Jo-Anne McArthur dokumenterer de usynlige dyrenes liv

Via WeAnimals tilbyr McArthur arkiver med over 12 000 fotografier og filmmateriale som fritt kan benyttes av enhver som ønsker å arbeide for dyrs rettigheter. Hennes bilder har blitt brukt av organisasjoner verden over – også NOAH. NOAHs Ark møtte henne i Ski da hun holdt foredrag på Norsk naturfotofestival.

– Hvorfor har du valgt å vie livet til å dokumentere dyrs lidelse?

– Jeg dokumenterer dyrs lidelse, og særlig lidelsen til de “usynlige dyrene”, som jeg kaller dem. Utrydningstruede ville dyr og familiedyr er til en vis grad synlige i offentligheten. Men det er en hel kategori med dyr som lider i hopetall på grunn av oss mennesker. Deres liv er usynlige. Du finner dem i det industrielle landbruket, på pelsfarmene, i forskningslaboratoriene. Deres historier må fortelles, og vi mennesker må se at disse dyrene er tenkende og følende vesener, slik som alle andre dyr er. Deres historier må fortelles slik at mennesker kan se dem, forstå dem, og gjøre endringer for å hjelpe dem – og det er dette jeg har arbeidet med nå i snart 20 år.

«Deres historier må fortelles, og vi mennesker må se at disse dyrene er tenkende og følende vesener.»

– Hvordan ble du først engasjert for de «usynlige dyrene»?

– Jeg ble vegetarianer fordi jeg møtte noen høner, tilbrakte tid med dem og så at de var akkurat som hundene og kattene vi hadde i huset. De hadde personligheter, fakter, ting de likte og mislikte. Etter hvert som jeg ble kjent med dem innså jeg at jeg ikke kunne spise dem lenger. Det å tenke på høner på denne måten fikk meg til å tenke på andre dyr vi mennesker holder som husdyr, og selv om kylling var en av mine livretter klarte jeg ikke fortsette. Så jeg sluttet å spise dyr, og senere sluttet jeg å spise dyreprodukter i det hele tatt. Dette skjedde mens jeg var frivillig på Farm Sanctuary i USA, der må man spise vegansk av respekt for dyrene på gården. Jeg trodde først det ville bli utfordrende. Men etter en måned var det helt klart for meg at dette var slik jeg skulle leve videre etter min tid på Farm Sanctuary. Det var den beste måneden i mitt liv. Slike steder hvor vi kan finne samhørighet med lykkelige dyr gir meg den styrken jeg trenger for å gå ut i verden og gjøre den jobben jeg gjør.

– Du har sett mange grufulle ting når du dokumenterer forholdene for dyr – hvordan håndterer du det?

– Det krever øvelse, det var ikke noe jeg naturlig visste hvordan jeg skulle takle. Det er jo heller ikke bare jeg som tynges av arbeidet, det er også de som treffes av bildene mine, de som setter seg inn i all den lidelsen vi mennesker påfører dyrene. Det jeg har innsett når det gjelder å ta vare på seg selv er å ikke leve i all den smerten som vi vet eksisterer i verden.

«Jeg vil at verden skal slutte å spise dyr, at vi skal få slutt på industrielt landbruk.»

Dyrene trenger at vi holder ut i arbeidet for dem, så lenge vi klarer. Vi vet at å arbeide for dyrs rettigheter er tungt, og at mange faller fra fordi de slites ut, derfor er det så utrolig viktig at vi alle tar vare på oss selv. Det er viktig å gjøre det som gjør deg glad. Du har lov til å sette opp en vegg mellom ditt private liv, og alt det som skjer der ute, for å beskytte deg selv.

– Hva håper du WeAnimals-prosjektet vil oppnå?

– Mitt håp for prosjektet er å nå én person av gangen, om og om igjen. Selvsagt har jeg store drømmer. Jeg vil at verden skal slutte å spise dyr, at vi skal få slutt på industrielt landbruk. Det er mange praksiser som burde opphøre umiddelbart, fordi det er en nødsituasjon for disse dyrene, og det haster. Mitt mål er å gjøre mitt beste hver dag.

– Er det et individ eller en fotoshoot som har vært spesielt minneverdig?

– Jeg har hatt mange opplevelser som jeg bærer med meg i hjertet mitt. Å være sammen med høner i buranlegg, griser i fødebinger eller rever på pelsfarm – det er utallige individer som jeg aldri glemmer. Jeg vil si spesielt grisene, fordi de er så uttrykksfulle, og øynene deres er så like våre egne. Det er lett å føle samhørighet med dem. Men jeg har et favorittdyr, jeg er veldig glad i bjørner! Jeg har hatt mange opplevelser med bjørner, både i fangenskap og i sanctuaries.

