Historien om Noah, en ett år gammel gris født på en besøksgård på Østlandet, handler om livets verdi for hvert enkelt dyr, men også om menneskets fordommer mot de dyrene man tar seg frihet til å utnytte mest.

Humor som dødelig våpen

Gården der Noah var født, sendte jevnlig grisunger til slakteriet, alle Noahs søsken var allerede døde. Noah ble kalt ”Knerten” da han levde i sin ca. 5 kvadratmeters binge på besøksgården. Navnet skulle snart bli brukt i et mindre sympatisk ordspill: ”Knerten skal knertes” meldte lokalavisen, da gården hadde besluttet at grisen skulle slaktes ”på gamlemåten” og dermed utgjøre et ”kulturinnslag” for publikum.

Humor kan brukes på de grusomste måter. Dyr kan man spøke med ubegrenset, særlig hvis de skal drepes. Da blir drapet mer ufarlig. Og det er nettopp poenget; å overbevise oss selv om at dyrs død ikke betyr noe. Plutselig er dyret dødt og vi har spøket oss gjennom hele seansen. For å forberede publikum på den planlagte slaktingen ga ”Knerten skal knertes” og lignende ordspill den rette stemningen.

Å ”tåle” å se hvordan maten blir til

Hvorfor skulle Noah tas livet av offentlig? Gården kalte det ”undervisning”. Kritikerne kalte det ”underholdning”. Men er det mer berettiget å ta livet av noen som ”undervisning” enn ”underholdning”? I debatten rundt Noahs liv og overhengende død hevdet noen at folk må ”tåle å se hvordan maten blir til”. Med dette mener man så klart å tåle å se drap av dyr. Det er ingen som ikke tåler å se hvordan gulrøtter sås eller epler plukkes. Men å drepe et dyr – det er det mange som ikke tåler. Det er mange som vegrer seg mot å stikke kniven inn i et annet levende vesen eller slå øksen i hodet på noen som møter blikket ditt. Og så er det alltids noen som ikke vegrer seg. Venner man seg til vold mot dyr, er det lett å tåle det. For man kjenner ikke selv smerten eller frykten. Det er så lett å tåle på andres vegne. Det gir en litt barsk mestringsfølelse; å handle uten å tenke, uten å tvile –- å være i stand til ”å gjøre det som må gjøres”. Men spørsmålet er nettopp om dette virkelig ”må gjøres”? Har man blitt opplært til å tro det selv, vil man så gjerne at også ens egne barn skal tenke det samme.

«Dyr kan man spøke med ubegrenset, særlig hvis de skal drepes. Da blir drapet mer ufarlig.»

Her kommer ”undervisningen” inn i bildet. Rett før man skulle drepe Noah, hadde en gruppe mennesker samlet seg på gårdsplassen, noen få voksne og dobbelt så mange barn. Da slakteren kom ut og sa at det ikke ble noen slakting, stønnet de voksne oppgitt, de ville så gjerne at barna skulle se dette, at de senere skulle kunne si til dem ”du var jo med på slakting fra du var liten!”. De ville gi barna opplevelsen av en hylende gris, et dyr som ble slått, en strupe som ble skåret over og blod som ble samlet opp i et kar. ”Slik lager vi blodpudding”, ville de kunne si. Og kulturen hvor dyr bare er ting, blir videreført til en ny generasjon.

Individet ut fra massene

Men det er ikke lenger noen selvsagthet at man må akseptere drap av og vold mot dyr som en tradisjonens tvangstrøye. Det er skapt rom for å tenke over om det vi gjør er riktig. I dette rommet dannet det seg protester mot slaktingen av Noah. En leser av lokalavisen skrev: ”Jeg har vært med på slakting av gris fra jeg gikk på barneskolen. Mormor hadde to griser (…) Da det nærmet seg jul begynte helvetet… De skulle slaktes… Jeg glemmer aldri da de, selvfølgelig mot sin vilje, ble trukket ut fra bingen til slaktebenken hvor slakteren sto klar med slaktemaska. Jeg husker fremdeles etter 45 år de hjerteskjærende hylene fra dyrene som visste hva som skulle skje.”

I Noahs tilfelle ble man tvunget til å tenke over om det man gjorde var riktig overfor denne grisen, og ikke ”gris” målt i kilo. En besetning har ikke smertefølelse, kan ikke bli redd. Men ett eneste dyr kan. Når man tvinges til å tenke på dyr som individer, må man også tenke over hva som er rett og galt overfor individet. Er det galt å ta livet av ham? Som oftest er svaret ja.

