Kalkunen - kjempen som lider i stillhet

Dette er Charles Dickens ́ begeistrede, og tragisk treffende, beskrivelse av kalkunen som Hr. Scrooge gir i gave etter å ha fått juleånden over seg, i klassikeren «En julefortelling». Tross det morbide bildet av hva som skal til for å få en kalkun på bordet, ble kalkun til julemiddag popularisert av nettopp denne fortellingen.

Historien ble utgitt i 1843 – og oppdrettskalkunenes liv har bare forverret seg siden. Nå er kalkunavl masseindustri og minst 650 millioner fugler avles årlig.^[1] I Norge slaktes ca. 900 000 kalkuner hvert eneste år.^[2]

Amerikas skogfugl

Kalkuner hører hjemme i Amerikas gammelskoger. De må ha tett buskvegetasjon på ca. en halvmeters høyde i området sitt, og store sove-trær av eik eller furu med sterke grener. Ulike arter foretrekker ulike trær og busker, men det er viktig for alle at det er stor variasjon i leveområdet deres.^[3] Kalkunene liker også at det er elver, innsjøer, fjellandskap og åpne enger i habitatet.^[3] Fuglene skifter område med årstidene, og kan bevege seg 80 kilometer fra sommer-til vinterområde.^[4] Kalkuner i det fri kan leve til de er 10 år gamle.^[5]

Fuglene lever i flokker, og er svært sosiale. De gjør alle aktiviteter sammen, og holder kontakten ved hjelp av lyd.^[6] Kalkuner kommuniserer med en rekke ulike lyder, berøring og kompliserte visuelle signaler.^[6] De er blant de mest pratsomme fuglene, og man har hittil identifisert 28 ulike rop og lyder som er hørbare for mennnesker.^[7]

Kalkuner bruker miljøet sitt fullt ut – de vader i innsjøer, svømmer, går med en hastighet på 5 km/time, løper med en hurtighet på 30 km/time,^[4] og flyr med en hurtighet på 80 km/time. De har god hørsel og utmerket syn – og er raske til å oppdage farer.^[8] Midt på dagen hviler de, renser fjærene sine og sandbader sammen.^[6] På natten sover de sammen på kraftige grener i store trær.^[9] Om vinteren kan de tilbringe mye mer tid oppe i trærne og sove seg gjennom snøstormer.^[8]

«Den første tiden må sagflisen på gulvet i kalkunbygningen være «jevn», for å redusere risikoen for «flipover» – at kyllingene faller på ryggen og dør.»

Tidlig på våren begynner paringssesongen – en forseggjort affære som ligner mye på orrfuglspill.^[10] Hannkalkunene viser seg frem for hverandre i «spill»-danser.^[4] Hunner som er interessert, går rundt og observerer. Hvis to fugler finner hverandre, begynner de å danse sammen etter intrikate mønstre.

Hunnkalkunene velger et reirsted på bakken under et stort tre, i skjul av busker.^[3] De første 3 ukene sover moren og kyllingene sammen på bakken. Fra de er 3 uker er fugleungene blitt flinke til å fly, og sover sammen med moren oppe i trærne.^[8] Kalkunkyllinger er veldig nysgjerrige, leker med hverandre og kan bryte ut i spontan løping og hopping. Moren leder ungeflokken inn i tett gressland og buskvegetasjon slik at de kan spise insekter. Kyllingene er helt avhengig av moren for å lære å spise og drikke – og når først noen i kullet er i gang, lærer de også av hverandre.^[4] Mor og unger kommuniserer allerede i egget. Ungene i et kull blir svært knyttet til hverandre og til moren. Hun bruker stemmen hele tiden, til å holde flokken samlet, fortelle om egnet mat – og ikke minst varsle om farer. Hun forsvarer ungene tappert – hveser og hopper mot inntrengere. Hvis det ikke hjelper, setter hun seg med vingene over kyllingene og gjemmer dem.^[6]

