Små skritt i riktig retning. Men små skritt må aldri bli en sovepute – en unnskyldning til å innbilde seg at norsk kjøtt, egg og melk kommer fra lykkelige dyr som knapt kan få det bedre. For husdyrenes egentlige natur ligger fortsatt milevis fra deres realitet i fangenskap.
Kyr – et liv i ensomhet
I frihet
Kuflokken er matriarkalsk oppbygd, med en klok gammel ku som leder. Unge okser danner ungkarsflokker, mens eldre okser også kan holde seg for seg selv. Enkeltdyr og kjerneflokker søker allikevel ofte sammen i store hjorder. Kua er alltid omgitt av flokken. Dyrene gresser fire til ni timer hvert døgn, fordelt på fire ulike perioder. Like mye tid brukes på å ligge og drøvtygge maten.
Men kua er også et aktivt dyr som kan vandre mange kilometer hvert døgn, og bare sover i korte perioder. Kyr er utpregede sosiale dyr. Vennskapelig slikking styrker båndene mellom individene. De rauter til hverandre for å holde kontakten innad i flokken og mellom ku og kalv.
«Vennskapelig slikking styrker båndene mellom individene. De rauter til hverandre for å holde kontakten innad i flokken og mellom ku og kalv.»
De første månedene passer kua godt på kalven, som etter seks ukers alder tilbringer mye tid sammen med andre kalver i hvile og lek. Kalvene avvennes når de er 8-11 måneder, men forholdet er nært mellom ku og kvigekalv også etter at kalven er blitt voksen. Oksekalvene forlater kjerneflokken når de er ca. tre år gamle.
I fangenskap
«Slik tror vi at Dagros vil ha det; bo i et lunt fjøs og ligge på godt strø; få nok av sunt og godt fôr flere ganger om dagen; bli melket morgen og kveld; få gå ute om sommeren; ha eget helsekort og få besøk av dyrlegen hvis hun skulle bli syk.» Disse fagre ord står å lese på melkekartongene. Men hadde kyrne fått velge, ville de nok ikke stått konstant bundet i det lune fjøset. De ville nok heller ha skaffet maten selv, enn å gulpe den ned på noen minutter og så stå uten noe å finne på resten av dagen. De ville ganske sikkert ha kalven sin hos seg istedenfor å bli utsatt for en melkemaskin. Og de ville slett ikke nøyd seg med to av tolv måneder i frihet. Hvis kyrne selv hadde fått velge, hadde det kanskje ikke vært så stort behov for dyrlegebesøk heller…
Uten flokken vil en ku i vill tilstand være fortapt – en ensom ku er ikke en lykkelig ku. Når kua står på bås er hun konstant ensom. Allikevel er det slik ca. 80% av norske melkekyr blir holdt. I båsen står kua bundet til veggen, slik at hun ikke kan snu seg. Noen båser – for kalver og okser – har spaltegulv i halvparten av båsen, slik at dyrene ikke engang kan ligge på ordentlig underlag. Over båsen er det for de fleste melkekyr montert en strømførende bøyle – kutrener – som gir kua støt når den gjør fra seg hvis den ikke går et skritt bakover til gjødselrenna. Hun kan altså ikke bevege seg i særlig grad i noen retning. Kutrener er forbudt over brunstige, høygravide, syke dyr og dyr i vekst.
Kuer på bås kan også utvikle tvangsadferd som tungerulling, fordi de ikke får utløp for trangen til å beite. Melkekyr på bås som er over 6 mnd gamle skal fra og med 1997 gå ute 2 sommermåneder hvert år – hvis ikke det gis dispensasjon. Dette er gode dager for kyrne – de kan bevege seg fritt og etablere bånd til de andre flokkmedlemmene. Men når høsten kommer, kommer også ensomheten og det fastlenkede livet tilbake igjen de neste ti månedene.
«I båsen står kua bundet til veggen, slik at hun ikke kan snu seg. Noen båser – for kalver og okser – har spaltegulv i halvparten av båsen, slik at dyrene ikke engang kan ligge på ordentlig underlag.»
