Koronavirus og dyr

Korona-viruset oppsto på et slaktemarked for ville dyr i Wuhan i Kina. Man tror at viruset har spredd seg fra flaggermus til griser, pangoliner eller andre dyr, og deretter til mennesker. Det som kjennetegner mange utbrudd av nye og farligere virus og bakterier, er nettopp at de har sitt opphav fra slakt og oppdrett av dyr – steder hvor mange dyr trenges sammen på liten plass og blir redde, stresset og har senket immunforsvar. NOAH belyste nylig dette på TV2 Nyhetskanalen (01.03.20).

Dyremarkeder og avl av ville dyr

Dyremarkedene med flere typer ville dyr trengt sammen er et ideelt miljø for at nye smittestoffer skal vokse frem. I Kina er det ikke bare viltfangede dyr på disse markedene, det er også en milliardindustri med avl av ville dyr – fra civetkatter og rever til struts og villgjess.^[1]

På markedene er det tusenvis av dyr stuet sammen, i trange bur, gjerne stablet oppå hverandre – og dyrene er livredde. Dyr som er stresset gir fra seg mer smittestoffer, og er samtidig mer følsomme for å få nye sykdommer. 

Etter at Koronaviruset ble oppdaget, har Kina midlertidig forbudt kjøp, salg, avl og spising av ville dyr. 20 000 farmer som avler ville dyr har blitt stengt. Flere eksperter mener at forbudet nå bør bli permanent.^[1] Det er noe uklarhet rundt hvilke ville dyr som omfattes av forbudet – flere ville arter var allerede forbudt å omsette, men omsettes illegal foran øynene på lokale myndigheter som ikke bryr seg med å håndheve loven. Loven gjelder spesifikt ikke for vanndyr, eller «fjørfe» og «storfe» i tradisjonell kjøttindustri – men gjelder alle ville dyr i avlsfarmer.^[1]

En rekke eksperter tar til orde for total stans i handel og avl av alle ville dyr globalt, og advarer om at man jevnlig vil se utbrudd av nye farlige smittestoffer dersom man ikke stanser denne utnyttingen av dyr.^[2] Kriminologiprofessor Ragnhild Sollund ved UiO forsker på handel med ville dyr, og uttaler: «Så lenge handelen med ville dyr er tillatt og fortsetter i dagens omfang, vil vi se nye zoonoser.»^[3] 

I Kina har det hittil vært tillatt å avle opp 54 ville arter i fangenskap.^[2] Men også i andre deler av verden avles det på ville dyr til kjøtt – og ikke minst til jakt. Her i Norge blir for eksempel ville fasaner og rapphøner avlet opp til utsetting i naturen for jakt. Selv om det foreløpig er i liten skala i forhold til land som UK og Danmark, er prinsippet det samme: Intensiv avl av ville dyr senker deres naturlige motstandskraft, og risikerer å svekke de ville populasjonene. «The burden of captivity» er en av grunnene til at utsatte ville dyr fra slik avl er svakere og ofte dør i naturen. Samtidig øker de faren for å overføre forsterkede former for smittestoffer til ville dyr.

Industrielt husdyrhold – også «laboratorium» for smittestoffer

Selv om Koronaviruset som sprer seg nå, kommer fra ville dyr som er avlet og solgt på kjøttmarkeder, har andre farlige virus sitt opphav i industriell produksjon av «tamme» dyr. All industriproduksjon har startet med avl av ville arter – som så gjennom seleksjon har blitt til dyrene som utnyttes til kjøttproduksjon i dag. Dagens varianter av disse dyrene er ofte svært svekket i forhold til sine ville motparter – de har gjerne lite genetisk variasjon, og er avlet for å leve korte liv og vokse fort. I tillegg kommer tamdyr og ville dyr i tettere kontakt desto mer areal det industrielle husdyrholdet tar på bekostning av dyr og natur gjennom bl.a. avskoging. Dette betyr at smittestoffer som i utgangspunktet er ufarlige fra ville dyr, kan nå tamdyrbesetninger, hvor dyrene lever i stressende, utilfredsstillende miljøer med dårlig immunforsvar. Her kan smittestoffene oppformeres raskt og mutere til varianter som er kraftigere. Når tamdyr rutinemessig behandles med bl.a. antibiotika på grunn av andre sykdommer de får eller for å «forebygge», kan de nye smittestoffene i tillegg bli resistente mot den behandlingen man har til rådighet. Ny «super-smitte» kan så spres til mennesker og ville dyr – og utgjøre en fare for stadig mer sårbare ville dyrepopulasjoner.

Fokuset på zoonoser har imidlertid mest vært på faren for mennesker, og man regner med at 75% av nye virus og bakterier som vil ramme mennesker fremover, nettopp er zoonoser – hvor industrielt husdyrhold har en vesentlig rolle. Under fugleinfluensautbruddet i 2006, uttalte Bjørn Olsen, forsker ved laboratoriet for zoonoseforskning i Kalmar i Sverige: “Menneskers egen aktivitet sprer fugleinfluensaen. Dette har vi påpekt i flere år, men folk vil ikke høre.”^[4] En forskingsgjennomgang fra 2013 slår fast: “In summary, the review found strong evidence that modern farming practices and intensified systems can be linked to disease emergence and amplification.»^[5] 

I Skandinavia tror man gjerne at det er «kontroll» på smittestoffer fra industrielt husdyrhold. Men selv om faren øker ved enda større mengder dyr – slik som i Kina – er det også en fare ved det nivået av husdyrproduksjon vi har i Europa. Den antibiotikaresistente MRSA-bakterien finnes eksempelvis i 48 % dansk svinekjøtt i følge en undersøkelse av Fødevaretilsynet i 2017. Myndighetene underspiller risikoen for smitte via kjøtt – selv om den absolutt er til stede i følge smittevern-eksperter.^[6] I en undersøkelse fra 2014 inneholdt rundt halvparten av kalkunfiletene i norske butikker antibiotikaresistente e-coli bakterier.^[7]

Ingen smitte fra familiedyr

Det er all grunn til å frykte intensiv avl av dyr til slakt og jakt verden over. Det er imidlertid ingen grunn til å frykte kontakt med bl.a. familiedyr. Nyhetsmeldinger om en hund som kanskje er smittet i Kina, har nådd Norge, men det er ikke på det rene at hunden egentlig er smittet eller om smitten er forurensning fra mennesker.^[8] Veterinærinstituttet er tydelige på at familiedyr ikke er noen smittekilder, og at det ikke er grunn til å frykte dette.^[9] Man bør med andre ord oppføre seg som vanlig i forhold til familiedyr. NOAH vil også minne om at familiedyr – i motsetning til dyr i industriell produksjon – gjerne har et bedre immunforsvar, da de nettopp behandles bedre og oftere lever liv i samsvar med sine behov.