Kalkunsamfunnet har en helt spesiell sosial organisering. Flere hunner kan velger å legge egg i samme reir, og samarbeide om ungeoppdragelsen.^[6] To eller flere mødre med ungeflokker kan også slå seg sammen utover sommeren, og opptre som en fast familieflokk.^[8] Kyllingene blir i søskenflokken til de er et halvt år – da former brødrene sin egen flokk.^[11] Hunnkyllingene blir i mødre-flokken til neste vår.^[12] Hunnkalkuner som ikke får unger slår seg sammen i egne flokker fra vår til vår. Om høsten slår også flere hunn-flokker seg sammen til store ansamlinger av unge og voksne hunnkalkuner.^[4] I slike flokker kjenner alle fuglene hverandre individuelt.^[6] Slike stor-flokker kan være på flere hundre individer.^[9]

Voksne hanner lever i brødreflokker som holder sammen hele livet, og er svært lojale mot hverandre. De er opp til 20 individer en slik søskenflokk, og de består ofte av unger fra ulike biologiske kull som har slått seg sammen i løpet av de første ukene etter klekking.^[13] Innenfor brødreflokken er det bare helt i begynnelsen de unge sloss – samholdet er deretter sterkt resten av livet.^[6] Og «kampene» består i at de viser seg frem etter spesifikke ritualer, og fører sjelden til skader. Om høsten samler de seg til større flokker, og fuglene vet hvilke familier de ulike kommer fra.^[4]

Den komplekse sosiale strukturen med tette forhold til ulike individer som varer livet ut, og evne til å gjenkjenne og kategorisere individer i store flokk-samfunn, bestående av ulike familier – krever god hukommelse, evne til problemløsning og generelt godt utviklede kognitive evner.

Livet i kalkunfabrikken

Kalkuner som brukes i kjøttproduksjon er avlet til å bli så store at de ikke kan utføre grunnleggende naturlig adferd. Eggene ruges i rugemaskiner hvor de ligger tett i tett i gitter-kasser av plast i et hyllesystem. Så fort kalkunkyllingene har klekket blir de kjønnssortert. De helles ut på et samlebånd kassevis, og spesialtrente kylling-sorterere kaster hunnkyllinger til ett bånd, og hann-kyllinger til et annet.^{[14] [15]} De pakkes deretter i nye kasser og sendes til farmene som driver oppdrett til slakt.

«Moren forsvarer ungene tappert – hveser og hopper mot inntrengere. Hvis det ikke hjelper, setter hun seg med vingene over kyllingene og gjemmer dem.»

Kalkunkyllingene er utsatt for en rekke problemer allerede som små. Fra naturens side er de helt avhengige av moren – også for å lære å spise og drikke. Selv om de fleste kyllingene begynner å lære av hverandre fort nok til å overleve, vil noen også risikere å dø fordi de ikke har en mor tilstede som kan oppmuntre dem til å spise.^[6]

Den første tiden må sagflisen på gulvet i kalkunbygningen være «jevn», for å redusere risikoen for «flipover» – at kyllingene faller på ryggen og dør. Vitenskapskomiteen skriver at «flipover» forårsakes av ujevnt underlag.^[9] Men kalkunkyllinger i naturen passes på av moren i reiret den første dagen, og klarer deretter utmerket å bevege seg på variert skogsunderlag. Kalkunkyllinger i industrien har imidlertid svake bein og store mager, og det er vanskelig for de å rette seg opp. De faller på rygg, padler med beina i været og skriker i panikk – og dør om ingen snur på dem. Noen kyllinger viser også nevrologiske balanseforstyrrelser og faller gjentatte ganger.^[16]

Kalkuner lever tusenvis tett i tett i samme låvebygning, uten frisk luft eller naturlig lys, på samme vis som broilerkyllinger. Hannene og hunnene holdes atskilt med lave bingevegger, men i samme rom. En typisk norsk kalkunfarm har 13 500 fugler i samme rom, og produserer 30 000 dyr i året.^[17] Kalkunene blir enda tyngre og lever lengre med sine unaturlige kropper enn det de fleste broilere gjør.