NOAH redder Noah

Etter at protester og kritikk mot slaktingen hadde haglet over gården, gjorde en av NOAHs medarbeidere et siste forsøk ved å foreslå å kjøpe grisen fri, bare en time før planlagt slakt. Gården svarte ikke ja. Men fem minutter etter avslaget, ringte de tilbake – etter et hastemøte ville de selge likevel. Plutselig er grisen NOAHs gris. For fire tusen kroner har vi kjøpt en annens liv. Eiendomsretten, som er dyrenes verste fiende, fordi den sorterer dem i samme kategori som løsøre og rettferdiggjør at de lever på menneskenes nåde, kunne her brukes til å beskytte ham bedre enn dyrevernloven. En dyrerettighetsorganisasjon skal normalt ikke kjøpe dyr – dyr er ikke varer. Men en mulighet bød seg til å redde en medskapning fra døden. Og vi tok den.

Da vi så ham for første gang hadde han ikke vært ute siden oktober, fikk vi vite. Når man sier det slik skjønner man hvor lenge det er. I en liten binge hele oktober, november, desember, januar… Likevel, de aller fleste griser er aldri ute, de bor ikke på besøksgårder hvor dyrene får en liten gressflekk om sommeren. De ”holdes i binger”. Sier man det slik, hører man ikke hvor lenge et helt inne-stengt liv er.

Den provoserende medfølelsen

Da NOAH hadde frikjøpt og omdøpt Noah, våknet mediekommentatorene. Først ute var lokalavisens leder: ”Grisens misjon her på jorda, er lite annet enn å være menneskemat”, brølte spaltisten. Men NOAH som ny eier hadde definisjonsretten på sin side nå – Noah, var ikke ”menneskemat”, men et individ å ta hensyn til. Egil Johan Ree i Nrk laget et kåseri som gikk ut på at alt var bedre før da grisen kunne stikkes uten protester fra andre enn grisen selv, og barna hogg hodet av hønene med samme selvsagthet som om de spilte fotball.

«Det er ingen som ikke tåler å se hvordan gulrøtter sås eller epler plukkes. Men å drepe et dyr – det er det mange som ikke tåler.»

Trygve Hegnar brukte en av sine aviser til å flåse ivei om at han iallefall ikke hadde noen sympati med griser. Aftenpostens kommentator mente at NOAH “kan oppnå mer ved å ta opp saker som går på vanskjøtsel”, tydeligvis istedenfor å kritisere de lovlige overgrepene mot dyr som kjøttindustrien står for. Hvorfor var medfølelse med en gris så provoserende? Kommentatorenes reaksjoner viste at det å ta et dyr fra en lavstatus-kategori, ”slaktedyr”, og over i en kategori med høyere status, ”familiedyr”, rører ved grunnmuren i vår behagelige fornektelse av lavstatus-dyrenes behov.

Dyr har ikke godt av å leve…

Da det ble klart at Noah skulle få leve, begynte enkelte stemmer å hevde at livet ikke er bra for dyr som Noah. Eieren av besøksgården uttalte til TV at det var synd for grisen at han fikk leve, så svak i beina som han var. Hegnar snappet opp dette og lurte på hvor ”glad svinet er over (å leve) når man tar hensyn til alder, vekt og manglende ganglag”.

Dyr i det industrielle husdyrholdet blir sett på som “gamle” før de knapt er blitt voksne. Det stemmer at grisungene som avles opp for kjøttindustrien har dårlige bein. De er avlet opp for å vokse fort og dø unge, for å produsere mest mulig kjøtt. Såkalte ”produksjonsdyr” er ikke ment å ha god helse og et liv med livskvalitet. Men betyr det at det er umulig å gi slike dyr et godt liv? Nei, det gjør det ikke – nøkkelen til bedre helse for griser, som for oss, er mulighet til å bevege seg og egnet mat (d.v.s. grønnsaker istedenfor hurtigvekst-fôr…). Og det var nettopp dette Noah skulle få.

Reisen hjem

Det var en usikker og småredd gris som tok de nølende skrittene mot hestehengeren den dagen vi kom for å hente ham. Han visste ikke hva som skulle skje, han var omgitt av mennesker – alt han visste var at vi stengte veien for ham og ville ha ham til å gå en bestemt retning. Om den førte til trygghet eller fare kunne ikke han vite. Det tok en time og en god del vafler for å få Noah på hengeren. Slik går det ikke for seg ved slaktetransportene. Da er det ingen lokking, ingen tid til å bestemme selv – da er det rett ut på vaklende bein og med bankende hjerter. Frem drives man med de midler som anses ”nødvendige”. Og etterpå blir alt bare verre.

«Men NOAH som ny eier hadde definisjonsretten på sin side nå – Noah, var ikke menneskemat, men et individ å ta hensyn til.»

Men for Noah var ikke tiden mellom låvedøren og transportvognen den eneste gangen han fikk oppleve frisk luft og sollys i sitt liv. Reisen fra gården sluttet ikke i redsel, smerter fra strømstav, spark og slag, og endte ikke med en kvelende gassgrav. Det var ingen reise mot slutten, men en reise hjem.

Artikkelen har tidligere stått på trykk i magasinet NOAHs Ark # 1/2008

NOAH jobber hardt for å stoppe lidelsene for dyrene i landbruket,
MEN VI TRENGER DIN HJELP.