Björn Olsen - Pandemiekspert tar bladet fra munnen

Koronapandemien har stengt grensene mellom Norge og Sverige, men samtidig skrives det mer enn vanlig om Sverige i norske medier – og omvendt. Flere nordmenn vet nå hvem den svenske overlegen med det norske navnet er, og at han er en av kritikerne mot Sveriges opprinnelige strategi mot korona. Av samme grunn er Olsen også hyppig intervjuet i hjemlandet. Men det svenske publikum har, takket være Olsen, også blitt langt mer eksponert for diskusjoner om årsakene til pandemifare enn det norske avislesere har. Han er en av få skandinaviske medisinere som setter fokus på at utnytting av dyr – i industriell produksjon så vel som i naturen – utgjør en fare for nye pandemier. For til tross for at både FNs naturpanel, Verdens Helseorganisasjon og Verdens dyrehelseorganisasjon er tydelige i sine advarsel, drukner dette perspektivet i nyhetsstrømmen om vaksiner og smittesporing.

«Hvis vi får ned kjøttproduksjonen til et absolutt minimum, vil risikoen for fremtidige pandemier og epidemier minske i takt med minsket animalsk forbruk.»

NOAHs Ark intervjuet Olsen i koronapandemiens tidlige fase. Men det er ikke første gang navnet hans nevnes i magasinet: Da fugleinfluensaen gjorde sitt inntog i offentligheten i 2006, skrev vi om Olsen, som er en av verdens fremste eksperter på nettopp zoonoser fra fugler. Den gang uttalte han: «Menneskers egen aktivitet sprer fugleinfluensaen. Dette har vi påpekt i flere år, men folk vil ikke høre.» Over et tiår senere var situasjonen den samme: Utnytting av dyr som pandemifare var ikke et tema i offentligheten før koronapandemien var en realitet. Og heller ikke etter et år med samfunn over hele verden i mer eller mindre «lock down», får temaet den oppmerksomheten det fortjener.

– NOAH har iherdig prøv å få ut informasjon om sammenhengen mellom pandemier og utnytting av dyr, men det virker som folk fortsatt ikke «vil høre» – i alle fall ikke politikere?

– Jeg tror den debatten som dere fører er veldig viktig. Men forståelse av disse sammenhengene krever at man tenker i 5-6 steg, og når det gjelder politikere så er det dessverre ofte bare aktuelt å tenke i ett steg, og om det blir to steg blir det veldig komplisert. Her handler det om ettertanke og at man kan forstå hendelseskjeden, og forme det til et politiske budskap. Det kan være vanskelig.

– Du har forsket lenge på hvordan vår behandling av dyr kan føre til sykdommer, særlig fugleinfluensa. Men du har også et spesielt engasjement for ville fugler?

– Ja, i tillegg til å være infeksjonslege og forsker, har jeg lang bakgrunn som ornitolog. Jeg har holdt på med det siden jeg var en liten gutt, og har til og med jobbet som profesjonell fuglekikker i fem år. Jeg har alltid vært interessert i økologi, og da jeg ble lege vevde jeg sammen det økologiske med det medisinske. For 30 år siden forsket jeg på infeksjoner som spres fra dyr til mennesker, det som kalles zoonotiske sykdommer. I begynnelsen dreide det seg mest om flått og borrelia. Men i 1995 begynte det å handle om influensa – hvordan influensavirus spres i naturen, hvor det finnes og hvordan det kan ta seg fra en dyreart til neste og neste – og til slutt starte en pandemi. Jeg har også jobbet mye med antibiotikaresistens fra et økologisk perspektiv, og alltid sett på mennesker som en del av det økologiske systemet. Vi må tenkte sånn når vi skal forstå smittsomme sykdom mer, og hvordan vi skal forebygge og forutse, men også kunne bekjempe dem.

– Koronaviruset har forårsaket internasjonal debatt om dyremarkeder og fangst av ville dyr. Kan du si noe om farene ved dyremarkeder?

