Grønt paradigmeskifte?

Det er liten tvil om at kjøttproduksjonen er den industri som rammer flest dyr, og dermed utmerker seg som det største dyrevernproblemet i vår tid. Samtidig fortsetter strømmen av miljørapporter som peker på kjøttproduksjonen som det aller største miljø- og klimaproblemet: I mars i år publiserte Oxford Martin School en studie som viser at en storstilt overgang til vegetarisk/vegansk kost kan redusere klimagassutslipp fra matsektoren med 60-70%, og samtidig hindre millioner av helse-relaterte dødsfall årlig.^[1]

I april kom ytterligere to rapporter – en fra World Resource Institute som oppfordrer til å kutte kjøttforbruket massivt av klimahensyn,^[2] og en annen fra Alpen-Adria Universitetet i Wien som understreker behovet for et vegetarisk/vegansk matskifte for å sikre fremtidens skoger og artsmangfold.^[3] Vegetardebatten har de siste årene også for fullt kommet til Norge. Endelig ser man nå at stadig flere politikere og aviskommentatorer snakker åpent om kjøttindustrien som et problem – både for miljø og dyr. Og industrien selv har begynt å merke trykket.

Det grønne skiftet

Den velkjente veien for enhver ny idé går fra tanke til ord, og fra ord til handling. Og ordene som viser oss alternativet til kjøttindustrien er på fremmarsj. Internasjonalt økte google-søket på “vegan” med 32 % i 2015. For Norge har google-søket for ”vegan” økt med 44% i samme periode, mens søk på ordet ”vegetar” har økt med 30%.^[4] Et annet begrep hvor bruken har eksplodert i 2015 er “det grønne skiftet”. Dette året ville politikerne over hele parti-skalaen markere at de ser fremover mot grønnere tider. NOAH fremhevet tidlig koblingen mellom det grønne skiftet og fokus på vegetarisk mat, i vårt politiske arbeid. Det har vi begynt å se resultater av.

Mandag 15. februar 2016 var det offisiell åpning av kjøttfri mandag på Oslo Rådhus.^[5] Etter forslag fra NOAH, vedtok Oslo kommune i 2012 at alle offentlige kantiner i Oslo skal ha et fullverdig vegetartilbud. Den nye byregjeringen bestemte seg for å ta dette et skritt videre og innføre en egen offisiell vegetar-ukedag: “Vi vil gå foran med et godt eksempel”, uttalte byrådsleder Raymond Johansen (AP).

NOAH har for øyeblikket dialog med en rekke kommuner om det samme tiltaket. I Fredrikstad hadde NOAH planer med De Grønne for en politisk avstemning om kommunal vegetardag – men rådmann Ole Petter Finess kom politikerne i forkjøpet og innførte dette 27. april. “Vi gjør dette fordi vi tror barn, barnebarn og oldebarn vil takke oss for at vi gjorde noe for å bremse klimaendringene mens vi fortsatt kunne”, uttalte rådmannen.^[6] I Tromsø vil De Grønne-politikerne kjempe for en “vegetarrevolusjon” hvor annenhver middag i kommunestyret skal være vegetarisk.^[7] I Bergen stemte nylig bystyre-flertallet for “å jobbe for redusert innkjøp og bruk av kjøtt i Bergen kommune”.^[8]

Kjøtt i tilbakegang

“Kjøtt er ikke like populært som før”, skriver landbruksavisen Nationen.^[9] For første gang på flere år sank kjøttforbruket i Norge i 2014, om så kun med 3 %.^[10] En undersøkelse utført for Nationen viser at en av fire nordmenn ønsker å redusere sitt forbruk av rødt kjøtt i 2016. Christian Klöckner, professor ved psykologisk institutt på NTNU, sier: ”Bare det at restaurantene tilbyr vegetar og vegansk mat påvirker valgene våre”.^[11]

Nettopp derfor var det et strategisk valg for NOAH å samarbeide med studentkantiner over hele Norge om “Meatless Monday”. I løpet av få år hadde NOAH samarbeid med nesten alle studentkantinene i landet om å tilby et godt helvegetarisk tilbud hele uken, og fremheve dette nettopp på mandagene.^[12] At tiltaket har fungert viser tilbakemeldingen fra Studentskipnaden i Oslo og Akershus (SIO): “Vi merker at flere og flere ønsker dette”, sier direktør Per Christensen, som også opplyser at studenter stadig vekk kommer med henvendelser om flere vegetar-alternativer.^[13]