Selv om normen er båsfjøs, finnes det også noen løsdriftsfjøs i Norge. Kyrne går fritt inne i låvebygget, og de kan legge seg i avgrensede åpne hvilebåser etter behov. Noen har spaltegulv, med fast gulv og strø i liggebåsene. Andre fjøs bruker talle – en blanding av gjødsel og halm, som er mer behagelig for dyrene å gå og ligge på. Selv om løsdrift er en stor fordel for dyrenes sosiale liv og helse, er det dessverre ikke påbudt å slippe løsdriftkyr ut om sommeren.
Kalven i fangenskap
Både løsdriftkyr og båskyr opplever å bli fratatt kalven like etter fødselen. Dette er svært traumatisk både for ku og kalv. Selv om de slutter å raute på hverandre etter noen dager, betyr ikke det at hendelsen er lett glemt for et så flokkbundet dyr. Det finnes imidlertid systemer som lar kalvene gå sammen med moren i løsdrift på talle. Man melker så kua for overskuddsproduksjonen hennes. Denne driftsformen er svært sjelden fordi man taper melken som går til kalven.
Kalvens skjebne etter at den er tatt fra moren kan ofte være en kalveboks. Her blir den stående alene, og ute av stand til å leke eller sosialisere seg med andre dyr. En kalveboks skal i lengde være 1,2 ganger kalvens totallengde, og i bredde 0,9 ganger kalvens lengde. Kalver kan også gå i binger sammen – bingene har ofte spaltegulv. Selv om dette er bedre for kalvens sosiale utfoldelse, er det fortsatt en sterkt begrenset bevegelsesfrihet. Oksekalver står gjerne i binger helt til de er slakteklare. Det er ikke noe krav om at kalver under 6 måneder skal gå ute om sommeren.
Heller ikke oksene som brukes i avl har rett til sommerbeite. De holdes stort sett bundet på bås hele livet – avbrutt av sædtappingsseanser.
«Kjøttkyr» i fangenskap
Okser og kalver av rene kjøttferaser kan i så måte være bedre stilt. Om sommeren er det visse steder vanlig å slippe dem på beite sammen med kyrne. Slike flokker lever et naturlig liv etter egen rytme. Om vinteren blir imidlertid ofte også kjøttfeet holdt i binger og båser. Men noen bønder har gode erfaringer med å la dyrene få velge å være ute hele året i «utedrift».
Griser – livet i en binge
I frihet
En naturlig griseflokk består av 3-4 familiegrupper – grisemor med unger, og eventuelt søstre. Man kan også se en annen type flokk – toårige hanngriser som har slått seg sammen etter å ha forlatt mødre og søstre. Flokken lever på et område som er 10-20 kvadratkilometer stort. De klarer seg bra både i fjell, skog og sletteland. De er også flinke til å svømme og dykke. Hvis man ser en ensom gris, er det sannsynligvis en hanngris eldre enn tre år – de lever alene utenom brunstsesongen, og vandrer over større avstander enn flokkene med hunndyr.
Grisen er et meget aktivt, nysgjerrig og sosialt dyr. De bruker mye tid på å rote i jorden etter mat. Når det blir varmt tar de gjørmebad. Om natten sover grisene i et hvilebol. En grisemor som skal få unger lager også et bol, hvor ungene fødes. Etter to uker i isolasjon, vender mor og unger tilbake til flokken. Grisene er ivrige etter å ta kontakt med de nye ungene, som fort finner sin plass blant de andre. Ungene avvennes 13-25 uker etter fødselen. Som for andre flokkdyr er det viktig for grisen å være sammen med resten av gruppen. Dyrene leter ette mat sammen, hviler sammen og steller hverandres pels.
Purker i fangenskap
I begynnelsen av 1997 skrev norske journalister om griser. Årsaken til den plutselige interessen for griser etter år med taushet, er ikrafttredelsen av de nye forskriftene for purkehold. Inntil januar i år var det tillatt å ha purker fiksert – d.v.s. i båser hvor dyrene ikke kan snu seg eller bevege seg på annen måte. Fra 1997 har man ikke lov til å bygge nye grisehus med fikseringsbåser. Alle eksisterende fjøs kan imidlertid fiksere purkene frem til år 2 000. Etter det skal purkene ut av båsene, og gå «fritt».