– Jeg har skrevet om det i en bok som heter «Pandemi» – der har jeg skrevet både om dyremarkeder og de dyreholdsystemene vi har i dag, som jeg anser kan være farlige. Det som skjer på dyremarkedene er at man tar dyr, også ville dyr, og bryter i stykker deres økologiske barrierer. Man tar flaggermus fra en grotte, man tar andre dyr fra andre miljøer, stapper dem inn i trange bur og setter disse burene trangt oppå hverandre, inne på store markeder. Alle de økologiske barrierer som de har i naturen som gjør at ulike dyr ikke har tett kontakt, brytes totalt i stykker. Dyrene opplever også dette som et veldig stressende miljø, de skal jo slaktes og det sirkulerer masse kroppsvæsker der – som avføring og blod – og så slakter man dem på stedet. Samtidig som dette sirkulerer, sirkulerer også virus og bakterier, naturligvis. Vi må da huske på i dette perspektivet: En av de vanligste artene på dyremarkedene er menneskene. I verden for øvrig er mennesker også en utrolig vanlig dyreart. Og er det sånn at det finnes virus som har kapasitet til å smitte fra dyreart til dyreart, inkludert mennesker, så kan det være selve utgangspunktet for en pandemi. En pandemi begynner ofte bare med ett menneske som blir infisert av ett virus – et virus som har vært på «treningsleir» i andre dyr for eksempel på disse dyremarkedene. Og på 1-2-3 går det over til mennesket.

– I vestlige land har man lett for å akseptere at dyremarkeder er en fare, men ikke så lett for å akseptere at også våre husdyrhold for kjøttproduksjon kan være en fare. Hvordan ser du på kjøttproduksjonen og det industrielle husdyrholdet som vi har over hele verden, i forhold til pandemier?

 – Mennesker er som sagt en vanlig dyreart. Samtidig har vi blitt mer og mer urbanisert, mer enn halvparten av jordens befolknign i dag lever i urbane miljøer. Når alle disse menneskene skal fôres med animalsk protein, og de stedene dyr avles opp ligger nær både der mennesker lever og samtidig nær natur der ville dyr kan treffe tamme dyr, kan man få smittekjeder ganske raskt mellom ulike dyreslag. Man har gjort regnestykker som viser at det finnes omtrent hundre milliarder kjøttproduserende husdyr og eggleggende høner, til enhver tid i verden. Når vi ser på broilerproduksjonen så lever disse broilerene en drøy måneds tid og så setter man inn nye og nye og nye. Det er utrolig mye liv og biomasse som passerer igjennom dette systemet veldig raskt. Hvis det var sånn at dette var et fullstendig hermetisk lukket system, så kanskje man kunne holde smittene borte. Men da må man også erkjenne at disse dyrene ikke tjener noe annet formål enn å bare skape protein til mennesket, at det er bare det det handler om. Da har etiske og moralske kompass gått ut av ledd.

– Det er jo mange gode grunner til å redusere kjøttproduksjonen betraktelig, men akkurat faren for pandemier har vært lite oppe i det mediale bildet. Vil du si at dette er en av de viktigste grunnen til å redusere kjøttproduksjonen?

– Ja, ikke bare på grunn av viruspandemier, men også den pandemi som vi sjelden prater om som en pandemi, men som er en pandemi; antibiotikaresistente bakterier. Vi vet at mange land, særlig i mange lavinntektsland der de produserer mye kjøtt, benytter man fortsatt mye antibiotika i husdyrnæringen som vekstfremmende stoffer for at dyrene skal vokse fort. Det er samme type antibiotika som vi bruker inne på infeksjonsklinikkene eller intensivavdelingen, og som skaper samme type resistente bakterier som vi er redd for innenfor helsevesenet. Man regner med at 2/3 av all antibiotika vi bruker globalt, brukes til husdyrproduksjon – uansett om det er reker, fisker, kylling, gris, ku eller hva det måtte være. Med visse unntak, brukes ikke antibiotika som vekstfremming i EU. I EU kaller man det behandling i stedet når man bruker antibiotika. Men man skal være klar over at det finnes systemer som omgår dette prinsippet også, slik at bruken blir høy.

– Kan du forklare hvorfor det industrielle husdyrholdet også i seg selv er en fare i forhold til å utvikle farligere virus og bakterier?

