Fremtidens matproduksjon

Det siste århundret har landbruket, globalt og i Norge, gjennomgått store endringer. Teknologisk utvikling og industrialisering har påvirket hva, hvordan og hvor mye mat vi produserer. I dag står vi ovenfor en situasjon hvor vi er nødt til å ta ett oppgjør med hva vi spiser om vi skal fø en voksende befolkning, bevarenaturmangfold og bekjempe klimakrisen. Også i Norge må vi spise og produsere mer av fremtidens mat – den plantebaserte.

«Det var kjent kunnskap allerede på 1980-tallet at kjøtt-karusellen ikke var bærekraftig.»

NOAH har arbeidet for plantebasert landbruk og forbruk siden starten for 30 år siden – av hensyn til dyrene i industrien, de ville dyrene som fortrenges av husdyrproduksjon og naturen som helhet. Det var kjent kunnskap allerede på 1980-tallet at kjøtt-karusellen ikke var bærekraftig. Etter 30 år med global politisk apati hvor kjøttproduksjonen isteden har økt, har vi alle slaktekniven på strupen: Nå må omstillingen fra animalsk til plantebasert landbruk skyte fart. 

Hvordan ble norsk jordbruk slik det er? 

Helt frem til 1850-tallet besto 85% av matseddelen til det norske folk av korn og potet. Så kom en periode med bedring av levekår og industrialisering. Økt handel påvirket matpriser, og perioden fra 1900- 1945 var karakterisert av importvern og reguleringer. Blant annet ble det statlige selskapet Statens kornforretning opprettet, som hadde importmonopol på korn. I samme periode ble flere av landbrukets interesseorganisasjoner etablert: Samvirket for korn, Det Norske Felleskjøp ble etablert i 1896. Samme år ble Norges Bondelag grunnlagt, som Norsk Landmandsforbund. Samvirket for kjøtt og egg – Nortura, som det heter i dag – startet opp i 1911. Norsk Bonde- og småbrukarlag ble stiftet i 1913. Senterpartiet ble stiftet i 1920, som Bondepartiet – opprettet av Norges Bondelag. Man ser dermed at næringsinteressene innen landbruket tidlig søkte politisk innflytelse. Samvirket for melk, TINE, ble etablert i 1928. Avlssamvirket Geno SA, som avler på Norsk Rødt Fe (NRF), ble etablert i 1935. 

«Helt frem til 1850-tallet besto 85% av matseddelen til det norske folk av korn og potet. Så kom en periode med bedring av levekår og industrialisering.»

Børskrakket på Wallstreet i 1929 førte til internasjonal krise, og matprisene og betalingsevnen falt. For å sikre omsetning av norske matvarer ble Omsetningsloven opprettet i 1930, og flere landbrukspolitiske ordninger og markedsreguleringer ble innført. Disse tiltakene ble gjort av hensyn til næringsutøverne, slik at de norske bøndene skulle sikres inntekt på tross av den internasjonale situasjonen. I samme periode var det høy gjeldsprosent i landbruket, og prisene falt kraftig. I perioden fra 1930 til andre verdenskrig ble det iverksatt tiltak for å øke inntektene i jordbruket. Blant annet ble «Margarinloven» innført i 1931, som påla innblanding av smør i produksjon av margarin, til melkebondens fortjeneste.^[1] Dette ble gjort også som et distriktstiltak – melk var en vare man politisk sett ønsket at mange skulle produsere i hele Norge. Det var også i denne perioden at melk ble tillagt helsefordeler. Norske melkeprodusenters landsforbund førte på 30-tallet kampanjen «Melkeveien mot helseland». En av deres plakater lød: «Pikene hylder ogsaa melken for de vet av melk blir man sund og frisk og derfor pen. Og hvem vil ikke være pen?». Slagordet «Helse i hver dråpe» ble også mye brukt. Tidlig manifesterte næringsinteressene i landbruket seg i det norske kostholdet og i den norske ernærings- og folkehelsepolitikken. Før denne tiden så man ikke på melk som et uunnværlig næringsmiddel for barn.^[2]

Hovedavtalen for jordbruket – grunnlaget for de årlige jordbruksforhandlingene – ble underskrevet i 1950. Og den grunnleggende strukturen ved forhandlingene – at regjeringen og næringsorganisasjonene sammen bestemmer retningen for

norsk landbruk uten innspill fra andre samfunnsaktører, står ved lag den dag i dag. Kanaliseringspolitikken ble innført i 1951. Denne hadde som formål å fordele produksjonen av matvarer dit det var «best forutsetning for produksjon». Det vil si, kornproduksjon på flatbygdene på Østlandet og i Trøndelag, og husdyr i distriktene. Et annet viktig prinsipp var å sette prisen på matkorn 1,5 x prisen på melk. Dette førte til at det var mer lønnsomt å produsere matkorn på den gode kornjorda enn å ha husdyr, og jordbruket ble mer spesialisert. 

