Kronikk: Sauen kan true villreinen
Hva betyr hard sauebeiting for naturen og for villreinen? Er det virkelig slik at vårt sauehold er uproblematisk?
Jeg har en rekke ganger etterlyst mer kunnskap om både mulige konfliktforhold mellom villrein og sau, samt generell kunnskap om sauen sin påvirkning av fjelløkologien.
Våre fremste fagfolk som har studert Setesdalsheiene påpeker at langvarig og hard sauebeiting har påvirket vegetasjonen her. Det biologiske mangfoldet er sterkt redusert, mange plantearter savnes og at store områder er dekt med «uspiselig» finnskjegg gir klare vitnesbyrd.
«Bærekraftig beitebruk»
I tidligere tiders beitebruk ble husdyra beitet fra gårdene og opp i fjellet. Nå kjøres titusenvis av dyr med biler opp til et høyfjellandskap som knapt har våkna etter vinterdvalen. Overbeite av fersk vegetasjon, slitasjen og stedvis erosjon følger naturlig med siden det ikke finnes noen regulering av dyretettheten. Dette har jeg sjøl sett gjennom utallige fjellturer, og registrert store kontraster fra hardbeitede «parklandskaper» med mye finnskjegg i Frafjord- og Ryfylkeheiene til de mer frodige Bykleheiene som har hatt et langt lavere beitetrykk. Det forundrer meg ikke at det er lite ryper å se i de førstnevnte heller.
Vi er mange fjellforvaltere, og noen av våre fremste forskere på disse temaene, som undrer oss over hvorfor politikere og sentrale myndigheter ikke vil utdype hva som ligger i begrepet «bærekraftig beitebruk». Jeg stiller også spørsmål ved om ikke økologiske forhold burde hatt høyere status enn å få mest mulig sau inn i verneområder. Setesdal Ryfylke er skrint grunnfjell, har landets største landskapsvernområde og villreinstammen er viktigste verneformål. Likevel råder det «øredøvende taushet» når det reises spørsmål ved landets største sauetettheter. Flere er bekymret for at sauen tråkker i stykker viktige lavressurser i de nordlige og østlige deler av heiområdene våre. Dette skyldes blant annet at saltslikkesteiner (som settes utfor mineraltilskudd og samle husdyr)til sau gjerne settes på høyereliggende deler av terrenget der de allerede beskjedne lavressursene befinner seg. Men det er villreinen vi har et stortinternasjonalt ansvaret for å bevare!
«Langvarig og hard sauebeiting har påvirket vegetasjonen. Det biologiske mangfoldet er sterkt redusert.»
Monokulturer av planter så vel som dyr er sårbare for sjukdom og parasitter. I våre to største villreinområder, Setesdal Ryfylkeheiene og Hardangervidda, må både saueholdet og villreinen sies å være monokulturer, og som drøvtyggere representerer de et beskjedent mangfold. Avhensynet til saueholdet er det et politisk satt mål å hindre bestander av store rovdyr å etablere seg her. Statens Naturoppsyn er raskt på pletten for å ta ut eksempelvis jerv som dukker opp. Det skjer til tross for at jerven trolig er den viktigste renovatør i norske høgfjell der den finnes: Jerven søker gjerne sjuke og skadde dyr, blant sine større byttedyr. I fjor ble det påvist meget omfattende kalvedød blant villrein på Hardangervidda grunnet fotråte, og kanskje brorparten av tilveksten gikk tapt. Kanskje vi hadde unngått dette omfanget av den svært smittsomme fotråten i våre sørlige villreinstammer, dersom en bestand av jerv hadde vært til stede.
Skrapesjuke sau og villrein
Skrapesjuke hos sau og skrantesjuke hos hjortevilt, som villrein, er nært beslektede prion-sjukdommer. Det er ikke påvist en kobling mellom utbredelsen av disse, og kunnskapen om prion-sjukdommer er i dag begrenset. Men vi vet at artsbarrierer allerede er brutt i spredning av disse, og ny «artshopping» kan inntre. Et forhold som bidrar til smitte mellom både bufe og villrein er saltslikkesteinplasser. Finnes det smitte blant dyra vil den gjerne opptre i større konsentrasjoner nettopp her, og dermed bidra til mer effektiv spredning av disse.
Vi var mange som syntes det var ille at flere titusen sauer ble sluppet ut på de skrantesjukeinfiserte beitene i Nordfjella like etter at siste rein var felt snart to år tilbake. 11 000 av disse var gjestesau som kom langveisfra, noen helt fra Lier, og skulle tilbake dit ved beiteslutt. Jegere og turgåere ble oppfordret til å desinfisere sitt fottøy etter turer i dette landskapet, og Statens Naturoppsyn brant utstyr bruk under fellingsaksjonen for mange titusener av kroner. De sentrale landbruksmyndighetene brød seg lite om at sau kan frakte med seg skrantesjuke-prioner på klauver, i ull og innvortes ut av Nordfjella. Landbruks- og matdepartementet ga både Mattilsynet og Miljødirektoratet munnkurv, de fikk ikke uttale seg om den problematikken.
Naturmangfoldloven stiller krav til kunnskap før større naturinngrep, og pålegger at føre var-prinsippet skal legges til grunn når kunnskapen er svak. Landbruks- og matdepartementet har etter min oppfatning begått alvorlig miljøkriminalitet når de har satt slike hensyn til side – og ille er det også at politikere legger lokk på viktige faglige debatter.
En lengre utgave av artikkelen er trykt i harvestmagazine.no.
Artikkelen har tidligere stått på trykk i magasinet NOAHs Ark #3/2020.
NOAH jobber for å stoppe lidelsene for dyrene i landbruket,
MEN VI TRENGER DIN HJELP.