Ikke lenger offerlam

av Siri Martinsen, hovedfoto: Øivind Pedersen

Magnus hadde mistet sin mor. Mange lam kommer bort fra mødrene sine hver sommer, mange dør av ulykker og sykdom, mange dør fordi andre dyr spiser dem – men, de aller, aller fleste dør fordi mennesker dreper dem. Tilfeldigheter er årsaken til at Magnus verken kommer til å bli offer for beitedøden eller slaktedøden.

Magnus går på gårdsplassen og undersøker ting som ikke kan spises. Han har fortsatt en ”barnepersonlighet”, tillitsfull og velvillig innstilt til verden. At han var redd og alene synes ikke på ham lenger – med en unges evne til omstilling har han knyttet seg til sin nye mor.

Sauer og lam er på en merkelig måte blitt stående i sentrum for rovdyrdebatten. ”Skal vi ha sau eller ulv?” spør rovdyrforsvarere og rovdyrmotstandere – med en verden av ulike meninger bak ordene. Spørsmålet avslører feilen – for vi kan ikke ”ha ulv”, ulvene har seg selv. Og egentlig skulle vi heller ikke kunne ”ha sau”. For også sauer er dyr med rett til sine egne liv.

«Sauer i fangenskap tilbringer store deler av livet innestengt i binger, og har liten mulighet til å bygge opp erfaringen, familiestrukturen og fysikken som overlevelse krever.»

Ti tusen år som menneskenes slavedyr har ikke endret viljen til å leve eller evnen til å ha egne ønsker. Det er bare så sjelden deres ønsker tillegges vekt. De betraktes som rettmessige ”offerdyr”. Offer for kjøttindustrien – fordi mennesker mener de har rett til å drepe dem. Offer for rovdyr – i store trekk av samme grunn. For hadde ikke mennesker blandet seg inn i sauenes liv, ville de på moskus-vis passet på sine lam med nær uinntagelige forsvarssirkler. Sauer i fangenskap tilbringer store deler av livet innestengt i binger, og har liten mulighet til å bygge opp erfaringen, familiestrukturen og fysikken som overlevelse krever. Rovdyrdebatten handler ikke om de som ”vil ha sau” mot de som ”vil ha rovdyr”. Den handler om de som, med ulike motiver, vil drepe både sau og rovdyr. Og de som vil la rovdyrene leve. Sistnevnte burde holde seg for gode til å krydre diskusjonen med en dyreforakt de faktisk deler med sine motstandere. Det finnes mange gode argumenter for at rovdyr i norsk natur skal få være i fred for mennesker. ”Vi har 2 millioner sauer – noen fra eller til gjør ingen- ting” er ikke et slikt argument.

Bilde viser et lam som står i engen og spiser gress og blomster
Magnus i engen. Foto: NOAH

Sauer forsvarer hverandre. Sauer er redde, sinte, kjærlige og glade. Sauer tenker, ønsker, velger, bestemmer seg. Sauer er forskjellige fra hverandre. Selvfølgelig. Men gjennom menneskets øyne har disse vare dyrene som nedstammer fra asiatiske steppedyr, blitt frarøvet sin individualitet. En sau var det første pattedyr som ble klonet. Vår språkbruk avslører at man heller vil se dem som kopier enn unike personligheter. Ironisk nok har akkurat sauer vist en særlig evne til å se andres individualitet. Etologiforsøk viser at sauer kan gjenkjenne bilder av minst 50 ansikter – både sauers og menneskers – selv 2 år etter at de så dem første gang, og leser emosjonell tilstand ut i fra ansiktsuttrykkene. En redd sau blir beroliget av å se et bilde av ansiktet til en sau hun kjenner. Hvorfor blir slike forsøk publisert som sensasjonelle? Hvorfor velger man å tro, inntil det motsatte er bevist ved oppkonstruerte forsøk, at dyr som er sterkt knyttet til andre dyr, ikke engang kan gjenkjenne hverandre?

«En sau var det første pattedyr som ble klonet. Vår språkbruk avslører at man heller vil se dem som kopier enn unike personligheter.»

Magnus har et våkent blikk, og søker vennskap der han ser muligheten. Han bygger opp sin flokk med iherdig initiativ. Han vil være nær alle, men alle vil ikke være nær ham. Hestene holder ennå en forsiktig avstand, geitene løp avgårde da han nærmet seg. Katter og hunder har han bedre fremgang med – en hund har slikket ham i ansiktet, en annen har forsøkt å leke med ham. Han er mye i nærheten av sin tobeinte mor, kommer når hun roper og blir gjerne med på tur rundt gården. Men synes han det blir for langt, snur han og går hjem på egen hånd. Uten flokk – bare et lite lam som vet hvor og hva han vil.

«Magnus har unnsluppet, han er ikke lenger et offerlam.»

Magnus kommer til å vokse opp – i motsetning til hundretusener av små lam med samme evne til livsglede som ham. Disse lammenes lidelser – enten de rammer dem utendørs eller bak slakteriets lukkede dører – er forårsaket av et menneskesamfunn som ser på dem som varer som kan selges eller ”erstattes”. Uansett om deres liv blir priset til 700-kroners slakteverdi eller 1700-kroners rovdyrerstatning, er den virkelige verdien av livet tatt fra dem, for de er født for å drepes. Magnus har unnsluppet, han er ikke lenger et ”offerlam”.

Artikkelen har tidligere stått på trykk i magasinet NOAHs Ark #2/2008

Vi trenger din hjelp for å gi dyrene friheten tilbake. Klikk her for å støtte vårt arbeid.