 – Det er klart at disse store dyrebesetningene utgjør problemer. Det blir på en måte en slags «treningsleir» for virusene, når det gjelder å bytte verter og tilpasse seg nye verter. Om det kommer inn et virus eller en annen mikroorganisme, så kan en slik organisme fly under radaren i en slik besetning ganske lenge før det braker løs og du får store utbrudd. Vi har sett det med store utbrudd av f.eks. fugleinfluensa. Disse virusene har åpenbart kommet gjennom “brannveggene”, “murene”, alt vi har bygget for å beskytte disse dyrene fra omverdens mikroorganismer. Et ufarlig fuglevirus hos ville fugler kan da flytte over til høns eller griser, og der begynner det å sirkulere blant mengden av dyr – og det blir alltid mutasjoner når virus bytter vert, og så dukker det opp en mutasjon som kan være mer problematisk. Men dette skjer ikke bare under industrielle forhold. Man må også se på «backyard flocks» som man har i mange regioner. Man har flokker med kyllinger, ender og griser på baksiden av huset, og om man da har en by med 10 000 innbyggere og alle har en «backyard flock», da blir det veldig mange kyllinger og griser i et begrenset område. Ofte ligger disse områdene i lavlandsområder, og det er ofte også der ville fugler fra subtropiske områder lander i vinterhalvåret. Virus spres altså via en serie hendelser, der viruset tar seg over fra ville fugler, der det ikke har noe påvirkning på hvordan fuglen har det, det kommer inn enten via «backyard flocks» eller inn i en stor produksjonsenhet, og på 1-2-3 så har vi en situasjon der vi har et virus som begynner å flyte rundt veldig fort blant dyreholdene.

– Hva er det med dyrene i produksjonssystemer som gjør at man får mer aggressive virus?

«Trenger man sammen en dyreart tett i tett, for å produsere så mange som mulig så fort som mulig, da får man problemer.»

– Hvis vi snakker om influensavirus, så er det et virus som hele tiden har et problem med å lese av sin egen kode, det blir alltid feil i kodeavlesningen, så om en celle produserer 1000 virus så kommer det til å være feil på ett av dem eller fem av dem, og de fleste forsvinner og gjør ingen skade. Men ett av dem har kanskje en litt høyere tilpasningsdyktighet til å kunne bytte vert. Og jo flere dyr vi har som dette viruset får sirkulere blant, desto større er risikoen for at for hver sirkulasjon blant disse dyrene, skapes mutasjoner som bytter vert. Viruset bryr seg ikke om du er høne eller gris eller menneske – det vil infisere så mange luftveiceller som mulig. Når det er store antall dyr som lever tett under forhold hvor de er følsomme for infeksjoner, kan det eskalere. Det handler om store enheter, om mange dyr tett sammen. Trenger man sammen en dyreart tett i tett, for å produsere så mange som mulig så fort som mulig, da får man problemer. Vi får problemer med infeksjoner, så øker man på med antibiotika, og det blir mer atibiotikaresistente bakterier. Mennesker selv er for øvrig en så vanlig dyreart at det i seg selv gjør oss også følsomme

– Du har sagt i svenske medier at dersom flere blir vegetarianere så vil man ha mindre risiko for nye pandemier?

