Krøll på halen?
Rundt koteletter som freser på grillen, ser vi smilende mennesker som bader i sjøen, løper i gresset, leker og fryder seg over sommernaturen. Det er slik vi helst vil ha det. Men er vi alene om det?
Hva vet vi egentlig om ønskene til grisen som koteletten en gang var en del av? I de vanligste «møtene» mellom menneske og «produksjonsdyr», er dyret passivt: Enten omgjort til en vare i frysedisken, eller som store urørlige kropper som står i en bås eller binge. «Grillglede» står det på pakningene fra Gilde. Dyrenes sanne natur har vi skjermet oss fra å se.
Det er få som har møtt eller sett en gris som ikke har betongvegger eller metallgitter rundt seg. Grisen og bingen blir til en enhet. Griser i binger er ikke griser man legger merke til. Hver og en står på sin tilmålte kvadratmeter betonggulv. I store trekk har de ikke noe annet å ta seg til enn å ete og vokse. «Men de er ikke vant til noe annet,» forteller vi oss selv, og tror at da trenger de ingenting annet heller. Meningen med deres liv ligger utenfor dem selv – den ligger i å bli spist av oss.
Mens vi selv opplever og føler, er aktive og har behov, ønsker og vilje, så står dyrene bare der og venter på å bli til det vi har bestemt dem for. Hva annet skulle de gjøre? Vi har tatt vekk alt som kan skape innhold i dyrenes liv – frihet, omgivelser, natur og sosial tilhørighet. Og ved å gjøre dette, tar vi også vekk deres mulighet til å uttrykke seg, og gjør det dermed lett for oss selv å ignorere dem. Vi glemmer at dyrenes tomme fremtoninger er vårt eget verk, og ikke deres natur. De blir skilt fra moren når de er fem uker gamle og så vidt kan spise fast føde, selv om de på alle andre måter fortsatt er avhengige av en mor.
Visst kan vi snakke om «heldiggriser» med « krøll på halen». Vi kan innrømme grisene en viss evne til glede. Men det er gjerne underforstått at det er simple gleder det er snakk om – enkelt følte og enkelt tilfredsstilte. «Stresskjøtt»-begrepet kjenner mange til, og slår seg til ro med at grisen har det godt bare det ikke er melkesyre som gir usmak på kjøttet i musklene, uten å tenke på at muskelfysiologi og livsopplevelse er to forskjellige ting. En norsk forsker på kjøttkvalitet mente å ha undersøkt grisenes følelse av det gode liv ved å studere forskjellen på dyr som fikk fri tilgang til fôr og de som ikke fikk det – får grisen nok mat, har den levd godt og får bedre kjøtt, var konklusjonen. Forskeren mente også at de fleste norske griser har « krøll på halen», underforstått at et liv i binge er bra nok.
Men norske griser kan fort ende opp med en blodig og kort istedenfor krøllete hale. I «slaktegrisbinger», hvor ti grisunger lever på ti kvadratmeter, utvikler dyrene frustrasjon og biter på innredningen og på hverandre. De blir skilt fra moren når de er fem uker gamle og så vidt kan spise fast føde, selv om de på alle andre måter fortsatt er avhengige av en mor. Studier har vist at grisunger som skilles fra moren såpass tidlig opplever det som et traume og utvikler seg til mer aggressive og urolige griser.
«(…)over 20 prosent av hunngrisene får liggesår, på noen går sårene helt inn til knoklene.»
I de fire ukene hvor spedgrisene er hos mor, er det heller ikke mye rom for reell morsadferd og sosial kontakt: Moren er innestengt i en fødebinge på fire og en halv kvadratmeter hvor hun med vanskeligheter kan snu seg. Når de ikke lever i fødebingen, har de voksne hunngrisene to og en halv kvadratmeters livsrom hver i en binge for flere dyr – dette er så vidt liggeplass til hver og en. Og ligge gjør de, til de tar skade av det – over 20 prosent av hunngrisene får liggesår, på noen går sårene helt inn til knoklene. Både grisemødre og grisunger får benproblemer av et stillestående liv på betong kombinert med en fremavlet lang rygg med «plass» til mange koteletter. En undersøkelse viser at 96 prosent av grisene har klauvlidelser, en annen at 85 prosent av grisungene har unormale ledd. De er dyr som er laget for å vokse fort og dø tidlig, ikke for å oppleve livsglede.
