Kjøttkrise

Da en av de hittil grundigste og største undersøkelsene av matproduksjon og miljø ble publisert av Oxford University i mai i år, nevnte ikke ett norsk mediehus studien. Heller ikke måneder etter har noen av dem funnet det for godt å videreformidle studiens konklusjon om at det viktigste vi kan gjøre for miljøet er å kutte ut kjøtt og melkeprodukter.

«Et vegansk kosthold er trolig den mest betydningsfulle måten du kan redusere din negative påvirkning på jorden.»
– Joseph Poore, Oxford University

Isteden ble nordmenn oppfordret av både medier og politikere til å spise ”mer kjøtt” for å hjelpe bøndene å tømme overskuddslagrene. Og ettersom sommeren 2018 skred frem med tørke, hetebølger og ekstremvær verden over – helt i tråd med klimaforskeres advarsler – fortsatte oppfordringene om å gape opp for kjøttet. SP-politiker Geir Pollestad kalte det en ”dugnad”, og manet butikkjedene om å iverksette ”tiltak for å selge mer norsk kjøtt”.^[1]

Kjøtt gir krise

Ironien er grell. For nettopp kjøttproduksjonen er en av de største driverne av utslipp av klimagasser – selve årsaken bak ekstremværet. Dessuten er kjøttproduksjonen arealkrevende: Desto mer areal vi bruker til dyrket mark, desto mindre blir det igjen til naturlig skog, og desto mer sårbare blir vi for klimaendringene.

«Dersom man gikk bort fra kjøtt- og melkeproduksjon kunne 75 % av landbruksarealet vært spart.»
– Oxford University

Den nye forskningsrapporten fra Oxford University,^[2] viser at dyreproduksjon bare bidrar med 18 prosent av kaloriene i verdens matproduksjon, men legger beslag på 83 prosent av landarealet. Forskningsleder Joseph Poore uttalte: ”Et vegansk kosthold er trolig den mest betydningsfulle måten du kan redusere din negative påvirkning på jorden”.^[3] Dersom man gikk bort fra kjøtt- og melkeproduksjon kunne 75 % av landbruksarealet vært spart, og man kunne med god margin mette jordas befolkning. Dette tilsvarer størrelsen av USA, EU, Australia og Kina til sammen. Studien viser også at selv de minst miljøfiendtlige dyreproduktene har en større negativ effekt på miljøet enn de mest miljøbelastende plantebaserte varene. Konklusjonene baserer seg på studier av 38.700 gårder fra 119 land, som produserte 40 vanlige landbruksvarer – representative for 90 % av det mennesker spiser.

Studien estimerte innvirkningen av disse varene fra gård til bord – med vekt på landforbruk, klimagassutslipp, vannforbruk, vann- og luftforurensing. Forskerne understreket at det å kutte ut animalske produkter fra kostholdet er et langt mer virkningsfullt grep for miljøet enn å kutte ned på f.eks. flyreiser, da de transportrelaterte tiltakene primært har innvirkning for klimaet, mens kjøtt-kutt også virker positivt for de andre miljøfaktorene. Poore adresserte også debatten om ulike typer kjøtt: ”Å unngå animalske produkter leverer langt bedre resultater for miljøet enn å prøve å kjøpe mer bærekraftig kjøtt og meieriprodukter.”

Studien avkrefter teorien om at gressfôrede kyr har lav klimaeffekt – den negative effekten av beite er langt større enn plantebasert mat: ”Å konvertere gress til kjøtt er som å konvertere kull til energi. Det kommer med en stor kostnad i utslipp”, sier Poore. Også fiskeoppdrett viste seg å ha en overraskende stor negativ effekt. Oppsamling av fiskefôr og ekskrementer i oksygenfattig miljø nederst i merdene, ga stor metanproduksjon.

«Å unngå animalske produkter leverer langt bedre resultater for miljøet enn å prøve å kjøpe mer bærekraftig kjøtt og meieriprodukter.»
– -Joseph Poore, Oxford University

Studien har fått svært god mottakelse fra andre miljøforskere.^[3] Professor Eshel fra Bard College (USA) uttalte: ”Den er virkelig viktig, solid, ambisiøs, avslørende og elegant utført.” Det faktum at denne studien har undersøkt produksjonen fra bunnen av, og startet nedenfra på gårdsnivå, skiller den fra tidligere studier som har tatt utgangspunkt i nasjonale landbruksdata og beregnet den animalske produksjonens påvirkning ut i fra det. Professor Benton ved Leeds University (UK) uttrykker det slik: ”Dette er en svært nyttig studie. Den sammenfatter et enormt datamateriale, noe som gjør konklusjonene mye mer robuste.”