Kjøttets rolle som “sentrum” i vestlig matlaging er i ferd med å forsvinne, i følge Lotte Holm, forsker ved København Universitet. For også i Danmark meldes det om en kjøttfri trend som har utviklet seg raskt over de siste par årene. “Tradisjonelt assosieres kjøtt med makt over naturen. Men den tankegangen er i oppløsning”, sier Holm, og fremhever økt bevissthet rundt respekt for naturen, sammen med at kjøtt ikke lenger ses på som “finere” enn grønnsaker, som faktorer bak vegetarutviklingen.^[14]

“Kjøttets rolle som «sentrum» i vestlig matlaging er i ferd med å forsvinne.”
Lotte Holm, forsker ved København Universitet

Flere restauranter fremhever sine veganske og vegetariske alternativer som en positiv merverdi. Max Burger lanserte seks ulike veganske og vegetariske burgere i både Sverige og Norge i begynnelsen av året.^[15] “Coop lanserer to nye veganburgere til grillsesongen, mens vi også jobber med en hel serie produkter for å møte den økte etterspørselen”, sier kommunikasjonsdirektør i Coop. I følge Norsk Monitor ble den økte interessen for vegetarisk mat målbar på statistikken for to år siden.^[13]

“Opplysningskontoret for frukt og grønt”, som er de planteproduserende bøndenes reklamekontor, hadde tidligere knapt selvtillit nok til å fremheve sine produkter uten som tilbehør til produktene fra det langt rikere “Opplysningskontoret for egg og kjøtt”, eid av deres kjøttproduserende kollegaer. Dette har endret seg: “Man kan lett kan lage et godt og mettende vegetarisk måltid med masse grønnsaker. Det viktigste er å starte et sted for å få inn nye rutiner”, skriver de nå på sine nettsider.^[16]

Kjøtt-tvang?

Forbrukernes vegetariske signaler går ikke ubemerket hen hos kjøttbransjen. Administrerende direktør Bjørn-Ole Juul-Hansen i Kjøtt- og fjørfebransjens Landsforbund (KLF) “liker utviklingen dårlig”: ”Vi liker det ikke, men vi har registrert tendensen. Vi ser òg en lignende utvikling i andre land. Vi jobber nå knallhardt med produktutvikling og en rekke tiltak (…)”^[10] Direktøren uttaler også til NRK at “vi vil nok merke det”, om at flere velger vegetarisk istedenfor kjøtt.^[17]

“Vi liker det ikke, men vi har registrert tendensen. Vi ser òg en lignende utvikling i andre land.”
Bjørn-Ole Juul-Hansen, Adm. dir. i Kjøtt- og fjørfebransjens Landsforbund, om den økte interessen for vegetarmat

Hvilke tiltak er det så kjøttbransjen gjør for å motvirke konkurransen fra den grønne maten? Noen tiltak er det bare å ønske velkommen – slik som Juul-Hansens antydning om at også kjøttprodusenter kan bli vegetarprodusenter: “Jeg tror trenden gjør at bedriftene tenker hvordan de kan hive seg inn på denne bølgen. Har du utstyr til å produsere kjøttprodukter så kan du også produsere produkter med høy andel av grønnsaker.”^[17]

Men ikke alle tiltak er like positive. NBC News betegner amerikansk kjøttindustri som “an economic powerhouse”, som naturligvis reagerte med benektelse mot Verdens Helseorganisasjon, da deres råd om redusert inntak av rødt kjøtt kom i vinter.^[18] Heller ikke i Norge er kjøttindustrien noen økonomisk lillebror – og de vet å bruke pengene på å selge mer. Istedenfor å ta hintet og produsere mindre, presser kjøttbransjen på for å selge mer kjøtt når lagrene hoper seg opp.

Lagrene av grisekjøtt er nå ti ganger så store som ifjor vår, og Nortura mener tydeligvis at det er et samfunnsansvar å spise opp alt dette kjøttet. “Markedsaktørene må sørge for at vi får svinekjøttet ut i handelen og på plass i butikkhyllene. Kjøttindustrien og slakteriene må også intensivere arbeidet med å utvikle nye produkter for å øke salget”, sier lederen av Norsvin til Nationen, og “ber også matindustrien og dagligvarekjedene bidra til å øke salget av svinekjøtt”.^[19] Disse mekanismene er ikke nye – kjøttindustrien har gang på gang vist at de forlanger at salgstall for deres produkter skal anses som et samfunnsanliggende.

