehag, pustevansker og panikk.^[42] Forskere beskriver CO2 for fugler som “etsende, gir følelse av å ikke få puste”,^[43] og ”anses å være svært ubehagelig”.^[44] Ca. 6% av kyllingene ”bedøves” med elektrisk vannbad.^[24] Dette innebærer at man henger de levende kyllingene opp etter beina i en bøyle fra et transportbånd, noe som gir sterke smerter. Kjøttbransjen selv sier at elektrisk vannbad ”vurderes som problematisk for fuglene”, og innrømmer at CO2 – gassing ”ikke (er) ideelt”.^[24]

«På slakteriet ”bedøves” over 90% av kyllingene med CO2 – ca. 70 % etter at de er tømt ut av kassene, og 20% mens de sitter tett i tett i transportkassene.»

En kylling i masseproduksjon er en fugl som aldri får oppleve noe av det den er ment for. Den får aldri oppleve omsorg fra en fuglemor. Den får aldri kjenne solen på vingene. Og den ender sitt korte liv med å bli kvalt. ”Dyrevelferd” er kun et ord på reklameplakatene.

Artikkelen har tidligere stått på trykk i magasinet NOAHs Ark #2/2020.