– Det store problemet er hele systemet. Alt sammen.

Jeg husker Per Jensens lærebok om dyrs behov. Den var pensum, men ikke eksamensstoff. Etologien ble tildelt en skarve time eller to på undervisningsplanen på Veterinærhøgskolen. Foreleseren – som ikke holdt seg til læreboka – var mest opptatt av å ruste veterinærstudentene til å være landbruksnæringens fanebærere i møte med «dyrevernkritikk». Da skulle vi bare si at «alt vi gjør, gjør vi for dyrenes beste». Jensens lærebok hadde fortjent mye bedre. Den beskrev dyrenes reelle behov, og var tydelig på at disse sto i kontrast til livet de ble henvist til i landbruket.

– Hvordan begynte du å interessere deg for dyrs adferd?

– Jeg ble interessert i etologi som veldig ung. Jeg var fugletitter, og så for meg en fremtid som feltbiolog som skulle jobbe med fuglers adferd. Men i studietiden begynte jeg å interessere meg for dyrene i husdyrholdet, særlig griseproduksjon.

”Jeg er veldig kritisk til den måten vi produserer kyllinger på. Jeg ser det som det største dyrevelferdsproblemet vi har i matproduksjon.”

Lærebøkene i biologi var fulle av beskrivelser av fantastiske, eksotiske fugler og dyr. Men det sto ingenting om dyrene vi har rundt oss. Allerede som student begynte jeg å grave i dette. Jeg mente det måtte finnes mer forskning på disse dyrene. Men det var veldig dårlig utforsket. Så gjorde jeg min doktorgradsavhandling på grisers adferd, og jobbet med dette over mange år. Senere ble det mer om høner og hunder, og generell etologisk forskning.

– Hvordan skal griser ha det?

– Jeg har tilbrakt mange år i forskningsprosjekt med griser. Der satte vi ut griser i naturlig miljø, i store innhegninger, for å få svaret på det spørsmålet. Hvor mye finnes igjen av naturlig adferd i grisene? Hva gjør de om de får velge helt selv? Svaret er at det ikke er noen større forskjell mellom griser og deres stamfar, villsvinet. Dette er sosiale dyr, som har behov for å være i en stabil sosial gruppe, der de kan bygge sosiale relasjoner. De er altetere, med en sterkt utviklet undersøkende adferd. Det betyr at de har behov for omveksling og et miljø de kan utforske.

”For slaktegrisene har det ikke skjedd mye positivt. Der er det fortsatt trange bokser, med veldig lite stimuli.”

Griser er redebyggende. Grisemødre har et sterkt behov for å isolere seg fra flokken og bygge et bo og ta seg av ungene alene den første tiden. Så kort sagt; stabil sosial flokk, mye omveksling, få røre seg utendørs og bygge bo. Da faller jo nesten all griseproduksjon bort, for disse behovene er ingenting som griser i industrien har mulighet for å få tilfredsstilt.

– Hvordan synes du man behandler griser i industrien?

– Det er veldig hardt og industrialisert. Vi har riktignok fått løsdrift for purker. Men for slaktegrisene har det ikke skjedd mye positivt. Der er det fortsatt trange bokser, med veldig lite stimuli. Jeg er urolig over utviklingen. I Sverige ser vi hard lobbyvirksomhet fra grisenæringen. Man vil fjerne forbudet mot å fiksere purker, slik at de ikke kan bevege seg. Man vil avvenne grisunger fra moren tidligere og tidligere. Jeg synes det er alvorlig om de får gehør.

– Det siste året har man også sett dokumentarer fra kyllingoppdrett, som du har kommentert. Hvordan ser du på kyllingindustrien?

– Jeg er veldig kritisk til den måten vi produserer kyllinger på. Jeg ser det som det største dyrevelferdsproblemet vi har i matproduksjon. Man har avlet frem et dyr som har en så enorm tilvekst, at det rett og slett ikke går an å avle dem opp på en normal måte. Genetikken deres er uforenlig med normal dyrevelferd.

”Alle land bør ha en frittstående dyrevernmyndighet. Det er den viktigste endringen man bør gjøre politisk for dyrene.”

Vi vet at slaktekyllinger fra disse moderne rasene blir slakteferdige på 35-36 dager. Da er de fortsatt biologisk sett små babyer. Kroppen er 2 kg tung med enorm muskulatur. Men de er mentalt og utviklingsmessig fortsatt babyer. Det er ikke mulig for dem å fortsette å vokse til de blir voksne. De vil spise seg i hjel etter få uker.

Den andre siden av dette problemet, som gjør at jeg tenker at dette er en helt umulig virksomhet, er foreldrene til disse fuglene. Dette er avlsdyrene som holdes på egne anlegg, til dels utenfor Norden. Vi vet at foreldre har samme vekstspotensiale som produksjonsdyrene vi spiser. For at disse skal overleve og legge egg, og oppnå reproduktiv alder, må man begrense deres tilgang til mat.