Det er også et tettere samarbeid enn sunt er, mellom industrien og matforskere som uttaler seg i mediene. For den gjennomsnittlige forbruker er det ikke åpenbart at forskere som gir kostholdsråd i offentligheten har økonomiske bindinger til kjøttindustrien. Forsker ved NMBU, Bjørg Egelandsdal, ble brukt som kilde av Aftenposten, og uttrykte “bekymring” over nordmenns ønske om å spise mer vegetarisk. Men leseren ble ikke opplyst om at Egelandsdal er deleier i engrosfirmaet Red Meats, før NOAH gjorde oppmerksom på dette.^[20] Sammen med flere kollegaer ved NMBU skrev også Egelandsdal i Aftenpostens “Viten”-spalte hvor de igjen er “svært bekymret” for at folk skulle kutte ned på kjøttet. Heller ikke her er eierskapet i kjøttbedriften redegjort for, men det fremkommer at hun også er leder for forskningsprosjektet “Sunnere Storfekjøtt”.^[21] Det som ikke fremkommer er at “hele den samlede kjøttbransjen har gått inn med midler” i nettopp dette prosjektet, i følge NMBU.^[22]

For den gjennomsnittlige forbruker er det ikke åpenbart at forskere som gir kostholdsråd i offentligheten har økonomiske bindinger til kjøttindustrien.

På seg selv kjenner man andre, og kjøttbransjen ble dermed svært mistenksomme da flere unge bloggere i år på eget initiativ skrev om hvorfor de har valgt å bli vegetarianere eller veganere. “Alt tyder på at vår bransje snarest må ta denne type propaganda på ramme alvor”, skrev Kjøttbransjen.no, og funderte videre på om ikke kjøttbransjen selv skulle initiere blogging og kampanjer rettet mot “en gruppe forbrukere som dessverre i for stor grad blir villedet av pågående trendy bloggere”.^[23] Kort tid etterpå inviterte Nationen blogger Sophie Elise Isachsen til en kyllingfarm.

“Jeg tror kanskje det var forventet at jeg skulle gå tilbake på valget mitt og vurdere å spise kylling igjen etter denne opplevelsen, men heller det motsatte.”
Bloggeren Sophie Elise Isachsen, om besøk på kyllingfarm sammen med Nationen

Reportasje er en pussig blanding av reklame for kyllingoppdrett og en blind medieanalyse. Avisen lurer på om Sophie Elise er “sponset av noen som kan ha interesse av å selge produkter som kan erstatte kylling”, og hopper glatt over det faktum at kyllingprodusenten naturligvis “har interesse av å selge produkter” med kylling, og at avisen selv er sponset av nettopp slike aktører.^[24] De lar videre både kjøttbransjen og Norsk Presseforbund uttale seg om viktigheten av å være kildekritisk til bloggere – uten å nevne kildekritikk når næringsaktører uttaler seg. Resultatet blir en reportasje som ikke ser bjelken i sitt eget øye, på leting etter splinten i andres. Selv skriver bloggeren om besøket: “Jeg tror kanskje det var forventet at jeg skulle gå tilbake på valget mitt og vurdere å spise kylling igjen etter denne opplevelsen, men heller det motsatte.”^[25]

Dyrevelferd og kjøttsalg

I kjølvannet av økt interesse for dyrs rettigheter, ser vi også at aktørene bruker dyrevelferdsretorikk til å selge flere dyreprodukter. Men hva er egentlig dyrevelferd? Da TV2 som første mediekanal viste kverning av levende hannkyllinger i eggindustrien nylig, ble mange – med rette – opprørte. Men ifølge industrien selv er kverningen “det beste for dyret”. NOAH ble intervjuet som korrektiv til bransjen i saken, men bransjens måte å takle kritikken på var nettopp å gripe begrepet dyrevelferd til inntekt for egne handlinger. Utnytting av dyr foregår innenfor rammer som ikke er konstruert for dyrets beste, men tvert imot produksjonens beste. Masseproduksjon og masseavliving av dyr er naturligvis ikke til “det beste for dyret”. Men det hindrer oss ikke i å fortsette selvbedraget – og krydre beskrivelsene av husdyrenes livssituasjon med honnørord.

