Knut Bry har erfaring som både kokk, modell, designer og fotograf. Det finnes neppe noen som er mer perfekt å ha med på laget når NOAH forbereder sin vegetariske startpakke som lanseres i sommer. Når han danderer kantareller og koriander med øvet hånd, er det lett å se at mat er et av hans rette elementer.
– Jeg hatet jo skoler som pesten, det eneste jeg likte var å tegne og lage mat. Mor og far ville sende meg på realskole, men det var skrekk og gru for meg. Det endte med at jeg begynte på kokkelinje siden jeg likte matlaging. Jeg kalte den bare Valdres Kretsfengsel, for det var så strengt der at man fikk nesten ikke lov å puste, langt mindre høre på radioen jeg hadde tatt med meg hjemmefra – der bestemte jeg meg for at jeg aldri skulle på skole igjen. Etter innledende utdannelse fikk jeg jobb som kjøkkenhjelp på et stort gods, og senere på Norum Hotell. Da jeg hadde arbeidet der i fem år gjensto bare et halvt år med hotellfag for å få fagbrev som kokk. Men siden jeg hadde besluttet å aldri mer gå på skole, sa jeg takk for meg og fikk aldri fagbrev.
Knut begynte å designe klær isteden, og snart befant han seg i Europas motesentrum:
– Jeg dro til paris i 1973 – jeg hadde akkurat fått lappen og kjøpt meg et vrak av en bil som stoppet i Antwerpen. Men jeg selv dro videre til Paris, hvor jeg hadde tenkt å livnære meg som modell, designer og fotograf. Jeg dro rett til franske Vogue, for jeg tenkte at jeg kan jo like gjerne begynne på toppen som å begynne på bunnen.
Om det var akkurat de ordene Knut brukte da han sto foran den svartkledde, elegante damen i Vogue som ba ham «komme tilbake imorgen» vites ikke, men da han troppet opp dagen etter ventet en bil for å kjøre ham til fotografering for Yves Saint Laurents første herrekolleksjon i Vogues studio.
– Vi fotograferte hele dagen og natten, og jeg tenkte at «nå er fremtiden sikret». Siden jeg like etter hadde brukt opp alle pengene mine, kjørte jeg hjem til Norge og avviklet atelieret der jeg sydde klær og dro rett ned igjen. Da jeg kom tilbake var bladet ute i butikkene og jeg tenkte at alt lå til rette for meg som modell. Det eneste problemet var at de hadde kuttet hodet av meg på alle bildene. Det er kanskje takket være det at jeg ble fotograf isteden. Det var et ganske nedslående syn for meg da, men i ettertid var det nok det beste.
Knut arbeidet som motefotograf i Paris i 29 år, og ble etterhvert Norges internasjonalt mest kjente fotograf. Den parisiske bekymringsløse elegansen har bitt seg fast i Knut. Han har en aura runt seg av «det umulige er ikke bare mulig, men selvfølgelig», som gjør at man nesten tror på alt han sier, selv når han ikke mener det. Så når han foreslår at kanskje den velvoksne grisen Noah kan posere på en himmelseng ute i engen, er det like før man begynner på en forklaring om hvorfor vår 400-kilos venn antakelig vil motsette seg en slik idè. Tross en forkjærlighet for ekstravagante ideer, har Knut imidlertid ingen problemer med å fotografere de omplasserte gårdsdyrene som figurerer i NOAHs startpakke, på deres egne premisser. Respekten for dyr har alltid vært der, men det skulle en kjøtthall til for å omsette den i praksis for alvor.
– Jeg har aldri spist mye kjøtt, men jeg «overlevde det». Finalen for kjøttspisingen min kom to år etter at jeg flyttet til Paris. Vi skulle ta bilder utenfor mathallene i Orly, der oppdraget var å fotografere en mann som satt på en østerskasse. Siste natt spurte regissøren om vi skulle ta en titt inne i selve mathallene, for vi hadde aldri vært der før og det kunne jo være morsomt, tenkte man. Vi kom bort dit midt på natten, og kjøttkjørerne med sine blodige forklær sto og varmet seg ved oljefat. Det var som å bli satt inn i en Fellini-scene. De som jobber med kjøtt blir jo seende ut som kjøtt. Huden til de store karene som sto og skar kjøtt hele dagen hadde en spesiell rosa valør som i rått kjøtt. Det var et surrealistisk syn. Så kom vi da inn i disse endeløse hallene hvor kjøttet henger på lange bånd hele veien. Og bare lukten av den massive mengden kjøtt – da var det ferdig for min del. Helt ferdig. Siden har jeg holdt meg unna det.
På samme vis som for maleren Vincent van Gogh var det de franske slaktehallenes voldsomme inntrykk som satt spikeren i kista for Knuts kjøttspising. Men det var ikke første gang han hadde tenkt tanken at det er noe galt med vår utnytting av dyr.
«Den egentlige grunnen til at jeg holder meg unna kjøtt er hvordan dyrene behandles, og hele regnestykket om hvor mye energi det tar å produsere en kilo kjøtt kontra en kilo korn eller grønnsaker. Det er et absurd regnestykke. Den enorme industrien dette har blitt – det stemmer rett og slett ikke med vår logiske sans.»
– Slaktehallene var bare den utløsende episoden. Den egentlige grunnen til at jeg holder meg unna kjøtt er hvordan dyrene behandles, og hele regnestykket om hvor mye energi det tar å produsere en kilo kjøtt kontra en kilo korn eller grønnsaker. Det er et absurd regnestykke. Den enorme industrien dette har blitt – det stemmer rett og slett ikke med vår logiske sans. Jeg er jo vokst opp på en fjellgård, vi hadde dyr og dyrene ble slaktet. Den ene dagen ser du en hoppende frisk geitekilling, den andre dagen henger den død på veggen. Sånn har det alltid vært. Men det stemmer ikke, det heller. I mitt hode er kjøtt best «live».
