Folk flest anser det å spise dyr som en gitt forutsetning, heller enn et valg. Innen kjøttetende kulturer over hele verden er det typisk at folk ikke tenker over hvorfor de finner kjøtt fra enkelte dyr motbydelig og kjøtt fra andre dyr appetittvekkende, eller hvorfor de spiser dyr i det hele tatt. Men når det å spise dyr ikke er nødvendig for å overleve, slik det ikke er for de fleste i dag, da er det et valg – og valg tar man ut i fra meninger.
«Innen kjøttetende kulturer over hele verden er det typisk at folk ikke tenker over hvorfor de finner kjøtt fra enkelte dyr motbydelig og kjøtt fra andre dyr appetittvekkende, eller hvorfor de spiser dyr i det hele tatt»
Vi erkjenner at det å ikke spise dyr stammer fra dypereliggende meninger; vegetarianisme ble navngitt for flere hundre år siden. Følgelig referer vi ikke til vegetarianere som “plante-etere”, ettersom vi erkjenner at adferden med å spise planter reflekterer en underliggende ideologi der det å konsumere dyr er ansett som uetisk.
Likevel referer vi fortsatt til “ikke-vegetarianere” som “kjøtt-etere” som om handlingen å spise kjøtt var adskilt fra et meningssystem, som om vegetarianere er de eneste som bringer sine meninger til middagsbordet. Imidlertid er det nettopp et meningssystem som ligger bak når mennesker f.eks. spiser griser, men ikke hunder.
«Carnisme er også en dominant ideologi – en ideologi så utbredt og rotfestet at dens doktriner blir ansett som sunn fornuft, “sånn er det bare”, mer enn et sett utbredte synspunkter.»
Hvorfor har da ikke «carnisme» blitt navngitt før nå? En grunn er at det rett og slett er lettere å oppdage de ideologiene som faller utenfor den store massen. Carnisme er også en dominant ideologi – en ideologi så utbredt og rotfestet at dens doktriner blir ansett som sunn fornuft, “sånn er det bare”, mer enn et sett utbredte synspunkter. I tillegg er carnisme en voldelig, utnyttende ideologi; den er organisert rundt intensiv, omfattende vold mot dyr. Også produksjonen av «humant produsert» kjøtt (og andre dyreprodukter), en minimal andel av kjøtt som produseres i verden i dag, utnytter dyr og innebærer ofte brutalitet. Doktrinene innen carnisme går på tvers av kjerneverdiene til folk flest, som ellers ikke ville støtte utnyttelsen av andre følende vesener. Carnisme må derfor, som andre voldelige, utnyttende ideologier, skjule seg for å sikre deltagelsen fra mengden; uten bred støtte ville systemet kollapse.
Carnistisk forsvar
Ideologier som carnisme holder seg i live ved å lære oss å ikke tenke eller føle når vi følger deres diktater, ved et sett forsvarsmekanismer som opererer på både det sosiale og psykologiske nivå. “Carnistisk forsvar” skjuler motsetningene mellom våre verdier og vår adferd, og tillater oss å gjøre unntak fra hva vi normalt ville anse som etisk.
Det primære forsvaret av systemet er usynlighet og den primære måten å bevare ideologien usynlig er ved å holde den navnløs: Hvis vi ikke navngir den ser vi den ikke, og hvis vi ikke ser den kan vi ikke snakke om den eller stille spørsmål ved den. Men det er ikke bare ideologien selv som er usynlig, det gjelder også systemets ofre: de milliardene av farmede dyr som forblir ute av syne og derfor bekvemt ute av sinn. Usynlighet kan ikke skjerme oss fullstendig fra sannheten om carnisme. Derfor lærer systemet oss å rettferdiggjøre spising av dyr, ved å presentere mytene rundt kjøtt som om de var sannheter om kjøtt, ved å promotere Rettferdiggjøringens Tre N’er: å spise dyr er normalt, naturlig og nødvendig. De Tre N’er er institusjonalisert – de er omfattet av alle større sosiale institusjoner, fra familien til staten. Og kanskje ikke overraskende finner vi bruken av de 3 N´er igjen i argumentasjon for å rettferdiggjøre andre voldelige, utnyttende ideologier (slaveri, kvinneundertrykking, osv.).