– Ja, om alle blir nesten vegetarianere, så vil etterspørselen etter kjøtt naturligvis minske, uansett om det er «bushmeat», fra industriell produksjon eller fra «backyard flocks». Det første scenarioet man kunne sett da er at vi stopper opp den raske eksplosjonen av antibiotikaresistente bakterier, og at man ser en tilbakegang i oppblomstringen av nye antibiotikaresistente bakterier. Det andre som kan skje på sikt, hvis vi får ned kjøttproduksjonen til et absolutt minimum, er at risikoen for fremtidige pandemier og epidemier minsker i takt med minsket animalsk forbruk. For vi har ca. hundre milliarder husdyr som fødes og dør hele tiden i en kontinuerlig global monokultur – sammen med den globale monokulturen som man kaller menneskeheten. Og i møtepunktene her så finnes det mye bakterier og virus. Det er et stort folkehelseproblem ved dette, ikke bare i form av overvekt, diabetes og hjertesykdommer på grunn av at vi konsumerer feil, men også dette med oppblomstringen av smittsomme sykdommer. Det vil kanskje ta 50-60 år før vi ser effekten av en reduksjon av kjøttproduksjon. Man kan jo spørre seg; «jeg er jo bare en av 7,4 milliarder mennesker på jorden, hva kan jeg gjøre?» Da synes jeg man kan se på sitt egen kjøttkonsum og spørre seg «må jeg ha kjøtt hver dag, er det en menneskerett at jeg skal ha kylling hver dag?». Nei, det er ingen menneskerett å spise kylling hver dag. Jeg er ikke vegetarianer selv, men jeg spiser ingenting som er født opp mellom fire vegger, det bestemte jeg meg for tidlig da jeg begynte med dette forskningsområdet. Det innebærer jo også at jeg spiser mye mindre kjøtt enn hva mange andre gjør. Å spise dyr som er født opp i
produksjonsenheter strider mot all fornuft, egentlig.

«Å spise dyr som er født opp i produksjonsenheter strider mot all fornuft.»

Det man kan tenke litt på, er om vi for 12 000 år siden hadde bestemt oss for at alle skulle bli vegetarianere, bestemt oss for å aldri spise kjøtt… Om man hadde valgt en annen vei for lenge siden, hadde vi hatt pandemier? Ettersom alle mikroorganismer som forårsaker pandemier kommer nettopp fra dyr, så er sannsynligheten for at vi skulle hatt pandemier da, veldig lav.

– Tror du politikere vil ta farene ved masseavl av dyr mer alvorlig etter koronapandemien?

– Kanskje etter det vi har vært igjennom nå, men jeg er slett ikke sikker. Det har virket som en politisk umulighet å ta dette på alvor. Men konteksten med smittsomme sykdommer og pandemier må være en drivende motor bak diskusjonen om kjøttindustrien, det er viktig. Når det gjelder klimadebatten, så har man begynt å adressere kjøttindustrien, og da bør man også kunne se denne direkte koblingen mellom kjøtt og endret klima og endret habitat for ville dyr, som igjen reder grunnen for pandemier. Om myndighetene skulle gå inn i dette og fundere over hvordan skal vi redusere risikoen for fremtidige pandemier, så er dette en av de viktigste sakene man kan gjøre. Vi må minske utnyttingen av andre dyr, og ikke ødelegge det økologiske systemet, for da skjer det ting.

 – Du har også uttalt deg kritisk mot kjøttindustrien på et dyreetisk grunnlag?

 – Ja det er fremfor alt et etisk og moralsk problem. Det industrielle husdyrholdet eliminerer menneskene fra kjøttproduksjonen – man ser ikke hva man bidrar til. Man kan stappe kjøttet i munnen, og det har de fleste ikke problemer med. Men med en gang vi ser hvordan man avliver dyrene i industrielt husdyrhold, da blir det «for mye» for folk. Man hører gjerne «sånt skal vi ikke trenge å se». Samtidig som vi vet at det er en realitet, dette kjøttet på bordet ligger jo faktisk der av en grunn – fordi noen har hugget hodet av grisen, eller tatt livet av den i en industriell prosess. Så er det samtidig de andre følgende som klimaendringer og habitatendringer – og risikoen for sykdommer. Alt i alt er dette noe som vi har skapt; vi har rigget opp manesjen for denne typen sykdommer.

Om Björn Olsen

• Er overlege og professor i infeksjonssykdommer ved Uppsala Universitet og Akademiska Sjukhuset.
• Ekspert på fugleinfluensa og har bygget et kompetansesentrum for virusforskning og vaksineutvikling i Kalmar.
• Har utgitt boken “Pandemi” i 2010.
• Fremmer redusert kjøttforbruk både av hensyn til dyr og menneskers helse.
• Er ornitolog og har også jobbet som dette.

Artikkelen har tidligere stått på trykk i magasinet NOAHs Ark #1/2021.

Vil du støtte NOAHs arbeid for dyrene i landbruket? Bli medlem i NOAH!