– Så egentlig var det din bakgrunn som gjetergutt i Hallingdal som gjorde at du ble vegetarianer?
– Vi hadde 40 geiter, kuer, hester og hund. Når man kjenner dem hver og en som en person – hver ku, hver geit – da forstår man at det ikke er riktig å ta livet av dem. Jeg begynte å følge geitene inn i skogen da jeg var 5-6 år, jeg var gjetergutt gjenom hele oppveksten. Det var jeg som kjente geitene best. Og så ble det slaktedag. De dyrene jeg hadde passet på og blitt kjent med, var plutselig ikke der lenger. Men de var jo ikke bare et tall i en flokk, de var personlige dyr hver og en. Min far hadde det på samme måte med hestene – den tyngste dagen i hans liv var da han måtte gi opp hesten sin. Men samtidig slaktet han killingene og var jo også jeger. Han ville gjerne at jeg også skulle lære å skyte dyr, men jeg nektet. Jeg har aldri tatt i et gevær og jeg kommer aldri til å gjøre det heller. Jakten fremsto for meg som helt absurd: Min far la for eksempel åte ute på jordet, så sto han opp midt på natten og satt seg inne i verkstedet hvor det var et lite hull i veggen ut mot jordet. Han sto opp, skjøt en rev, og la seg igjen. Hva det skulle være godt for har jeg aldri skjønt noe av. Han fôret også rådyr om vinteren, og så plutselig skjøt han dem – og ville ha meg til å partere dem, men det sa jeg bestemt at dét ville jeg ikke. Han hadde et spesielt gevær som han hadde skutt 130 rever, 6 ørner og en masse andre dyr med – og det ville han gjerne gi til meg da han ble for gammel til å jakte. Men jeg sa at jeg ikke ville ha noe gevær i huset, så nå er gården fri for slikt.
«Jeg begynte å følge geitene inn i skogen da jeg var 5-6 år, jeg var gjetergutt gjenom hele oppveksten. Det var jeg som kjente geitene best. Og så ble det slaktedag. De dyrene jeg hadde passet på og blitt kjent med, var plutselig ikke der lenger. Men de var jo ikke bare et tall i en flokk, de var personlige dyr hver og en.»
– Hvordan synes du egentlig forholdet mellom mennesker og dyr bør være?
– Det spørs vel om det blir likeverdig noen gang. Men hadde det nærmet seg respekt – en situasjon hvor dyrene behandles som personer – så hadde det vært fint. En god venninne av meg jobber som programansvarlig i NRK, og hver gang jeg har sett en film om kjøttindustrien ringer jeg henne og sier at denne må dere få vist på TV slik at flere får opp øyene. Men det virker som det er nesten uråd å få det til.
– Hvordan ser du på det å ta bilder av produkter du helst ikke vil promotere?
– I noen av kokebøkene til Trond (Moi), har jeg tatt bilder av kjøtt – jeg har f.eks. latt et par-tre bilder av kjøtt i en hel kokebok passere. Men jeg prøver å komme meg rundt det. Da jeg jobbet i Paris og Milano skjedde det en gang helt i begynnelsen at jeg tok bilde av pels, men siden gjorde jeg ikke det lenger. Jeg begynte å sette noen krav ganske tidlig, slik at alle som kjente til mine bilder visste at jeg f.eks. ikke avbildet røyk, ikke alkohol og ikke pels.
– Og du ville ikke tatt et oppdrag for Gilde?
– Nei, absolutt ikke. I det hele tatt er det blitt ganske mange jeg ikke ville jobbet med. Tina (i Tinagent) river jo av seg håret mange ganger – fordi jeg jobber så mye gratis og sier nei til store kunder. For litt siden var det et av de store oljeselskapene som ville at jeg skulle lage deres profil, men jeg sa at det kommer ikke på tale. Jeg har funnet ut at hvis jeg kan unngå å pushe utnyttige varer som bare ødelegger, så er det mye bedre å la være.
– Men NOAHs vegetariske startpakke ville du jobbe med…
«En vegetarisk startpakke er noe som virkelig trengs. Hvis alle lærte seg noen vegetaroppskrifter hver, så kunne det faktisk hjelpe litt.»
– Ja, da tenkte jeg med en gang at dette var et kjempebra prosjekt. En vegetarisk startpakke er noe som virkelig trengs. Hvis alle lærte seg noen vegetaroppskrifter hver, så kunne det faktisk hjelpe litt. Hvis hver familie hadde en vegetarmiddag hver uke ville det være en begynnelse – og det går jo absolutt også an å strekke seg litt lenger enn én dag. Det er tusenogenmillion muligheter innenfor vegetarmat! Man kan begynne med en suppe eller en salat. Om noen er aldri så inngrodde i grandiosaen så må de jo klare å lage det…
Om Knut Bry
- Fotograf hos Tinagent; tidligere modell, designer og kokk.
- Slo igjennom som reklame- og motefotograf, og er en av Norges mest kjente fotografer internasjonalt.
- Har deltatt i flere bokprosjekter og hatt en rekke utstillinger med sine fotografier.
- Har fotografert for flere idealistiske prosjekter – bl.a. et kunst-prosjekt som satt søkelys på kasting av mat og forbrukerkultur i samarbeid med Fremtiden i Våre Hender, og nå: NOAHs vegetar-kampanje.
Artikkelen har tidligere vært på trykk i NOAHs Ark 1/2011
Vi trenger din hjelp for å kjempe for dyrenes rettsvern. Klikk her for å støtte vårt arbeid.
