Intervju: Hanne Lene Dahlgren - Vegetarentusiasten

Hanne-Lene Dahlgren sluttet i en godt betalt jobb i Google, for å jobbe fulltid med å få nordmenn til å spise mindre kjøtt. Det har gått over all forventning. Hennes kokebøker har blitt bestselgere. Hun ble nominert både til Årets unge leder av e24 og til Vixen Influencer Awards i tre kategorier for 2019, og vant Änglamarkprisen samme år. Vegetarentusiasme kan åpenbart være en karrierevei i en verden hvor flere er opptatt av å spise dyre- og miljøvennlig.

– Hva var det som fikk deg til å bli engasjert i å redusere kjøttforbruket i Norge?

– Når jeg tenker tilbake på oppveksten min, så har jeg aldri klart å se slakting, eller filmer om hvordan dyrene har det og hvordan kjøtt produseres. Jeg har alltid vært en som har sagt at “dette orker jeg ikke å se, for da kan jeg ikke spise kjøtt”. Jeg tror at det å ville kutte ut kjøtt alltid egentlig har ligget der, men jeg hadde ingen venner som var vegetarianere. Men for syv år siden kom en venninne av meg, som var vegetarianer, på ferie til meg og mannen min. Vanligvis da vi hadde besøk, lagde vi alltid “ordentlig god mat”, og den gang innebar det lam, fisk eller skalldyr. Men så skulle hun komme da, og i mitt hode så spiste hun jo ikke “noen ting”, for jeg hørte bare hva hun ikke spiste. Hun tok seg av å lage vegetarmat av ting vi allerede hadde i skapene. Hun hadde laget det jeg nå ville kalt en “bowl” – men på det tidspunktet tenkte jeg bare på det som en tallerken med masse oppkutta grønt. Men så ble det dritgodt rett og slett, og både jeg og mannen min tenkte “herlighet, at det går an å lage noe så godt av så enkle ingredienser”.

Det er nok den enkelthendelsen som fikk meg til å begynne å tenke. Etter det begynte ballen å rulle. Jeg så filmer som “Forks over Knives” og “Cowspiracy”, og ble helt ærlig sjokkert. Siden jeg var analytiker av yrke, var jeg nok av natur litt skeptisk til sånne dokumentarer. Men likevel var innholdet i filmene såpass overbevisende og logisk for meg. Mannen min og jeg ble enige om at vi måtte begynne å spise mer grønt. Det var der det startet.

– Hvordan gikk det fra “litt mer grønt” til fullblods vegetarentusiast?

– Vi fant ut at hvis vi skal klare å gjøre mer enn bare å øke mengden grønnsaker ved siden av kjøtt, så måtte vi ha det vegetariske som utgangspunkt og heller “krydre” med kjøtt eller fisk. Vi innså at vi måtte lære oss å lage noen helt vegetariske retter. Som mange andre er man vant til å gå på butikken og tenke “skal vi ha kylling, kjøttdeig, torsk eller laks?”. Man er så indoktrinert på det. Vi leste at det tok 6 uker å endre en vane, så vi sa “OK, la oss prøve 6 uker med kun vegetariske middager 5 dager i uken”. Så etter 3 uker husker jeg at vi plutselig oppdaget at vi hadde spist vegetarisk 7 dager i uken! Etter de 6 ukene tok vi en vurdering, og da sa mannen min at han skulle bli veganer. Mens jeg tenkte at mitt mål var å spise så mye vegetarisk som mulig, men ikke slutte helt med kjøtt for ikke å være “vanskelig” å få på middagsbesøk. Jeg husker ikke hvor lang tid det tok, men ikke så lenge etter følte jeg at jeg ikke ville spise kjøtt lenger. Jeg så ikke poenget i å gjøre det, bare for å “please” andre.

Etterhvert smittet det over på venner og familie; de sluttet å invitere oss på middag, fordi de hadde mer lyst til å komme til oss på middag fordi vi klarte å lage noe alle likte og ville spise! Mange ble veldig nysgjerrige, og noen sa “du må skrive en kokebok, så vi kan lage maten din”. Jeg laget først en nettside som bare venner og familie visste om, med oppskriftene jeg likte. Så tenkte jeg at kokebok kanskje ikke hadde vært så dumt – så gjorde jeg det til et prosjekt mens jeg hadde mammaperm.  Jeg skjønte imidlertid fort at det å skrive bok, ha fulltidsjobb i Google og være tobarnsmor, ble for mye.

«Jeg tenkte at hvis jeg virkelig skal satse på engasjementet for grønn mat, så måtte jeg satse nå.»