Men «fritt» kan være så mangt. Mange vil nok finne det mest økonomisk bare å slå sammen enkeltbåsene til binger – og ha samme antall gris på samme areal som før. Retningslinjene anbefaler ca. ti kvadratmeter for fire purker. Selv om grisene nå har den fordel at de kan snu seg, er det ikke tilfredsstillende for et så stort dyr med bare to og en halv kvadratmeter livsrom hver.
«Ungene avvennes 13-25 uker etter fødselen. Som for andre flokkdyr er det viktig for grisen å være sammen med resten av gruppen. Dyrene leter ette mat sammen, hviler sammen og steller hverandres pels.»
En viktig del av purkas liv i fangenskap er fødsel og amming – over fire måneder hvert år går med til å fø opp unger. Noen dager før og etter fødselen fikseres hun. Resten av tiden tilbringes i en fødebinge. En fødebinge er ca. 6 kvadratmeter stor, med en tredjedel avsatt til bare grisungene. I denne bingen kan purka med nød og neppe snu seg. Men hun kan hverken bygge bol eller lære ungene sine hvordan de skal finne mat og «snakke» grisens sosiale språk.
«Slaktegriser» i fangenskap
Unger av hannkjønn blir kastrert uten bedøvelse før de blir en måned gamle. Dette er selvsagt smertefullt. Grisungene blir også tatt fra moren ved en måneds alder. Dette er langt tidligere enn i naturlig tilstand. De avvendte grisungene blir plassert i slaktegrisbinger – ti griser går sammen på et areal på ca. ti kvadratmeter. De har ikke mulighet for å rote i jord eller på annen måte utforske omgivelsene – derfor hender det ofte at de biter i hverandres haler. I 1995 ble 14 000 tilfeller av halebiting veterinærbehandlet i Norge. «Slaktegrisene» legger på seg en kilo om dagen og er avlet opp til å utvikle spesielt lang rygg. Uten mulighet for å mosjonere, gir dette grisene beinproblemer. I 1995 var det 25 650 veterinærbehandlede tilfeller av leddsykdommer hos «slaktegris».
Hverken purker, grisunger eller avlsråner har rett til å gå ute. Avlsrånene oppstalles ofte i små binger. Dyr på deres størrelse krever selvsagt langt større arealer enn en binge for å ivareta helse og trivsel.
Alternativt fangenskap
Alternative driftssystemer for gris er sjeldne. Men det forekommer i enkelttilfeller at bonden har en uteinnhegning i tilknytning til purkebingen. Selv om purkene ikke får ha et naturlig samliv med barna sine og fortsatt har begrenset mulighet for mosjon, vil et uteareal imøtekomme noen av grisens behov for å utforske sine omgivelser.
«Unger av hannkjønn blir kastrert uten bedøvelse før de blir en måned gamle. Dette er selvsagt smertefullt. Grisungene blir også tatt fra moren ved en måneds alder.»
Noen svært få bønder i Norge har forsøkt utedrift: Purkene lever på et stort jorde, med «hytter» som ly. Noen tar grisene inn i båser når de skal ha unger, mens andre lar også ungene få gå sammen med moren ute til de skal slaktes. Noen bønder som har griser ute, ønsker å sette ring i trynet på den (noe som foreløpig er forbudt i Norge) for at den ikke skal rote opp jorda. Grisene blir da hindret i en adferd som er svært viktig for dem.
Sau og geit – frihet nok ?
Sau i frihet
Sauen er et flokkdyr fremfor noen. Søyene lever i morsbaserte flokker, mens værene lever for seg selv. En saueflokk kan uten problemer bevege seg 15 kilometer i løpet av et døgn. De er tilpasset karrig og ulendt terreng. Derfor går mesteparten av tiden deres med til å finne mat.
Flokkmedlemmene gjør alt i samme takt; beiter, hviler, tygger drøv eller flytter til andre områder. Hver bevegelse er påvirket av hva resten av flokken gjør, og de holder kontakten med hverandre ved breking. Lammene blir godt passet på av moren. Å skilles fra flokken er noe av det verste man kan utsette en sau for. Å hindre henne i å bevege seg, og skaffe seg mat i eget tempo, fører også til problemer.