Vitenskapskomiteen uttaler at «kalkunproduksjon i Norge under dagens regelverk gjør det vanskelig å tilfredsstille alle fysiologiske og adferdsmessige behov hos kalkuner.»^[18] Mattilsynet har uttalt: «våre inspektører melder om store dyrevelferdsutfordringer ved dagens driftsformer, til tross for at produsentene i stor grad overholder gjeldende særlige krav for denne arten.»^[19]

Kravene for arten er imidlertid meget sparsomme. Eneste kravet er til dyretetthet, «kapasitet for luftskifte» og at produsenter må registrere tråputeskader og ha en «veterinæravtale».^[20] Det er lov å ha 38 kilo kalkuner per kvadratmeter når fuglene er under 7 kg, og 44 kilo per kvadratmeter når de er over 7 kg.^[20] Dette betyr 5-6 fugler per m2 når fuglene er ca. 7 kg. Hunnene tas livet av når de har en levendevekt på nettopp 7 kilo, mens hannene tas livet av når deer oppe i 16 kilo levendevekt.^{[17] [21]}

«Våre inspektører melder om store dyrevelferds-utfordringer ved dagens driftsformer, til tross for at produsentene i stor grad overholder gjeldende særlige krav for denne arten.»
– Mattilsynet

På grunn av den abnorme vekten er kalkunene rent fysisk ute av stand til å utføre mye av sin naturlige adferd: Ville kalkuner flyr bra og bruker vingene for å komme seg unna farer, men industri-kalkuner klarer ikke å fly. De prøver likevel når de blir redde, og det fører til frustrasjon og panikk når de merker at de ikke kan komme seg unna. De er heller ikke i stand til å pare seg naturlig, og blir derfor inseminert.^[6] Det er flere typer naturlig adferd som man ikke ser hos kalkuner i industri på grunn av kombinasjonen av uegnet miljø og uegnet fysiologi – som f.eks. sandbading og skraping etter mat. Industrikalkuner slutter raskt å bruke vaglepinner i forsøk – fordi de er for tunge.^[4] I følge næringen selv trenger kalkunene av og til «hjelp til å reise seg» hvis «de velter» – og dette er på et tidspunkt hvor de fortsatt bare er fugleunger.^[22]

Avlskalkunenes liv i industrien

Såkalt «foreldredyr», som produserer egg til utruging, lever i egne anlegg. For de voksne avlskalkunene er arealkravet 4 hunner per m2, og to hanner per m2. Hunnene blir ca. 10 kilo,^[23] og hannene kan bli over 22 kilo i følge bransjen selv.^[17] Avlskalkunene har samme problemer som fugleungene som avles til slakt – med de lever lenger i det dårlige miljøet og blir tyngre. I tillegg utsettes de for en annen form for håndtering siden fuglene ikke kan pare seg naturlig: Kunstig sædtapping og inseminering.

«Ca. 98 % av kalkunene tas livet av med CO2 i transportkontainerne på slakteriet, mens resten utsettes for opphenging etter beina og elektrisk bedøving i vannbad.»

For kunstig inseminering av hunnkalkunene må hver hunnfugl først fanges inn. Det hender at kalkunen «må dras» bortover gulvet for å transporteres. Ved inseminasjonsstedet holdes fuglen fast – med eller uten en mekanisk «holder» som låser beina hennes. Fuglen kjemper for å komme løs og kan skade seg. Så presses buken hennes slik at kjønnsåpningen blottlegges, og det stikkes et plastrør inn. Dette fører til smerte, skader på slimhinnen og blødninger. Hunnkalkunene utsettes for dette en gang i uken i hele eggproduksjonsperioden som varer i 24 uker. I naturlig tilstand parer hunnkalkunen seg bare noen få ganger på våren – og gjør det selvsagt kun etter eget ønske. Den kontinuerlige påtvungne inseminasjonen vil være en stor belastning for fuglene.^[9]