«Men det er ikke bare ideologien selv som er usynlig, det gjelder også systemets ofre: de milliardene av farmede dyr som forblir ute av syne og derfor bekvemt ute av sinn. Usynlighet kan ikke skjerme oss fullstendig fra sannheten om carnisme»
Carnisme forsvarer seg også ved å forvrenge perspektivet vårt på kjøtt og dyrene vi spiser slik at vi føler oss komfortable nok til å spise dem. Vi lærer å se farmede dyr som objekter (vi referer til en kylling som noe heller enn noen) og som abstraksjoner som mangler individualitet (f.eks. alle griser er like), og å plassere dem i rigide kategorier i våre egne sinn slik at vi kan nære svært ulike følelser til ulike arter (biff er nydelig og hundekjøtt er avskyelig; kyr spiser vi og hunder er våre venner).
Det alle carnistiske forsvarsmekanismer har til felles er målsetningen å blokkere vår empati overfor dyrene i husdyrholdet. Ved å forstå carnisme er vi mindre sårbare overfor det carnistiske forsvarsverket, bedre i stand til å stille oss utenfor systemet og ikke lenger se gjennom carnismens øyne.
Hva er en carnist?
Jeg forklarte tidligere at “kjøtteter” er en unøyaktig måte å beskrive de som ikke er vegetarianere. Dette gjelder også de andre vanlig brukte termene “Omnivor – alteter” og “carnivor – kjøtteter”. Disse termene er etter min mening skadelige for dyrs rettigheter: De forsterker antagelsen at å spise dyr er naturlig, en av de mest inngrodde mytene brukt til å rettferdiggjøre carnisme. “Omnivor” og “carnivor” beskriver ens fysiologiske disposisjon heller enn ens ideologiske valg; en omnivor er et dyr, menneskelig eller ikke-menneskelig, som kan innta både planteføde og animalske stoffer (og da er også jeg, selv om jeg er veganer, like mye en omnivor som noen som spiser dyr), og en carnivor er et dyr som trenger å innta kjøtt for å overleve.
«Vi lærer å se farmede dyr som objekter (…) og som abstraksjoner som mangler individualitet (…), og å plassere dem i rigide kategorier i våre egne sinn slik at vi kan nære svært ulike følelser til ulike arter (…)»
Av grunnene nevnt ovenfor har jeg valgt å bruke termen “carnist” istedenfor “kjøtteter”, “omnivor” eller “carnivor”. Carnist er ikke ment å være nedsettende; det er rett og slett ment å være beskrivende, å beskrive en som handler i overensstemmelse med doktrinene til carnisme – akkurat som for eksempel kapitalist, buddhist, sosialist eller raw foodist beskriver de som handler i overensstemmelse med et spesielt tankesett. Når vi har et navn for veganere og vegetarianere er det også fornuftig å ha et navn for de hvis opptreden reflekterer det motsatte meningssystemet.
Carnist skiller seg imidlertid fra de tidligere beskrevne betegnelsene, på den måten at de fleste carnister ikke innser at de faktisk er carnister, siden carnisme er usynlig. Derfor er det lett for en carnist å føle seg støtt og krenket ved denne termen – og denne typen reaksjon kan komme nettopp av at carnisten på ett eller annet nivå anser det å spise dyr som støtende og i uoverenskomst med det vedkommende ellers har av meninger. Derfor er det spesielt viktig at denne termen brukes med fintfølelse, og aldri blir brukt for å rakke ned på noen.
«Carnist skiller seg imidlertid fra de tidligere beskrevne betegnelsene, på den måten at de fleste carnister ikke innser at de faktisk er carnister, siden carnisme er usynlig.»
Når vi tar steget ut av systemet som carnisme faktisk er, er vi bedre i stand til å gjøre frie valg – for uten bevissthet er det ingen frie valg. På ulikt vis er vi alle berørt av carnismen i samfunnet; vårt valg er ikke hvorvidt vi berøres, men hvordan. Med bevissthet kan vi velge å bli informerte forbrukere som handler i de beste interesser for oss selv, for individer av andre arter, og for planeten.
Melanie Joy er professor ved University of Massachusetts, hvor hun underviser i sosiologi og psykologi. Hun praktiserer også som psykolog. Hun har skrevet boken «Why We Love Dogs, Eat Pigs, and Wear Cows: An Introduction to Carnism.«, og flere andre bøker og artikler om dyrs rettigheter og menneskets forhold til dyr.
Artikkelen har tidligere stått på trykk i magasinet NOAHs Ark #2/2010
Vi trenger din hjelp for å kjempe for dyrenes rettsvern. Klikk her for å støtte vårt arbeid.