Sau i fangenskap – sommer
På sommeren går stort sett alle sauer ute i utmarka. Der lever de naturlig og fritt. Imidlertid er ikke den moderne sauens bygning like naturlig og funksjonell som dens opprinnelige sauens: Av dyr som dør på beite , skyldes et stort antall at sauen rett og slett snubler, faller over ende og blir liggende uten å kunne snu seg.
«Dyr på beite opplever også betydelig stress og ubehag under sauesankingen. Dette gjelder spesielt sauer og lam som blir skilt fra flokken og jaget direkte på slaktebilen.»
Dyr på beite opplever også betydelig stress og ubehag under sauesankingen. Dette gjelder spesielt sauer og lam som blir skilt fra flokken og jaget direkte på slaktebilen.
Sau i fangenskap – vinter
Men sauer tilbringer også en del av året i fjøs. Hvor lang tid de må stå inne avhenger av hvor i landet de er. Mens noen har sauene ute fra februar til november, må andre sauer nøye seg med et par måneders sommerbeite. Innredningen i et sauefjøs er ikke mer rommelig enn for andre dyr. Sauene står gjerne i binger hvor gulvet er spaltet eller gjennomhullet.
Om lag ti sauer i en binge er vanlig. Størrelsen på bingen skal tillate alle dyrene å ligge samtidig – men bevegelsesmulighetene utover dette blir svært begrenset. Det finnes ikke forskrifter for sauedrift i Norge – det kan derfor forekomme at dyr blir stående urimelig tett. Å stå rett opp og ned i en binge uten noe å foreta seg er en stor kontrast fra beitet, og sauene kan utvikle stereotypier å som bite i rør og treverk, hoppe opp og ned eller tygge ull.
Geit i fangenskap
Geiter finnes det også noen tusen av i Norge, selv om geitehold er mer «hobbypreget» enn annet dyrehold. Geita har blitt sett på som en «fattigmannsku». Geitenes naturlige adferd er mye lik sauens. Alle som har kjent en geit, kjenner dessuten også deres oppfinnsomhet, nysgjerrighet og selskapelighet.
Geiter blir hold på flere ulike måter. De behandles både som kyr og sauer. De beiter omtrent like mye ute som kyr – d.v.s. et par måneder. Men noen holder også geiter i tjor – d.v.s. at de ikke går fritt og beiter, men er lenket fast til en staur. I likhet med kua, blir ofte også geita fratatt kjeene – dette fordi melken er hovedproduktet i geiteholdet.
«Geiter finnes det også noen tusen av i Norge, selv om geitehold er mer hobbypreget enn annet dyrehold. Geita har blitt sett på som en fattigmannsku.»
Hankillingene har ingen betydelig økonomisk verdi – de sendes til slakteriet så tidlig som mulig. Flere binder geita på bås, slik kyr blir holdt. Andre har geiter i binger med spaltegulv – slik som for sau. Det er selvfølgelig ikke tilfredsstillende for et intelligent og sosialt dyr å stå i en trang binge eller være tjoret fast. Har man sett spenstige og spretne geiter i det fri, vil man også forstå at enhver frihetsberøvelse er en forbrytelse mot dette dyret.
Høner – trange kår
I frihet
De som har vært så heldige å se en høneflokk som lever sitt liv etter eget hode, får et godt inntrykk av hønas naturlige adferd slik den har utfoldet seg gjennom jungelhønene. Flokken består av en hane og 5-10 høner. Høner som har kyllinger holder seg litt for seg selv og klukker og lokker på barna når de sprader for langt av gårde.
«Høner blir gjerne beskyldt for å være aggressive og slaver av den berømte «hakkeloven». Men med et rangsystem hvor alle kjenner alle, er ikke aggressivitet nødvendig for hønene.»
Flokken holder seg samlet. De begynner sine aktiviteter i grålysningen, pusser seg og starter sin leting etter mat. De bruker mye tid på å sparke og hakke i jorda etter gode matbiter. Ut på dagen flyr de opp i et tre for å hvile og vagler seg der sammen. De tar også felles sandbad og pusser hverandre – noe som styrker samholdet i flokken.