Man fôrer dem opp på kanskje en tredjedel av det de selv ville spist. Noe som betyr at de sulter seg gjennom livet. Hele systemet er basert på dyr som er genetisk avlet for en vekst som er umulig å opprettholde. Det berører en kolossal mengde individer. Man har problemer med fotskader, benskader og lignende på disse dyrene. De får sår og vonde ledd. Selv om det kanskje bare er noen få prosent, blir det raskt en veldig stor mengde individer.

– På grunn av kritikk mot Ross-308, har noen produsenter gått over til andre raser. Noen kaller det «saktevoksende raser». Er ikke det litt underlig terminologi, fordi det finnes vel bare en normalvoksende rase og så flere med raskere vekst?

– Det er interessant det du sier. Når man sier «saktevoksende» så er det hele tiden i relasjon til denne ekstreme veksten som Ross-308 har. Men det er fortsatt en unormal vekst sammenlignet med en verpehøne, og en kolossal forskjell fra en jungelhøne.

Går man tilbake til forfedrene til alle kyllinger, så er det de røde jungelhønene. Jeg har forsket på dem. En voksen jungelhøne veier omtrent 1,5 kilo. Dette kan man kalle normalvekt. Om man bruker disse såkalte «saktevoksende» rasene, minsker man noen av problemene.

Men problemene forsvinner ikke. For vi er allerede langt over det biologiske utholdelige med hele kyllingproduksjonen. For de «saktevoksende», lever kyllingen opp imot 8 uker eller litt mer, for å oppnå 2 kg. Det er fortsatt veldig lite tid, og fortsatt en veldig lav alder for en så høy vekt.

For noen av disse rasene, er en forelder av en dverg-rase som man kan fôre normalt. Men det er en recessiv genvariant, så for å få et avkom som selv vokser raskt, må man ha en hane som er hurtigvoksende. Og de må fortsatt sultefores. Man har ikke løst noe problem, man har kanskje gjort problemet litt mindre, men det er ikke løst.

– I Norge reklameres det med at det å kjøpe disse kyllingene er «dyrevennlig»…

– Næringen benytter seg jo av denne type positive betegnelser som egentlig er tatt ut av luften. Kyllingindustrien betegner seg også som «klimasmart». Man forsøker å gi konsumentene inntrykk av at om du spiser kylling, så gjør du en stor innsats for å minske klimakrisen på jorden. Det gjør man jo naturligvis ikke. Kyllingene spiser mat som vi selv kan spise, det er ikke klimasmart å spise kylling. Kanskje er det mindre klimaavtrykk av 1 kg kyllingkjøtt enn 1 kg grisekjøtt, men begge er naturligvis negativt fra et klimaperspektiv.

Næringen selger også kylling som «helsekost». Man vet at det finnes en helserisiko ved rødt kjøtt, så derfor forsøker man å mane frem et bilde av at «hvitt kjøtt», kylling, er helsefremmende og bra for oss. Det er naturligvis heller ikke sant. Det er en måte å strekke ut sannheten, en slags relativisering, som kyllingindustrien har vært veldig gode på.

Man tar utgangspunkt i noe som er veldig negativt, så har man noe som ikke er riktig like negativt, så selger man det som noe som plutselig er veldig, veldig bra.

– Hva tenker du om at industrien og politikerne ofte sier at de er «sjokkerte» når det kommer avsløringer fra dyrehold?

– Man skulle tro at de visste fra før hva dette handlet om. I Sverige har vi hatt slike filmavsløringer fra eggproduksjon, kylling og også melkeproduksjon. Da reagerer jo mange. «Nei sånn kan vi ikke ha det! Dette skal vi umiddelbart ta tak i!» Og så avskjediger man noen i næringen, og sier at man har tatt problemet på alvor. Men det var ikke den ene personen som var det store problemet. Det store problemet er hele systemet. Alt sammen. Ved å fokusere på åpenbare ulovligheter og enkelthendelser, taper man fokus på problemet med at hele systemet er galt fra begynnelse til slutt.

”Når man får innsikt i hva som faktisk skjer der ute og hvordan dyrene lever, så kjennes det ikke forenelig med min moralske overbevisning å bidra til denne næringen.”

Når den svenske jordbruksministeren sier at «sånn kan vi ikke ha det, det må vi ta tak i», da mener han ikke at vi skal ta tak i hele industrien. Han mener at vi må sørge for at ikke åpenbare lovbrudd skjer. I dyrevelferdsloven er det allerede et forbud mot å avle dyr på en slik måte at deres helse blir negativt påvirket.

Det står også i loven at dyr skal ha tilgang til tilstrekkelig vann og mat. Det er regler man bryter hver eneste dag i kyllingindustrien, fordi industrien er bygget på å bryte disse reglene. Det burde politikerne ta tak i.