Og nye begreper dukker opp: Den “saktevoksende” kyllingen som ble diskutert i Stortinget nylig, er bare 10-15 prosent lettere enn den svært tunge Ross 308 – og fra samme leverandør. AgriAnalyse-rapporten som var grunnlag for debatten forteller oss at den “saktevoksende” kyllingen oppnår samme vekt med bare 2,5 dager mer i kyllinghuset. At 2,5 dagers ekstra liv i en kyllingfabrikk hvor tusenvis av individer stues sammen, skal være et gode for dyrevelferden er en problematisk påstand. Det er bra at kyllingenes unaturlige vekst diskuteres på Stortinget. Men det beste for dyrene ble aldri en reell del av diskusjonen.

At 2,5 dagers ekstra liv i en kyllingfabrikk hvor tusenvis av individer stues sammen, skal være et gode for dyrevelferden er en problematisk påstand.

Når produsenter reklamerer med “dyrevelferd” for 15 % bedre plass og “miljøberikelse” i form av plastkasser for kyllinger i intensiv produksjon, bør vi ikke automatisk klappe i hendene, men heller tenke over hva som er i ferd med å skje. Merket “Kyllinggården”, et samarbeid mellom Meny og Nortura, reklamerer med “økt trivsel” på grunnlag av nettopp disse faktorene, i tillegg til at de ikke bruker narasin.^[26] Merket ble til fordi aktørene var “sterkt opptatt av å gjøre noe for å revitalisere omsetningen av kylling”. Umiddelbart kan det synes som en god ting at kjøttbransjen selv responderer med tiltak som kan kalles skritt på veien.

Ved å reklamere med minimale dyrevelferdstiltak oppnår altså kjøttbransjen å selge mer kjøtt.

Men hvor effektiv er denne strategien? Svært effektiv for næringen – men langt fra like effektiv for å redusere den totale lidelsen for dyrene: Merket førte til en “eksplosiv omsetning” på “over 50 prosent mer kylling enn samme periode i fjor”, i følge Meny-sjefen, som heller ikke ser “noen grunn til at omsetningsøkningen ikke skal fortsette”. Og viktigst av alt; “det meste av denne omsetningen legger seg som tilleggsomsetning på kyllingsalget uten å kannibalisere fra andre kjøttvarer”.^[27] Ved å reklamere med minimale dyrevelferdstiltak oppnår altså kjøttbransjen å selge mer kjøtt – og de “nye” dyrene som har 15 % “bedre” plass produseres og selges uten å redusere salget av de dyrene som fra før av blir produsert under akkurat samme forhold som tidligere.

Det er eksempelvis ikke mange medier som har meldt om Mattilsynets politianmeldelse av Holthe Gård i mars i år, etter at 2000 kyllinger døde av kvelning eller overopphetning.

Kjøttmerker som har påstander om dyrevelferd som del av sin salgsstrategi omfavnes også av medier, matskribenter og andre velmenende aktører som ønsker ethvert tilsynelatende fremskritt velkommen. Når slike merker oppnår en viss status blir imidlertid viljen til å se kritisk på deres dyrehold redusert. Det er eksempelvis ikke mange medier som har meldt om Mattilsynets politianmeldelse av Holthe Gård i mars i år, etter at 2000 kyllinger døde av kvelning eller overopphetning, en sak som beskrives som “svært alvorlig” av tilsynet.^[28]

Slipper mediene til debatten?

Debatten om kjøttindustrien er i gang verden over, og lar seg ikke stanse. Men den delen av debatten som foregår i norske medier har lett for å bevege seg innenfor industriens egne rammer. Isteden for å diskutere hvordan kjøtt kan erstattes, diskuteres ulike kjøttslags problemer opp mot hverandre. NOAH møter ofte spørsmål fra medier om hvordan dyr “burde” utnyttes, istedenfor spørsmål om hvordan man kan unngå utnyttingen av dem.