Brannalarmen uler

Oxford-studien er banebrytende i grundighet og tydelighet, men den er ikke unik i konklusjonen. Helt siden FNs Food and Agricultural Organisation i 2006 poengterte at husdyr produksjon ”bør være hovedfokus når man behandler problemer som jordødeleggelse, klimaendringer og luftforurensing, vannmangel og vannforurensing og tap av biodiversitet”,^[4] har forskningen pekt i samme retning. I 2010 fastslo enda en FN-rapport fra UNEP (med hovedforsker fra NTNU i Norge) at ”et globalt skifte til et vegansk kosthold er vitalt for å redde verden fra sult, energiknapphet og de verste effektene av klimaendringer”.^[5] I 2012 publiserte Woods Hole Research Centre i Massachusetts en studie hvor de beregnet at et 50% kutt i kjøttforbruket var nødvendig for å unngå de verste konsekvensene av klimaendringer.^[6]

I 2014 kom en studie fra Minnesota’s Institute of the Environment som viste at verdens eksisterende landbruksareal kan fø 3 milliarder ekstra mennesker – dersom det ble brukt til menneskemat istedenfor til dyrefôr.^[7] Samme år viste en studie fra Bard College at det kreves 160 ganger så mye land, og gir 11 ganger så mye klimagassutslipp, å produsere rødt kjøtt sammenlignet med plantemat.^[8] Også svenske Chalmers Universitet publiserte en studie dette året, og konkluderte med at man ikke når klimamålene uten å redusere kjøtt- og melkekonsumet.^[9]

« Husdyrproduksjon er den største enkeltfaktoren for luftforurensing i Europa, og leder til titusenvis av sykdomstilfeller og dødsfall.»
– Earth Institute ved Columbia University

I 2016 ble fire viktige studier publisert: Earth Institute ved Columbia University viste at landbruk – husdyrproduksjon – er den største enkeltfaktoren for luftforurensing i Europa, og leder til titusenvis av sykdomstilfeller og dødsfall.1^[10] Oxford University estimerte at 8 millioner helserelaterte dødsfall kunne forebygges innen 2050, og klimagassutslipp kuttes med 70%, ved et globalt skifte til plantebasert mat.^[11] World Resource Insititute oppfordret i en studie til å kutte kjøttforbruket med 50% av klimaårsaker,^[12] og en studie fra Alpen-Adria-universitetet i Wien slo fast at et skifte til vegansk kost vil være det mest realistiske for å hindre avskoging.^[13]

Høsten 2017 skrev 15 000 miljøforskere under på en artikkel i The Journal of Bioscience; ”Worlds scientists warning to humanity: a second notice.” ^[14] Advarselen peker på brenning av fossilt brensel, avskoging og landbruksproduksjon – særlig drøvtyggeravl for kjøttproduksjon – som hovedtrusler for vår felles fremtid. Et av 13 mottiltak er et skifte til plantebasert mat, mens andre tiltak som å restaurere skoglandskap og la ville arter få vokse seg sterkere, forutsetter kutt i den arealkrevende kjøttproduksjon for å la naturen slippe til. I år undersøkte Weizmann Institute of Science i Israel vekten av all biomasse på jorden, og fant at dyr i kjøttindustrien utgjør 60 prosent av alle pattedyr, mennesker utgjør 36 prosent og ville pattedyr utgjør bare 4 prosent. Kyllinger og høner i matindustrien utgjør 70 prosent av alle fugler – de ville fuglene utgjør 30 prosent. Også forskerne bak denne studien oppfordrer oss til å endre spisevaner mot plantebasert mat.^[15]

En annen studie av i år fra Harvard Medical School melder at helseeffektene av en plantebasert diett er betydelig underestimert, og at 1/3 av for tidlige dødsfall kan forebygges ved plantebasert mat.^[16] I juli i år kom enda en undersøkelse fra Oxford University som understreker behovet for å kutte ut kjøtt for helsen og miljøets skyld,^[17] og en studie publisert av Institute for Agriculture and Trade Policy , som fant at verdens største produsenter av animalske produkter underrapporterte sine klimagassutslipp, og ligger an til å overgå de største oljeselskapene i utslipp.^[18] Brannalarmen uler for fullt. Men vi hører den likevel ikke.

Tørke for fornuften?