Jeg ba om møte med Gyldendal og sa til dem at “ideen min kommer til å være den mestselgende kokeboka neste år”. Til mitt store sjokk sa de ja og ville ha manus om 9 uker. Jeg hadde ikke noe manus, og hadde i utgangspunktet tenkt å bruke omtrent et år på boken. Jeg tenkte at om jeg skulle klare dette så måtte jeg ha hjelp. Så jeg samlet 50 testfamilier som hjalp meg i mål ved å teste 80 vegetaroppskrifter. De hadde knapt prøvd vegetarmat før – og det var nettopp den gruppen jeg ville nå med kokeboken.

– Hvordan var det å jobbe med testfamiliene?

 – De fleste syntes det var kjempegøy! De var veldig åpne for å spise mer vegetarisk. I den første boken brukte vi 50 testfamilier, som i løpet av 9 uker testet 140 retter totalt. Til bok nummer to ville jeg utvide enda mer, og brukte 300 testfamilier rundt om i landet. Det eneste kriteriet var at de var helt vanlige familier, som ikke var vegetarianere fra før. For mitt arbeid for å redusere kjøttforbruket er det viktig at de som spiser kjøtt, men som vil spise mindre av det, kjøper boken. I de årene jeg har jobbet med dette, tror jeg at jeg har inspirert et sekssifret antall mennesker til å redusere litt hver uke, samtidig som et par hundre av dem også har blitt helt plantebaserte. Jeg mener dette har stor betydning for både dyr og miljø.

 – Du er opptatt av hvilke konsekvenser kjøtt-, egg- og melkeindustrien har for både dyrene, miljøet og helsen. Hvilket aspekt var viktigst for deg personlig i starten?

«Det er engasjementet for dyrene som fikk meg til å begynne med dette, og som har gjort at jeg fortsatt holder på.»

– For meg var det absolutt dyrene som startet det hele. Jeg har alltid vært litt opptatt av helse, men jeg er veldig glad i å kose meg også. Men det ble veldig åpenbart for meg hva jeg måtte gjøre, da jeg så hvordan industrien og husdyrholdet fungerte. Jeg skjønte at dette er ikke noe jeg vil være med på. Jeg kunne ikke fortsette å støtte det ved å kjøpe produktene. Det tas overhodet ikke hensyn til hvordan dyrene burde ha det, eller hva som er deres naturlige behov og adferd. For meg er det enkelt, vi trenger ikke spise dem, og de trenger ikke å ha det sånn. Det er åpenbart at man også må jobbe for bedre regler. Men for meg ville det ikke hatt noen betydning om man plutselig fikk tak i kjøtt som var “bedre for dyrene”. Jeg ville uansett ikke begynt å spise kjøtt igjen, fordi jeg trenger det ikke. Det er engasjementet for dyrene som fikk meg til å begynne med dette, og som har gjort at jeg fortsatt holder på. Senere kom også klima og miljø inn som viktige aspekter. Det er også noe av det jeg prater mest om i mine foredrag, på podkast og i offentligheten, rett og slett fordi det påvirker flest.

– Har du noen tanker rundt jakt og utnytting av ville dyr?

– For meg er jakt noe som er veldig unødvendig. Mange argumenterer med at det er nødvendig for å “regulere bestander”, men vi vet at dette ikke stemmer, naturen regulerer seg selv. Det er ikke sånn at det er nødvendig med innblanding fra oss mennesker. Jakt, det å ta livet av dyr, bør uansett ikke være rekreasjon, eventuelt må det være et statlig ansvarsområde ved behov.

– Du har satt deg som mål å bidra til 30% kjøttreduksjon i Norge – hvorfor det tallet?

– Jeg har sagt at mitt mål er å redusere kjøttforbruket i Norge med 30 % innen 2025. Da jeg sa opp jobben i 2019, kikket jeg 30 år tilbake i tid og så at vi siden den gang har økt kjøttkonsumet vårt med 50%, så hvis vi reduserer med 30% fra dagens nivå er vi tilbake igjen til 1989. Hvis vi i første omgang klarer å redusere til det punktet, så har vi nådd kostrådene, og vi har spart mange dyreliv. Det er bakgrunnen.

– Du jobber for å spre matglede. Samtidig er du aktiv i kjøttdebatten. Hvordan opplever du det?