Høner blir gjerne beskyldt for å være aggressive og slaver av den berømte «hakkeloven». Men med et rangsystem hvor alle kjenner alle, er ikke aggressivitet nødvendig for hønene. Får de lov til å ha sin individualdistanse på seks meter i fred når de er i dårlig humør, har de ikke behov for å skade hverandre. Når det er nok plass og nok jord å hakke i, trenger ingen å hakke på andre.
Høner i fangenskap
Kyllinger som ruges ut under naturlige forhold, lager lyder til hverandre allerede før de er klekket – og de lærer å kjenne morens stemme før de ser henne. De små kyllingene som skal bli burhøner er ensomme allerede før fødselen. De ruges ut i store rugeanlegg. Allerede sin første levedag blir de kjønnssortert – dette er en ganske voldsom affære, da det gjøres av spesialtrenede sortører med hurtighet som varemerke. Det er slutten for hanekyllingene, som nå gasses ihjel, eller avlives i en kvern med roterende kniver.
Sine første syv uker bor hønekyllingene i nettingkasser sammen med femti andre kyllinger. De flyttes to ganger, før de kommer til buret hvor de skal tilbringe de neste halvannet årene. Nå er hønens verden et bur som hun deler med to andre høner.
Buret har nettinggulv som heller ca.6 grader slik at eggene skal trille ned. Plassen hver høne har er 700 cm2 – dette betyr at buret i sin helhet har et areal på ca. 3 A4-ark. Burets høyde skal være 42 cm – slik at en liten høne så vidt kan strekke seg. Flaksing med vingene blir imidlertid vanskelig. «Sandbading» må gjøres på nettingen. Ruging og reirbygging får de aldri begynt på – eggene triller vekk under dem. Istedenfor å vagle seg, må de klamre seg til nettinggulvet med sine ofte forvokste klør. Dagene kan bli langei Norge for en burhøne – spesielt når dagslengden forlenges med kunstig lys, og hønene ikke har rett til naturlig lys og dagslengde. Og i buret finnes intet annet å hakke på enn seg selv og andre høner. Slik står de i rekker tre etasjer oppå hverandre. Til sammen kan det være 2300 høner i et annlegg.
Alternativt fangenskap
Det finnes 3,6 millioner eggleggende høner i Norge til enhver tid. 95% av dem er burhøner. Men 5% er altså frittgående. Hvordan har de det? Det overveiende flertall av «frittgående » høner har begrenset frihet. Låvedrift inne er ganske vanlig. I slike anlegg finnes vagler, og områder med sand slik at hønene kan vagle seg og sandbade. Noen anlegg har rugekasser til hønene, som de kan legge eggene i. De kan også strekke vingene.
Men de kan ikke flykte fra sinte medsøstre, og låvegulvet gir heller ikke nok muligheter for hakking og graving i jord. Når antall høner fortsatt er det samme som i burhønsanleggene, ca. 2000, sier det seg selv at plassen blir for trang, og aggresjonen kan utarte. Mange er imot å påby dagslys for høner i løsdrift, da dette øker aggresjonen… Det er vanlig med minimum 10 høner per kvadratmeter i disse anleggene – men det kan være langt tettere, da det ikke finnes forskrifter for slikt hønehold. Næringen selv setter imidlertid en grense på 11 dyr/m2 for at hønene skal kalles «frittgående».
En annen nokså vanlig form for «frittgående» hønehold er aviarier. Hønene er også her inneboende, men innredningen har også hyllesystemer som øker det tilgjengelige arealet for hønene. I slike anlegg er det ofte 5-7 høner per totale kvadratmeter – noe som tilsvarer 15-17 høner per kvadratmeter gulvflate. Adferdsproblemene som oppstår her er stort sett de samme som i låvedrift uten hyller.
I Sveits har man store flokker av høner gående i rom med tilknytning til relativt store luftegårder. Her har hønene tilgang til jord, og dermed mer å beskjeftige seg med. Slike anlegg finnes ikke i Norge.