«Du trenger ikke vente ett eneste minutt for å hjelpe dem, du kan slutte å spise dem, nå med en gang.»

Det er utrolig spesielt å se bjørner som har blitt reddet. Jeg var i Kambodjsa for å fotografere bjørner reddet fra gårder som utnytter gallen deres til «medisin» – en veldig smertefull prosess. Én av bjørnene som ble reddet, var ment å bli drept fordi han hadde begynt å produsere lavere kvalitet av galle, men før de skulle avlive ham påførte de han ytterligere mishandling ved å kappe av ham potene for å lage bjørnepotesuppe. Jeg møtte han på et sanctuary, og til forskjell fra alle de andre bjørnene ville han bare være inne sammen med oss mennesker. Jeg kom for nær innhegningen hans da jeg skulle ta et bilde, og han grep fatt i meg gjennom stengslene og holdt meg fast. Han kunne brukket ribbeinene mine, men han gjorde ikke det, han bare dro meg inn i en bjørneklem, og holdt meg der med stumpene sine, til han slapp meg igjen. Jeg har reflektert mye over den opplevelsen, og hvordan dyr, slik som vi mennesker, har det i oss å tilgi. Mishandlede dyr er ofte villige til å stole på oss igjen, selv om vi kanskje ikke har fortjent det. Dyrene er som oss – det lønner seg for oss å kunne stole på noen på nytt.

– En påstand man stadig hører når man viser dyrs lidelse er at dette er bilder fra de “verste” gårdene, de verste eksemplene, og ikke representativt for landbruket. Hva har du erfart?

– Dette er en av de unnskyldningene jeg oftest hører. Jeg har besøkt gårder over hele verden, på fem kontinenter. Det vi dokumenterer er generelt standard praksis i industrien. Det å holde dyr på betong og i bur, tett sammenstuet under helt unaturlige forhold, vil føre til skader, slossing, ører som er revet av, sår. Industrien kan rope så mye de vil om at disse bildene viser isolerte “worst case scenarios”, men det er rett og slett ikke sannheten. Ja, det finnes gårder som er en større andel skader enn andre, men over hele verden, fra industrigårder i «toppsjiktet» til de mer sjuskete gårdene, ser jeg helt forferdelige forhold. Jeg viser kanskje skader, og næringen forsvarer seg med å si at “dette må være fra en dårlig gård”, men uansett om det er en av de verste gårdene, eller noen av de lovlydige, så er det et uunngåelig faktum at griser lever sine liv på betong, i fødebinger der de ikke engang kan snu seg. Høner lever i bittesmå bur, selv om burene er moderne, eller hvis de er “frittgående” lever de i haller alt for tett, under dårlige forhold. Ingen skal måtte leve som dette.

– Du har arbeidet med WeAnimals siden 1998, har du sett noen positive endringer for dyrene i løpet av disse årene?

– Det interessante ved dette er at ting stadig blir bedre, men også verre. Utviklingslandene øker sitt kjøttinntak og bringer inn industrielt landbruk i større grad. Men det vi også ser er en eksplosiv vekst i antall vegetarianere og veganere. Vi ser en reell interesse i å investere i plantebasert mat. Vi ser at ting enkelte steder blir verre, men vi ser også at det blir bedre. Det vi trenger er flere mennesker på dyrenes side, som vil redusere kjøttinntaket sitt og spise plantebasert mat. Jeg ser også at vi behøver mye mer fokus på sammenhengen mellom dyrevern og miljøvern. Om du er bekymret for klimaendringer bør du jobbe med å redusere kjøttinntaket ditt, og være opptatt av at vi får slutt på industrielt landbruk. Alle disse tingene henger sammen, men ikke alle innser det.

«Det er en del av min jobb som en som har dokumentert dette, å fortelle hele verden at det er ille i Kamerun, det er ille i Australia, og ja, det er ille i Norge også. Det er ille over alt.»

– Hva er dine tanker rundt balansen i bruk av bilder? Bør man vise lidelsene, eller dyrene som individer og dyr som har blitt reddet?

– Spørsmålet om hvilke bilder man bør benytte er veldig interessant. Selvsagt har jeg haugevis med bilder som viser lidelsene på industrigårder, pelsfarmer, laboratorier og lignende. Jeg har også vakre, sterke bilder av reddede dyr. Begge deler er viktige, og man må tenke strategisk rundt hvordan man benytter dem, og når. Da jeg begynte tenkte jeg at jeg bare kunne vise fram et bilde av dyrs lidelse, og si “se på dette”, og at folk ville føle seg truffet og ikke lenger ville bidra til denne lidelsen. Men det er ikke sånn verden fungerer, og det var et veldig tungt faktum å ta til seg. Det krever mye mer enn å bare vise et bilde.