– Det er ikke mye negative kommentarer, men det er noen sinte menn som kommer med karakteristikker. Jeg har opplevd at mediene stenger kommentarfeltene under mine saker. Motstanden går på “hva skal vi leve av i Norge” og “norsk kjøtt er mye bedre enn kjøtt fra alle andre land”. Alt det der. For meg er det viktig at når jeg svarer på noen av de negative kommentarene, så skriver jeg for de andre som leser, ikke for de som skriver negative ting. Det er ikke noe poeng i å prøve å forandre meningen til de som debatterer styggest. De er kun en liten gruppe som føles mange når man ser dem i kommentarfeltene, fordi det er det de bruker mye tid på.

«Vi må heller bruke tiden på å be inn folk på middag, spre matglede, spørre restauranter om de “har noe vegansk på menyen?”, og rose restauranter og butikker som fører gode vegetarprodukter.»

– Og du føler at arbeidet ditt hjelper?

– Jeg får hyggelige meldinger hver eneste dag, ofte flere ganger om dagen. Det var nettopp en som skrev; “Jeg føler meg litt flau som skriver til deg, men du har blitt en viktig del av hverdagen min, så det blir en del liksom-samtaler med deg i hodet i løpet av uka. Jeg har hatt en venn som er kokk på besøk i noen dager, han jobber på en fiskebåt, kan love deg at det går mye i kjøtt der. Mens han har vært her, har jeg sneket inn fem vegetarretter, bl.a. lynrask linsegryte, aubergine-supreme, potetgryte og pestosnurr. Han sa at han dro derfra inspirert. Det er kos. Takk, takk, takk.”  For noen er det vanskeligere å prøve nye ting. Inviter på vegansk middag; “Vi skal ha lasagne, kommer du og spiser?” Du trenger ikke forklare om det er linser, soyakjøtt eller kjøttdeig i lasagnen. I januar laget jeg serien “Kan Mira bli vegetarentusiast?”, og poenget var å få en som oppfattet seg selv som veldig kresen, til å spise plantebasert mat. Hun ville gjerne spise bedre for både dyr og klima, men syntes det var vanskelig å endre seg. Veldig mange meldte seg på denne utfordringen, totalt var det over 4000 deltakere. I etterkant er det veldig mange av dem som har sagt “Jeg har enda ikke spist kjøtt i år, for jeg ble med på den “challengen” og har lært så mye”.

– Hva mener du fungerer best av de tiltakene du gjør?

 – Det er vanskelig å svare på. Det som fungerer bra er å spre matglede og snakke om smak, for da appellerer du til smaksløkene – og de er sterkere enn hodet. Hvis jeg får deg til å spise plantebasert, har det mindre å si om du spiser det for dyrene eller om du gjør det for klimaet, eller om du bare fikk lyst på det, så lenge du gjør det

– Hva tenker du er de viktigste mekanismene som hindrer folk i å spise mer plantebasert?

Vi har blant annet “opplysningskontorene” med Matprat og gjengen. Det syns jeg er falsk reklame på høyt nivå, og noe som virkelig står i veien for endring. Så har vi jo Senterpartiet, i mine øyne Norges mest dyre- og miljøfiendtlige parti, og det synes jeg er utrolig trist. Så synes jeg norske politikere generelt virker redde for å ta skikkelig fatt i problemene ved kjøttindustrien. De mekanismene er veldig skumle. Det handler også om noen praksiser og reguleringer som dytter folk i retning av å spise animalsk: Det er for eksempel pussig at man tilsetter jod i melk, men ikke i salt. Vi gir altså tilskudd til kuene – for å kunne si at man må drikke melk. Det går ikke an. Ellers synes jeg også at det er synd at alt fra barnehager til skoler er lagt opp til at det skal være et pølsekjør uten like. Det er pussig at noen er ivrige etter å si at man ikke skal “tvinge” noen til å spise vegetarpølser, men du kan fint tvinge noen til å spise vanlige kjøttpølser. Vi trenger en holdningsendring der. Vi trenger tydeligere kostråd, som inkluderer mengdene av belgvekster, nøtter og grønnsaker som vi trenger – slik som Danmark nettopp har fått.

Om Hanne Lene Dahlgren

• Jobbet i mange år som analytiker i Google.
• Debuterte som kokebokforfatter med vegetarkokeboken «En skikkelig digg kokebok», som raskt ble Norges mestselgende vegetarkokebok. Nå aktuell med en ny bestselger «En skikkelig digg kokebok 2», som er helt vegansk.
• Driver egen podkast, og har programmet «Hanne-Lenes vegetar» på Matkanalen.
• Har som mål å redusere kjøttforbruket i Norge med 30% innen 2025.

Artikkelen har tidligere stått på trykk i magasinet NOAHs Ark #1/2021.

Vil du støtte NOAHs arbeid for mer dyre- og miljøvennlig matproduksjon? Bli medlem i NOAH!