Allikevel er det uansett ikke ideelt for hønene å leve i så store flokker. Noen titalls individer er det naturlige maksimum. Høner som lever i naturlige flokker, kan gå fritt ute og har tilgang til et «gammeldags» hønsehus, finnes det ikke mange av i Norge. Men økologiske gårder og andre enkeltstående dyreeiere driver på denne måten. Også her kan imidlertid hønene ha varierende grad av frihet – fra en inngjerdet sandbakke på noen kvadratmeter som ikke byr på store utfordringer, til fullstendig frie «tunhøner».
«Slaktekyllinger» i fangenskap
De eggleggende hønenes tyngre slektninger, slaktekyllingene, har lite variasjon i driftsform. Så godt som alle slaktekyllinger lever i gulvdrift. Der går de flere tusen sammen på ett låvegulv. Når strøunderlaget blir vått, får fuglene ofte etseskader under føttene. De legger på seg meget fort, noe som kan føre til skjelett- og leddskader og sår på brystbeinet hvis fuglene ligger mye. Det er grunn til å tro at mange gjør nettopp det, fordi det stort sett er konstant natt/skumring i driftsbygget. Lyset er dempet for å unngå aktivitet og vekttap.
Kyllinger får medisin – kosiostatika – i fôret, men næringen hevder at de ikke bruker fôrantibiotika. Den vanligste typen antibiotika som ble brukt til kyllinger og høner inntil nylig, ble forbudt fordi den kunne fremme antibiotikaresistens hos mennesker. Hvis kyllinger, eller høner, allikevel blir syke, overlates de til seg selv eller avlives – behandling er alt for dyrt i forhold til enkeltdyrets verdi som knapt overskrider ti kroner.
Når kyllingene er slakteklare etter seks uker er det svært trangt om plassen – 24 kyllinger per kvadratmeter. Selv om kyllinger naturlig holder sammen i grupper uten aggresjon, finner de det ubehagelig og stressende når det blir såpass tett.
Et annet moment ved slaktekyllingproduksjon er avlsdyrene. De må nødvendigvis bli eldre enn sine barn. De blir da også tyngre. Hvis kyllingene har lett for å få deformerte skadde ben p.g.a. vekten, er dette en enda mer overhengende fare for de voksne dyrene. Avlsdyrene blir derfor fôret restriktivt for at bena rett og slett ikke skal knekke. Dette fører igjen til at dyrene blir mer aggressive og frustrerte.
Husdyrholdet – realitet og drømmeverden
Husdyrprodukter markedsføres gjerne med bilder av kyr, sauer og geiter som beiter i en blomstereng… Griser som roter i jorda… Eller høner som hakker korn på et tun… Dette er selvsagt virkeligheten for noen dyr. Men reklamens griser og høner utgjør kun en minimal del av det norske husdyrholdet. Og kyr og småfe opplever friheten bare i begrensede perioder av sitt liv. Mange lar seg imidlertid lure av reklamens drømmeverden, og kjøper husdyrprodukter med tilkjempet god samvittighet. Realiteten er imidlertid at dyrs behov og natur lett blir undertrykt når vi holder dem for profittens skyld. Graden av undertrykkelse varierer. Men jo flere kilo egg og kjøtt og jo flere liter melk vi kjøper, desto flere dyr må det produseres. Og et landbruk hvor målet er et økende antall dyr, vil aldri kunne ta hensyn til enkeltindividene.
Artikkelen har tidligere stått på trykk i magasinet NOAHs Ark #1/1997.
Vi trenger din hjelp for å gi dyrene friheten tilbake. Klikk her for å støtte vårt arbeid.
Kilder
- Svineavlsnytt nr.6. 1995
- «Husdyrlære», Høie og Tilrem, 1942, Grøndahl & søns forlag
- «Sauehald med framtid», Landbruksforlaget, 1982
- «Geit boka», Landbruksforlaget, 1987
- «Dyras adferd», Per Jensen, Landbruksforlaget, 1993
- Landbruksdepartementets råd for dyreetikk, uttalelse om «Hold av verpehøner og slaktekyllinger», 1996
- Forskrifter og retningslinjer om hold av storfe og svin, Landbruksdepartementet, 1997
- Burhønsforskrifter, Landbruksdepartementet, 1997
