Han fikk tak i røtter med tennene og trakk dem opp. Han så konturene av trestammer i kveldsmørket. Han trosset den motvillige beinmuskulaturen, og gikk skritt for skritt inn blant trærne. Etter noen minutter detter han. Men det var et frivillig fall – hans livs første bad i en ekte gjørmegrop.
Noah gikk rundt i skogen, gravde og utforsket, hele første natten. Han ville ikke gå inn i huset hvor det var høy og varmelampe. Ikke engang når han ble lokket med mat ville han inn. Han ville ikke stenges inne igjen, ikke gi slipp på det han nå hadde fått. Den andre dagen våget han seg en snartur i huset da han trodde ingen så ham, han var innom og spiste etter et par dager, men han la seg ikke ned. Sove kunne han gjøre utendørs – han gravde groper under gran- trærne, bar med seg kvister og en presenning som egentlig skulle ligge på hustaket, og ordnet seg til selv. Hans nye matmor måtte ut og bre tepper over ham. Men etter en uke forsto han at døren ikke kom til å lukke seg bak ham hvis han sovnet i høyet. Først da turde han stole på at han fra nå av skulle få bestemme selv, og at livet ikke lenger var begrenset av en binge.
«Noah var et dyr som ikke betydde noe. Han var til utstilling i livet, og skulle også være til utstilling i døden. En gris på en besøksgård.»
Det er en glad gris som møter oss i porten til innhegningen en måned senere. Han har jord i trynet, krøll på halen og har fått tykkere pels over den lyse huden. Han hilser på oss, følger tett etter når vi går innover i området hans, vil være med. De dunete ørene danser opp og ned, de brune øynene følger med når vi snakker til ham. Han vet at han heter Noah nå – når matmor Sidsel roper på ham skynder han seg bort til henne. De går opp langs et lite berg i enden av innhegningen, Sidsel først og Noah etter. Han setter kløvene på de riktige stedene i steinveggen, nøler ikke lenger – beina hans er skapt for å gå med, gå i skogen, klatre langs bergstien. Bare de får sjansen. De er ikke skapt for å stå og bli utslitt av ingenting i en betongbinge. På toppen av det lille fjellet stanser vi. Noah ser på oss – kommer vi til å gjøre noe interessant? Når vi ikke finner på noe, gjør han det selv – det finnes alltid greiner å gnage på, røtter å grave opp eller noe annet å undersøke dypt nede i jorden. Så kommer han bort igjen, lener sitt store hode mot beina til Sidsel, som en stor hund legger han haken i hendene hennes og lukker øynene.
«Men etter en uke forsto han at døren ikke kom til å lukke seg bak ham hvis han sovnet i høyet. Først da turde han stole på at han fra nå av skulle få bestemme selv, og at livet ikke lenger var begrenset av en binge.»
Noah var et dyr som ikke “betydde noe”. Han var til utstilling i livet, og skulle også være til utstilling i døden. En gris på en besøksgård. En gris som kunne byttes ut med hvilken som helst annen gris, en kropp som illustrerte hvordan en gris ser ut. Man kaster et blikk på ham og går videre, lik en side i en bok som man blar fort forbi. Men han var aldri et tomt utbyttbart skall, han selv var alltid der inne, med sin egen vilje, sine egne ønsker. Først nå kan de få sitt uttrykk. Gleden over nærhet, opplevelsen av frihet; dette livet kan ikke byttes ut, det er bare hans. Noah lever for sin egen skyld. Han har lært seg kunsten å være gris.
Det koster å ta vare på dyr – du kan hjelpe ved å betale inn “gave til Grisen Noah” på konto: 50100618203 (NOAH).
Artikkelen har tidligere stått på trykk i magasinet NOAHs Ark #1/2008
Vi trenger din hjelp for å gi dyrene friheten tilbake. Klikk her for å støtte vårt arbeid.