Hannkalkunene blir også fanget inn ukentlig, eventuelt dratt til «sædtappings- plassen», og blir holdt fast med makt. Sædtapping foregår ved manipulasjon av hannens kjønnsåpning, og også denne prosessen fører til blødninger. Studier viste at slimhinnen ble normal igjen etter 3 dager. Åpenbart er dette også smertefullt for hannfuglen.^[9] Siden fuglers kjønnsåpning også er utførselssted for både urin og avføring (”kloakken”), fastes fuglene 6 timer før prosedyren både for hunn og hann. Dette påfører stress, og kan føre til slossing når de får tilgang til mat igjen.^[9]

«Kalkunproduksjon i Norge underdagens regelverk gjør det vanskelig å tilfredsstille alle fysiologiske og adferdsmessige behov hos kalkuner.»
– Vitenskapskomiteen

Stortingsmeldingen om dyrehold og dyrevelferd fra 2003 hevdet at kalkunene har «mistet» rugelysten.^[10] Men enkelte avlshunner prøver å ruge og «holder på eggene». Siden eggene skal tas fra mødrene og puttes i inkubator, forhindrer man dette ved å sette kalkunene i trange binger uten mulighet til å ligge på rede.^[9]

En smertefull død

Ca. 98 % av kalkunene tas livet av med CO2 i transportkontainerne på slakteriet, mens resten utsettes for opphenging etter beina og elektrisk bedøving i vannbad.^[2] Forskere som har gjort forsøk på CO2 -konsentrasjoner fra 30 % og oppover, rapporterte at fugler viste ubehag, pustevansker og panikk.^[24] CO2 er «etsende, gir følelse av å ikke få pust» for fugler,^[25] og «anses å være svært ubehagelig i konsentrasjoner over 25%».^[26] Forskriften tillater at kalkuner avlives med «ren CO2», hvor man fyller en kontainer med kalkuner for så å gasse dem.^[27]

Ved elektrisk «bedøvning» i vannbad, henges fuglene levende opp etter beina, i en bøyle fra et transportbånd. Båndet transporterer fuglene til et strømførende vannbad, slik at hodet utsettes for vann med elektrisitet. Deretter går båndet forbi en roterende kniv som kutter fuglenes hals – før kroppen går inn i ribbemaskinen.

Stortingsmeldingen om dyrehold og dyrevelferd påpeker at opphenging av fugler etter beina gir dyrene smerte fordi de «har mange smertereseptorer på den skjellkledte delen av beina som settes fast i metallbøylen».^[10] Det er svært belastende for kalkuner å bli hengt opp – de er store fugler, og svært svake i beina. Kjøttbransjen selv beskriver elektrisk vannbad som «problematisk for fuglene», og CO2 -gassing som «ikke ideelt».^[28]

Egentlig ulovlig?

Både Vitenskapskomiteen og Mattilsynet har sagt rett ut at livet for kalkunene ikke er i samsvar med lovens krav. Vitenskapskomiteens risikovurdering fra 2016 kom med omfattende kritikk av kalkunoppdrett, men ingen vesentlige regelendringer har kommet etter kritikken. Fuglene har «utilstrekkelig plass for å imøtekomme basale behov for bevegelse, hvile og søvn, og for å unngå konflikter», «dyretettheten er uegnet», de har «stimulifattig miljø uten noen berikelse», og det er problemer med «lave temperaturer for unge kalkuner, dårlig kvalitet på fôr eller drikkevann, svikt i tilførselen av drikkevann».^[9]

