Kjøtt-panikk?

Vegetarmat er bra for helsen, dyrene, miljøet og klima. Men FpUs Petter Kaland Melsom skriver likevel at konseptet «Kjøttfri Mandag» er en «farlig tanke», og at «heldigvis» er sykehjem i Oslo unntatt ordningen. Det er på sin plass å nevne at «Meatless Monday» ble initiert av John Hopkins Universitets avdeling for folkehelse som et helsetiltak for nettopp pasienter. Verden over er sykehus blant de enhetene som i størst grad har innført tiltaket. Det er en merkelig innstilling at sursild og pølser er de sykes frelse, mens friske grønnsaker og vegetarlasagne er et problem. Det var neppe noen som syntes synd på Oslos politikere da de sto foran sin rikholdige vegetar-bufét nylig. Det er derimot beklagelig at pasienter og eldre ikke har dette tilbudet ennå.

Er det kjøtt-panikk som får Melsom til å hevde at «enkeltmenneskes frihet» står på spill med kjøttfrie mandager? Ser han dette fra en litt annen vinkel vil han oppdage at de som ønsker å velge dyre- og miljøvennlig mat trenger hans frihets-engasjement mer: Mens de fleste spisesteder bugner over av kjøtt, trengs det en reell oppgradering for å tilby vegetarisk til alle. Her trenger vi FpU – for friheten til å kunne velge vegetarisk.

Men ikke bare FpU trenger realitetsorientering på kjøtt-politikken. Aftenpostens spørsmål til andre ungdomspartier avslører at ikke alle vet at kjøttindustrien står for større klimagassutslipp på verdensbasis enn hele transportsektoren, og at et betydelig skifte i diett fra animalsk til vegetarisk mat er helt nødvendig, for å sitere FNs miljøprogram UNEP. Men det er kanskje ikke så rart at ungdomspartiene ikke er på ballen, når problemet er såpass underkommunisert i samfunnsdebatten.

«Cowspiracy»

Denne underkommunikasjonen er tema i filmen «Cowspiracy». Med sitt spissede filmspråk har to dokumentarister klart å skape kjøtt-debatt verden over, også i Norge – noe spaltist Joachim Lund synes å finne beklagelig. Lund har tatt frem kjøttøksen i sin rolle som filmanmelder og mener «Cowspiracy» er «konspiratorisk» – for informasjon om kjøttindustriens konsekvenser er da synlig. Men filmens navn er kanskje et ordspill over det merkelige faktum at selv om elefanten står midt i rommet og stirrer på en, så er gir likevel så alt for få inntrykk av å se den? Filmens budskap er at miljøorganisasjonene har lite fokus på kjøttindustrien til tross for at FN mener det bør være hovedfokus i flere miljøspørsmål. Dette fnyser Lund av, selv om det er lett etterprøvbart. Med noen hederlige unntak, har miljøorganisasjoner kviet seg for å oppfordre folk til å kutte kjøttet – det er jo ikke det mest populistiske forslaget. Lund vil ha leseren til å tro at filmens budskap er like urimelig som «chemtrails» og «romvesener», men setter ikke fingeren på en eneste faktafeil. Han sier dokumentaristene er «de som skriker høyest» – slår det ham ikke at kjøttindustriens reklamebudsjett skriker noe høyere? Han mener troverdigheten svekkes av at de «spør en veganer om mennesker egentlig trenger kjøtt» – det er uvisst hvilken veganer han reagerer på; landbruksforskeren eller den tidligere storfebonden. Men mener han også at hans egen bok om kjøtt svekkes av at flere av intervjuobjektene, i tillegg til forfatteren, nettopp spiser kjøtt?

Det er greit å ikke like en film. Men det mindre greit at kommentatorer bruker mer energi på å sparke nedover mot de som stiller kritiske spørsmål til kjøttindustrien, sammenlignet med å slå oppover mot industriens egen markedsføring.

Kronikk av NOAHs leder Siri Martinsen, på trykk i Aftenposten 24.02.2016.