Da NRK i vinter inviterte til kjøttdebatter, var mangelen på forståelse for problemstilingen påfallende. Det var et merkelig skue da landbruksminister Sylvi Listhaug og Senterpartist Per Olaf Lundteigen i Aktuelt kapp-skrøt av hvem som hadde forårsaket størst økning i kjøttproduksjonen.^[29] Utgangspunktet for debatten var statsminister Erna Solbergs innrømmelse av det FNs klimapanel og verdens ledende miljøinstitusjoner har sagt i flere tiår; metanutslipp fra husdyr er et stort klimaproblem. Men landbruksministeren var ikke interessert i å forsvare sin regjeringssjef på dette punktet, selv om det hadde vært en lett oppgave. Isteden lot programleder Ole Torp (som etter eget utsagn ikke var kjent med temaet annet enn at han “hadde sjekket idag”) debattantene sloss om hvem som var mest glad i pinnekjøtt. Programleder Torp kom tilsynelatende med like blanke ark til NRK Debatten noen uker tidligere, da temaet var konsekvensene av kjøttforbruk. NOAH deltok og fikk i noen få minutter mulighet til å bringe dyrene på banen – miljøet fikk heller ikke særlig plass.

Hovedfokuset var kjøtt og helse, og fra NRKs side var det lagt vekt på å fylle panelet med kjøtt-entusiaster. Hele tre matskribenter som hver hadde skrevet sin ferske bok om kjøtt, fikk slippe til i programmet – den ene, VGs tidligere matskribent Christopher Sjuve, fikk endog et eget reklameinnsalg for sin «Bacon-boka». Dagbladets matskribent Andreas Viestad med «Den store kjøttboka» og Aftenpostens matskribent Joachim Lund med «Hele bøffelen», fikk begge fremføre sine kjøtt-idéer. Lund minnet dog på tampen av debatten om at vi må huske på at kjøttbransjen tross alt har kommersielle grunner til å oppfordre oss til å spise mer kjøtt. Det skulle NRK husket på tidligere, og med fordel vurdert om det ville gjelde flere inviterte aktører.

Stemmer for sin tid

Noen mediestemmer er derimot i takt med sin tid også i kjøttdebatten. Filosofene Espen Gamlund og Ole Martin Moen som er faste redaksjonsinnslag i NRK Verdibørsen har flere ganger vært klare i talen om vårt moralske ansvar overfor dyrene i kjøttindustrien. Gamlunds Aftenposten-kronikk “Det er moralsk galt å spise kjøtt”^[30] og Dagblad-kommentator Anders Braanen Sterris kronikk “Rasisme, sexisme og artsisme”^[31], begge publisert i vinter med en klar oppfordring om å ikke spise dyr, vakte ventelig reaksjoner fra matskribenter og næring, og NOAH deltok i begge debattene.

Internasjonalt har kommentatorer kastet fra seg ideen om at kjøttdebatten må foregå på kjøttbransjens premisser. Nicholas Kristof, en av New York Times mest leste kommentatorer, skrev nylig om empati med dyr – og vår evne til å la den omfatte dyrene som utnyttes i matindustrien.^[32] Den kjente Guardian-kommentatoren Georg Monbiot tok i november oppgjør med politikernes manglende målsetninger for å redusere kjøttforbruk, i forbindelse med klimatoppmøtet: “Hvorfor snakker ingen om kua, grisen, sauen og kyllingen i rommet? Hvorfor er det ingen offisielle kampanjer for å redusere forbruket av animalske produkter, slik det er kampanjer for å redusere vår bruk av elektrisitet?”^[33]

“Hvorfor snakker ingen om kua, grisen, sauen og kyllingen i rommet? Hvorfor er det ingen offisielle kampanjer for å redusere forbruket av animalske produkter, slik det er kampanjer for å redusere vår bruk av elektrisitet?”
Georg Monbiot, kommentator i The Guardian

Vi trenger gravende journalistikk om kjøttindustrien. Og den må grave dypere enn til bonderomantikken om beitende kyr og høner på tunet. Et realistisk eller etisk alternativ til massiv kjøttkonsum av industridyr er ikke et massivt forbruk av dyr fra “alternativ” produksjon. Det selvsagte forblir usagt: Det finnes annen mat enn den som baseres på produksjon av levende skapninger. Nobelprisvinner i litteratur John M. Coezee vokste delvis opp på familiegården, var med på hjemmeslakt – og ble vegetarianer. Han sier: “Det ville være en misforståelse å idealisere tradisjonelt husdyrhold som standarden det industrielle husdyrholdet ikke når opp til. En bedre standard å dømme begge praksiser etter ville være den enkle standard for humanitet; er dette virkelig det beste mennesker er kapable til?” Det blir klart for stadig flere at det er plantene vi må se til for å kunne tilfredsstille både etikken og næringsvettet. Har det grønne paradigmeskiftet begynt?

Denne artikkelen har tidligere vært på trykk i magasinet NOAHs Ark #1/2016.