Når du viser bilder av lidelse og mishandling må dette gjøres skånsomt, med kontekst; “Her er hva som skjer, her er hvorfor, og her er hva DU kan gjøre for å hjelpe”. Noen mennesker vil alltid snu seg vekk, fordi det er for vanskelig, det kommer vi dessverre ikke utenom. Når man ber mennesker om å se på bilder av lidelse, ber du dem også om å konfrontere sin egen skyld i denne lidelsen. Mennesker vil ikke ta seg tid til dette, fordi det krever hardt arbeid og selvinnsikt – og det kan få dem til å føle seg dårlige. Jeg tror vi alle må forsøke å nå folk på et mylder av forskjellige måter, og det er ok. Vi må akseptere det faktum at enkelte mennesker bare vil snu seg vekk fra de verste bildene. Men du kommer også til å nå mange som er klare for å se dette og gjøre endringer, om det er levert på riktig måte.

– Svært mange land, deriblant Norge, mener de er “best i verden på dyrevelferd”, og at alt er verre i andre land, hva tenker du om denne påstanden?

– Dette problemet, med “ikke i min bakgård”, er noe som sies i så godt som alle land. Det jeg ser, etter som industrielt landbruk blir mer og mer standardisert, er at praksisene med bur og binger og på slakteriene, er svært like over hele verden. Mennesker vil ha billig kjøtt, og spiser stadig mer kjøtt. Det er en del av min jobb som en som har dokumentert dette, å fortelle hele verden at det er ille i Kamerun, det er ille i Australia, og ja, det er ille i Norge også. Det er ille over alt. Jeg tror spesielt de privilegerte og rike landene tar det for gitt at det må være verre andre steder, men det stemmer ikke.

– I hvilke land føler du at du ser de raskeste endringene for dyrene?

– Jeg vil si at forandring skjer verden over, men akkurat nå føles det ut som om det går raskest her i Europa. Vi ser en økt fokus på dyrevelferd og utvikling her i Europa. Vi ser at stadig flere land kvitter seg med bur til høner. Vi ser også slutten på pelsdyroppdrett som blir forbudt i stadig flere land – nå senest i Norge. Europa har her en strålende mulighet til å sette et eksempel for resten av verden. Det sender en veldig sterk beskjed når man forbyr praksiser. Om du kan peke på et dusin land som alle sier de har vedtatt forbud mot en praksis på bakgrunn av at det strider mot dyrevelferden, da blir lidelsene udiskutable, spesielt når land som Norge gjør det. Og med internett, og en verden så “liten” som den er nå, kan vi alle støtte hverandre.

«Mishandlede dyr er ofte villige til å stole på oss igjen, selv om vi kanskje ikke har fortjent det.»

– Har du noen enkle råd til de som vil gjøre noe for dyrene?

– Det er en av de beste tingene ved å hjelpe dyr – du trenger ikke vente ett eneste minutt for å hjelpe dem, du kan slutte å spise dem, nå med en gang. Vi behøver ikke å spise dyr for å leve gode og sunne liv. Det er en veldig enkel ting du kan gjøre i dag. En annen god ting er, uansett hva slags egenskaper du har, hva nå enn det er akkurat du elsker å gjøre – gjør det i kampen for dyrene! Uansett om du er utdannet advokat, forsker, journalist, du kan bruke dine egenskaper og din kompetanse for å hjelpe dyrene, og for å gjøre verden til et bedre sted. Det er millioner av dyr som lider hver eneste dag fordi vi mennesker ønsker å spise dem. Jeg mener at vi alle kan gjøre noe, og at vi alle kan gjøre noe umiddelbart. Den positive utviklingen ser vi verden over, i hvert eneste land, bygger momentum og forhåpentligvis vil vi snart nå “vippe-punktet” når det gjelder holdninger til dyr; punktet der flertallet begynner å endre seg.

Om Jo-Anne McArthur:

• McArthur er fotojournalist og forfatter med fokus på dyr, og driver WeAnimals, https://weanimals.org, som gir organisasjoner mulighet til å bruke bilder gratis.
• Hun har vunnet en rekke priser – bl.a. Institute for Critical Animal Studies Media Award; More Magazine’s Fierce List; CBC’s Top 50 Champions of Change.
• Utga fotoboken WeAnimals i 2013 på Lantern Books.

Artikkelen har tidligere stått på trykk i magasinet NOAHs Ark #1/2019