Og de som hører dårligst i Norge, er de som påvirker hva som skal spises. I motsetning til hva man gjerne tror, er det ikke markedet som først og fremst styrer matproduksjon i Norge. Det er landbruksnæringen selv og politikerne som i fellesskap planlegger hva som produseres og konsumeres – ikke minst gjennom det årlige jordbruksoppgjøret. Både i Norge og flere andre land, er det fremst dyreproduksjonen som støttes av fellesskapets penger. Forskere trekker frem nettopp landbrukssubsidier, som i dag for en stor del brukes i animalsk produksjon, som et middel for å vri produksjonen og konsumpsjonen i den nødvendige plantebaserte retningen.^[19]

«I motsetning til hva man gjerne tror, er det ikke markedet som først og fremst styrer matproduksjon i Norge. Det er landbruksnæringen selv og politikerne som i fellesskap planlegger hva som produseres og konsumeres – ikke minst gjennom det årlige jordbruksoppgjøret.»

Over flere år har norsk kjøttindustri produsert mer kjøtt enn nordmenn vil spise. I Jordbruksoppgjøret 2018 krevde bondeorganisasjonene ressurser til å ”regulere” overproduksjonen. Både ”overskuddseksport” og ”overskuddslagre” – med påfølgende kampanjer for å få nordmenn til å spise mer av de ulike kjøttslagene, er velbrukte virke midler. Landbruksorganisasjonene skriver at ”det er avgjørende at bransjen holder trykket oppe på produktutvikling og salg” for sauekjøtt, og viser til de ”omfattende kampanjene i 2017” for å få ut kjøtt fra reguleringslager. De skriver at for grisekjøtt vil det ”også være behov for reguleringseksport i 2018”. Likevel har produksjonen av disse dyrene bare økt. Produksjonen av kyllinger og egg er også større enn etterspørselen. Budsjettnemnda for jordbruket har anslått at brutto prislapp som følge av økt overproduksjon fra 2015 til 2017 utgjør 354 millioner kroner.^[20]

Konsekvenser for miljøet, dyrene og oss selv: Kjøttindustrien er den største årsaken til naturødeleggelse – blant annet nedhugging av regnskog (foto: Greenpeace); påfører milliarder av dyr lidelse over hele verden og forårsaker helserelaterte dødsfall for tusener av mennesker årlig – både i form av forurensing fra produksjonen og i form av helsefarer ved konsum.

Å innse at produksjonen må ned, er merkelig nok ikke førstevalget. Isteden støtter politikere og medier gjerne opp om kjøttbransjens stadige appeller om ”dugnad” for å ete mer. I vår mente Aftenpostens matkommentator at ”det snilleste vi kan gjøre (er) å fyre opp kulegrillen og gå løs på overskuddslagrene (av gris)”.^[21] Også VGs kommentator avsluttet en ellers halv-ironisk artikkel om jordbruksoppgjøret med en oppfordring som nok dessverre ble tatt alvorlig av avisens lesere: ”Vi får bare hjelpe dem med å spise opp svineoverskuddet. Hva med en nasjonal pølsespisekonkurranse?” Lokalavisene videreformidler på sin side villig bondeorganisasjonenes oppfordring om å grille mer lam.^[22] Tydeligvis fungerte medienes og kjøttindustriens felles krafttak – for Nationen presenterte snart som gladmelding; ”kjøttsalget til himmels”.^[23]

«Det er tørkekrise også for fornuften i norsk landbrukspolitikk. Og den har vært kronisk i lang tid.»

Så kom tørken med grillforbud, vanningsforbud, fôrmangel og påfølgende slakt av kyr og sauer. Tørken viste med all mulig tydelig het at produksjon av dyr er ressurskrevende. Men i norske medier var det ikke ett ord om at kjøttproduksjon tar betydelig mer vann og landressurser enn dyrking av proteinrike vekster direkte til menneskemat. Isteden var fokus på økt kapasitet på fryselagrene for kjøtt, penger til import av fôr fra Sør-Europa og til og med USA – og selvsagt ”dugnaden” for å spise mer kjøtt. Samtidig går Senterpartiets leder Trygve Slagsvold Vedum ut i media og frykter ”kjøttkrise” og ”melkemangel” mot høsten, og krever mer penger til kjøtt- og melkeproduksjon. Det er tørkekrise også for fornuften i norsk landbrukspolitikk. Og den har vært kronisk i lang tid.