– Er det andre deler av dyreindustrien du som etolog tenker bryter mot loven?

– Dyrehold er hele tiden en balanse der man forsøker å presse dyr så hardt som mulig for å få ned kostnader. Når det gjelder melkekuer, vet vi at det er viktig for dem at de får være ute og beite så mye som mulig. Om man fratar dem dette, er det stikk i strid med forskningen.

Separasjon av ku og kalv er jeg også veldig bekymret over. Det er mye forskning som viser at dette påvirker dyrene betydelig mer enn hva man vil late som. Hele produksjonen er bygget på at man tar kalven tidlig fra moren, direkte etter fødsel.

Jeg underviser på universitetet, og jeg forsøker å få studentene til å forstå hvordan loven fungerer. Leser man dyrevelferdsloven, så ser det ut som om vi har den mest fantastiske dyrevelferden man kan tenke seg. Dyr skal holdes slik at man fremmer deres helse, at de har mulighet til naturlig adferd – det er bare fantastisk! Om man kunne følge loven hadde alt vært perfekt. Men når man kommer ned på forskriftsnivå, da ser man hvordan det er i praksis. At griser bare skal ha 0.9 kvadratmeter hver, at man kan holde 14 høner per kvadratmeter.

Studentene forstår ikke dette. De får det ikke til å gå opp. Hvordan kan det stå en ting i loven, og noe helt annet når man kommer ned til forskriftene? En viktig grunn til at det er sånn, er at myndighetene blander sammen dyrevelferd med matproduksjon.

I Sverige hadde vi i noen få år en dyrevelferdsmyndighet. Da var ambisjonen at de kun skulle håndtere dyrevelferd, og jordbruksverket skulle håndtere matproduksjonen og de økonomiske aspektene.

Man skulle ta dyrevelferd på alvor, og ikke la det overstyres av økonomi. Men så la man ned dyrevelferdsmyndigheten etter noen år, av politiske grunner. Det er behov for at man skiller på dyrevelferd og landbruksøkonomi, og ikke går på kompromiss med dyrevelferden. En grunnleggende forutsetning er etter min mening at alle land bør ha en frittstående dyrevernmyndighet. Det er den viktigste endringen man bør gjøre politisk for dyrene.

– I Norge skal regjeringen nå komme med en ny stortingsmelding om dyrevelferd. Hvilke andre endringer burde man gjøre så snart som mulig for landbruksdyrene?

– Jeg ville rådet til å prioritere endringer for slaktekyllingproduksjon og slaktegrisproduksjon. Der har vi de største problemene etter min mening. Man bør forby produksjon som er basert på at dyr skal sultes hele livet. Man må rett og slett stoppe denne virksomheten med hurtigvoksende kyllinger. For griser er det største problemet de miljøene som de holdes i.

Trang plass og stimulifattige miljøer. Det er lovkrav om at griser skal ha halm, men i prinsippet holder det med en neve halm som de får på morgenen, og som er borte på en halvtime. Etter det finnes det ikke et halmstrå igjen i boksen. Så er det CO2-avlivingen, som burde avskaffes. Hele slakterisituasjonen er jo forferdelig, med lange transporter og håndtering av veldig mange dyr.

En annen sak er klekkerivirksomheten for eggproduserende høner. De produseres i store anlegg. Det er en virksomhet som går under radaren, som lever sitt eget liv og helst ikke vil bli forstyrret. De håndterer enorme mengder kyllinger, på en industriell måte. Kyllingene påvirkes negativt av dette her. Vi ser at de blir stressede, vi ser det på helsen deres. Avlivingen av hannkyllinger hører også hjemme her. At man avliver halvparten av alle kyllinger som klekkes er et etisk problem.

– En måte å redusere masseproduksjonen på, er jo å ikke spise produktene fra disse industriene. Har din karriere som etolog innenfor landbruksdyr, påvirket din konsumpsjon?

– Tidligere var jeg veldig nøye med å alltid si at jeg ikke ville legge meg oppi hva folk spiser. Det vil jeg ikke nå heller. Det er opp til hver og en å bestemme selv. Men for min del har det gradvis blitt sånn at det er mange, mange år siden jeg spiste kjøtt sist. Visse produkter valgte jeg tidlig helt bort, slik som kylling. Når man får innsikt i hva som faktisk skjer der ute og hvordan dyrene lever, så kjennes det ikke forenelig med min moralske overbevisning å bidra til denne næringen. Jeg liker ikke å kategorisere meg selv som vegetarianer. Jeg kunne prinsipielt spist kjøtt, dersom produksjonen var helt annerledes enn den er. Men når man ikke spiser kjøtt, så mister man også lysten til å spise det i det hele tatt.

Denne artikkelen er tidligere publisert i NOAHs Ark #1 2024