Det største problemet er i følge Vitenskapskomiteen, strøet som mettes av urin og avføring: «fuktig strø utgjør en høy risiko for kalkuners velferd, fordi dette medfører sår og skader på tråputer og på bryst. Slike hudskader er utbredt i norsk kalkunproduksjon.»^[18] Det er tillatt å holde kalkuner på spaltegulv av for eksempel metall eller plast – for at avføring skal forsvinne.^[9] Men dette er også ubehagelig for fuglene å stå på, og er «ikke anbefalt». Mattilsynet mener også «sviskader hos kalkun er et omfattende problem».^[29] I følge Mattilsynet er det utbredt med «sviskader på tråputer, fremtunge dyr med skader på brystet, samt problemer med luftkvalitet, strøkvalitet og manglende rutiner for å ivareta syke og skadde dyr». I 2021 ble det obligatorisk med «dyrevelferdsprogram»,^[2] som består i at sviskadene under beina registreres. Man undersøker 100 fugler på en gård og gir dem poeng 0 (ingen skader) til 3 (alvorlige skader på over 50% av foten) – den dårligste poengsummen som er mulig er altså 300.^[30] Gjennomsnittet i Norge ligger like under 120,2 som klassifiseres som «høyt» og er grensen for når bonden skal «søke råd» for dyreholdet.^[30] Videre melder Mattilsynet at det er vanlig å se «halthet som følge av leddproblemer/skjevstillinger og tarmsykdommen nekrotiserende enteritt. Anslagsvis 1/5 av kalkunflokkene behandles med antibiotika mot denne sykdommen.»^[29]

Panikkreaksjoner og skadelig hakking regnes som de viktigste atferdsproblemene.^[11] Kalkuner hakker på og kan drepe hverandre med lysstyrker helt ned i 1 lux9 – helt motsatt av den disiplinerte og milde atferden de har i det fri. For å unngå stereotyp hakking, holdes fuglene konstant i halvmørke. Vitenskapskomiteen skriver at “uegnet belysning (inkludert naturlig lys) resulterer i fjærhakking og kannibalisme. Uegnet lys/mørke-syklus gir problemer med bevegelse.»^[9] Kalkuner kan utvikle øyelidelser på grunn av den konstante svake belysningen de utsettes for.^[9] Retina-hinnen på øynene kan løsne, eller øyeeplet kan svulme opp – noe som fører til blindhet.^[4] Kalkunene er disponert for en rekke lidelser som skyldes den hurtige veksten: Hjerte- og karsystemet, skjelettet og senene utvikles ikke i samsvar med kroppsstørrelsen.^[10] Dette fører til smerter i bein, halthet og sirkulasjonsforstyrrelser. De kan også bli klemt i hjel eller tråkket ned og få skader ved panikkutbrudd.^[19]

Et nyttårsløfte for kalkunen

Til tross for den omfattende faglige kritikken, tillater myndighetene at produksjonen fortsetter. Det er heller ingen medier som har tatt initiativ til å dokumentere hvordan disse dyrene lever. De lider i stillhet. I kalkunavlen har den ville skogsfuglen blitt påtvunget et liv stikk i strid med hele sin natur, og utsettes for systematisk vold for å i det hele tatt være i stand til å produsere avkom. Den Dickenske julegleden får en kraftig bismak når man først har innsikt i industrikalkunenes liv. I Norge er det imidlertid ikke julen, men nyttårsaften, som har blitt solgt inn av kjøttbransjen som «kalkun-dagen». I følge kjøttbransjens reklamekontor MatPrat er det så mange som 1 av 3 som spiser kalkun denne dagen. «Det er jo stor stas å sette en hel fugl på bordet», uttalte MatPrats kokk, og anbefalte å «(gi) kalkunen litt kjærlighet med pensling og lav temperatur i ovnen».^[31] Denne type ubrukelig «kjærlighet» er det på tide at et av landbrukets mest mishandlede dyr slipper. Gi heller kalkunen et nyttårsløfte; om aldri å spise den igjen.

Artikkelen har tidligere stått på trykk i og magasinet NOAHs Ark #3/2021.