Som en tragisk ironi førte tørkekrisen til at dyrene i industrien fikk medienes øyne rettet mot seg. Mediene skrev om å ”redde dyr fra slakt”. Og om bønder som følte seg som ”bødler” fordi de skulle slakte flere dyr enn normalt, og fortalte hvor ille det var å ”sende friske dyr til slakt”.^[24] Og selvsagt er det ille – å sende et dyr til slakt er kanskje noe av det verste man kan gjøre mot det. Men samtidig virker det merkelig blindt av norske medier å overse at det tross alt er nettopp det kjøttproduksjonen handler om. Man ”redder” ikke dyr fra slakt i kjøttindustrien – man avler dyr for å ta livet av dem. Disse dyrenes opplevelse av et liv i fangenskap, dyretransport og slakt på samlebånd får sjelden medienes oppmerksomhet. Å bruke ressurser vi egentlig ikke har på å fôre opp dyr som går igjennom betydelig lidelse for å ende på middagsbordet er ikke å ”redde dyr”. Burde ikke én journalist ha sett de logiske bristene?

På norsk jord

Politiske kjøtt-debatter i Norge stagnerer gjerne med fraser om at Norge er et ”gressland”, og at lite annet enn dyrefôr kan dyrkes her. Men i det siste har også norske forskere interessert seg for hvordan Norge kan bli en del av løsningen i det grønne mat-skiftet. I 2017 presenterte en av forskerne ved Norlandsforskning en beregning av hvordan redusert kjøttforbruk kan øke Norges selvforsyning. Per idag brukes over 90% av norsk landbruksareal til dyrefôr. Forskeren beregner å omgjøre egnet areal til planteproduksjon ved eksempelvis 30% og 60% reduksjon i norsk kjøttforbruk: ”Beregningene i denne rapporten viser at matenergien vi får ut per dekar jordbruksareal anvendt til matvekster er rundt ti ganger høyere enn gjennomsnittet for animalsk produksjon.” Studien peker på at norsk areal brukt til grisefôr alene, idag er større enn areal brukt til plantemat, og at arealene brukt til rotfrukter og grønnsaker var 5-8 ganger større i 1950 enn idag: ”Dette viser at klima og jordsmonn ikke er til hinder for økning av arealer til poteter og grønnsaker (…) Et gjennomsnittsmål i norsk jordbruk gir 2,6 tonn med grønnsaker årlig men bare 10–20 kilo med storfekjøtt.”^[25]

« Norsk areal brukt til grisefôr alene, er idag større enn areal brukt til plantemat, og arealene brukt til grønnsaker var 5-8 ganger større i 1950 enn idag.»

Nofima og Nibio publiserte i år rapporten ”The plant protein trend in Norway”, for å undersøke hvordan norske produsenter kan hevde seg innenfor vegetarisk produksjon. Nibio bidro også med et kapittel om behovet for redusert kjøttforbruk i fagnotatet ”Utredning om landbrukets utfordringer i møte med klimaendringer” (2016). I 2017 startet også et nytt prosjekt på NMBU med forskere fra Nibio og Nofima; ”FoodProFuture” for å øke kunnskap om dyrking av proteinrike planter i Norge, og hvordan disse kan brukes i produksjon av vegetarprodukter.^[26]

Selv om landbruksministre de siste årene har fremmet økt kjøttproduksjon i Norge, finner man tilløp til erkjennelse også innenfor det offentlige Norge. Miljødirektoratet innrømmet i en rapport i 2013 at økt overgang til vegetarmat ville være det mest effektive klimatiltaket for forbrukere. I Landbruks- og matdepartementets klimautvalg (2016) konkluderes det med at ”utslippsregnskapet kan bedres dersom en større del av den norske produksjonen består av planteprodukter for direkte konsum, forutsatt at kjøttforbruket reduseres”.^[27] Men det holder ikke med en setning her og der i offentlige fagrapporter, så lenge profilerte politikere kun snakker om ”kjøttkrise” i betydningen mindre overfylte frysedisker i butikkene.^[28]

Norske politikere må raskt erkjenne hva den virkelige kjøttkrisen består i, og slutte å motarbeide miljø- og dyrevennlig mat. Vi trenger ingen norsk ”etedugnad” for kjøtt. Vi trenger en verdensomspennende dugnad for å vri forbruk, produksjon og landbrukspolitikk vekk fra kjøttfokuset og over på den bærekraftige, miljø- og dyrevennlige plantematen.

Artikkelen har tidligere stått på trykk i magasinet NOAHs Ark #2/2018.