NOAH kjøpte «slaktegris»
Men selvsagt har de livslysten i seg likevel. For noen år siden kjøpte NOAH fri en «slaktegris» på ett år. Det ble hevdet i diverse kommentarer at «svinet» nok hadde bedre av å dø – siden bena uansett ikke var ment å holde mye lenger. Men bena holder fortsatt. Grisen er på ingen måte en stillestående, viljeløs kropp. Han løper forbausende lett over engen på de samme bena som skalv av anstrengelse ved de første skrittene på jord.
En undersøkelse viser at 96 prosent av grisene har klauvlidelser, en annen at 85 prosent av grisungene har unormale ledd. De er dyr som er laget for å vokse fort og dø tidlig, ikke for å oppleve livsglede.
De første ukene ville han ikke gå inn i huset som var satt opp til ham, han valgte å sove ute i februarkulden, nedgravd i en grop og med granbar som han selv hentet. Var han redd for å miste sin nyvunne frihet? Når han undersøker skogbunnen, gnir seg mot furustammene, river røtter med sine kraftige og stadig voksende tenner, eksploderer i en plutselig og tilsynelatende umotivert galopp, eller begraver trynet i jord og kaster store leirklumper opp i luften, er det lite annet enn glede som kan beskrive uttrykket hans. Når han ruller seg i vanndammer, legger sitt tunge hode i fanget til noen han stoler på, eller sovner i en grop han har jobbet med å lage selv, viser han hva nytelse er.
Grisens natur
Gjennom studier på griser som får utfolde seg, har adferdsforskere gradvis gjenoppdaget grisens natur: Grisunger har, som andre dyreunger, et stort aktivitetsbehov; de leker, hopper og løper med en voldsom energi, og hyler av iver – på mange måter like i lekeadferd som hundevalper. Filmopptak av lekende griser viser et bevegelsesrepertoar som er vanskelig å følge med på, selv i sakte film. De er svært sosiale dyr, knytter sterke bånd og nyter hverandres nærhet. Griser føler mestringsglede over løste oppgaver, nysgjerrighet og utforskertrang, de følger med på hvordan andre griser løser oppgaver og drar nytte av andre grisers kunnskap. De takler menneskeskapte utfordringer som å lære og huske begreper for ting eller handlinger, å kontrollere sine omgivelser ved for eksempel å slå av og på lysbrytere, løse oppgaver som krever at de har lært seg regler – som for eksempel å spille videospill … Hvorvidt grisene føler glede over alle de kognitive oppgavene forskerne overøser dem med, skal være usagt. Men denne typen forskning viser at griser er dyr med et stort utfoldelsesbehov og en stor evne til å forstå sine omgivelser.
«Grisunger har, som andre dyreunger, et stort aktivitetsbehov; de leker, hopper og løper med en voldsom energi, og hyler av iver – på mange måter like i lekeadferd som hundevalper.»
Ofte blir vi overrasket over evnene til dyrene vi kaller produksjonsdyr – vi overraskes over at de har sosiale bånd til hverandre, uttrykker følelser, lærer, reagerer og viser initiativ. Derfor fascineres vi når vi møter dyr som har mulighet til å utfolde seg og vise hvem de er. Vi forventer ikke det selvfølgelige fordi vi er vant til å se det ekstreme: NOAHs ene gris vekker større forståelse for grisers reelle behov enn alle de 1,5 millioner «slaktegriser» som årlig berøves livsglede for at Gilde skal by «grillglede». Desto flere de er, desto vanskeligere er det å se den individuelle lidelsen. Men ubehaget er ikke mindre for den enkelte selv om det finnes millioner av andre. Summen av lidelse er bare så mye, mye større.
Kronikk av NOAHs leder Siri Marinsen på trykk i Morgenbladet 30.06.2010