Kjøtt og melk til folket – etterkrigsvisjonen 

Andre verdenskrig førte til blokader og matusikkerhet. Mot slutten av krigen var nesten alle matvarer rasjonert eller regulert. Mange nordmenn dyrket sin egen mat i hager, parker og andre grøntområder.^[3] Poteter og rotvekster ble mye brukt, på både tradisjonelt og innovativt vis. Det sies at vi aldri har vært så selvforsynte eller så sunne som vi var under krigen. Rasjonering av kjøtt, flesk, sukker og kaffe varte til 1952.^[5]

Etter krigen var tanken at Norge skulle bli en industrinasjon – og selvsagt også en velferdsstat. Industrialisering førte til at jordbruket gjennomgikk rask vekst, og flere hjelpemidler ble tilgjengelige for å effektivisere produksjonen. Denne effektiviseringen kalles ironisk nok «Den grønne revolusjon». Det ble også en opptrapping av avl for mer effektive dyr, og effektiviseringstiltak som bur til høner. Det ble mer og mer vanlig å bruke kraftfôr og utover andre halvdel av 1900-tallet økte produksjonen og forbruket av «kraftfôrbaserte husdyr». Ytelsen per dyr skjøt fart og det ble vanlig med kunstig inseminering av kyr.^[5] Veterinærutdanningen på 60- og 70-tallet var rettet mot produksjonsvekst i landbruket. Ifølge Stortingsmeldingen om dyrevelferd (2003) interesserte veterinærene seg «i mindre grad for dyrenes atferdsmessige behov. De konsentrerte arbeidet om å bekjempe sjukdommer og bedre hygienen, effektivisere avlen og optimalisere fôring, alt som bidrag til å øke produksjonen. Veterinærens oppgave som bidragsyter til husdyrbrukernes økonomi var endog nedfelt i Veterinærloven av 1948, som fastslår at veterinærens oppgave var bl.a. «å arbeide for husdyrbestandens sunnhet (og) medvirke til en økning av dens avls- og yteevne».^[6]

Målprissystemet ble innført i 1956 og førte til politisk bestemte priser på visse landbruksvarer. Det var samvirkene Tine og Nortura samt norsk kornforretning sin oppgave å sørge for oppnådde priser. Satsingen i jordbruket ble gjennomført ved å bruke tilskuddsordninger som prisutjevning på melk og frakttilskudd, og budsjettstøtten til jordbruket ble gradvis opptrappet. Landbrukspolitikken hadde en klar distriktsprofil, og næringsinteressene sto sterkt. Økonomisk vekst og økt velstand førte til økt forbruk av «sikringskost» bestående av fettrike matvarer som kjøtt og smør, samt andre produkter som ikke ble assosiert med fattigdom, rasjonering og krigstid.^[2]

«I 1975 kom det en ernæringsmelding fra Stortinget som anbefalte reduksjon av andelen fett i kosten. Det ble anbefalt reduksjon i både kjøtt- og smørforbruk.»

På 60- og 70-tallet fikk man kunnskap om forholdet mellom fettinntak og hjerte- og karsykdommer. Nordmenn hadde blitt betydelig tykkere og fikk flere livsstilssykdommer i årene etter krigen – preget av høyt inntak av fett og lavt inntak fiber. I 1975 kom det en ernæringsmelding fra Stortinget som anbefalte reduksjon av andelen fett i kosten. Det ble anbefalt reduksjon i både kjøtt- og smørforbruk. Helmelk, smør og egg fikk etter hvert en mer problematisk status i det norske kostholdet, men meieri- og kjøttbransjen ville holde på sin posisjon.^[2]  Stortingsmeldingens oppfordring var tydelig: «En begrensning av fett-tilførselen fra kjøtt kan eventuelt foregå (…) gjennom at totalforbruket senkes».^[7] Likevel så man isteden en stimulering av forbruk av storfe- og sauekjøtt. Dette kom som følge av Stortingets «Opptrappingsvedtak» i 1975, som skulle heve norske bønders inntekt ved hjelp av støtteordninger og styring av matvareprisene.^[1] Det var med andre ord viktigere å sikre landbrukets økonomiske interesser, fremfor å ta grep for folkehelsa. Opptrappingsvedtaket førte raskt til overproduksjon i husdyrsektoren, og produksjonsbegrensende tiltak som melkekvoter og husdyrkonsesjon ble innført. Allikevel økte kjøttforbruket og det var stadig overproduksjon. Produktivitetsrettet avl har vært gjennomgående siden. 

Fortsatt kjøtt-fokus 

Gjennom slutten av 1990-tallet og over til 2000-tallet ble det i større grad lagt vekt på at landbruket i Norge skulle være «robust » og ikke avhengig av grensevern i så stor grad som før. I 1994 inngikk Norge EØS-avtalen, og EUs konkurranseregler førte blant annet til oppløsning av TINEs samvirkemonopol på melk- og meieriprodukter. I 1995 ble Norge også med i Verdens handelsorganisasjon (WTO). Perioden siden har vært preget av liberalisering av ordninger og økning av produksjonstak – som for eksempel i 2014 da regjeringen Solberg doblet konsesjonsgrensen for kylling til 280 000. Det har vært økt fokus på «kostnadseffektivt» jordbruk, og i husdyrsektoren spesielt fokus på produktive dyr. Dyrene avles med hensyn til menneskelige behov og produktet de skal bli. Avlsselskaper som Geno SA og Norsvin tjener store summer på eksport av avlsmateriale. Norsvin eksporterer «svinegenetikk» til over 50 land og omsetter for 1 mrd. kroner årlig^[8] NRF-kua på sin side eksporteres til over 30 land, inkludert Kina.^[9] Geno mottok også 15,5 millioner kroner i tilskudd i 2018 til avl på «klimavennlig ku»^[10]

«I lengre tid har norsk landbruk overprodusert husdyrprodukter – nettopp fordi produksjonen i Norge ikke først og fremst er styrt av markedet, men bestemmes av næringen og regjeringen.»

Målene i jordbrukspolitikken, vedtatt av Stortinget i forbindelse med behandlingen av jordbruksmeldingen (2017) er per i dag: Matsikkerhet og beredskap, landbruk over hele landet, økt verdiskaping og bærekraftig landbruk med lavere utslipp av klimagasser.^[11] Imidlertid gjøres det svært lite for oppnåelse av første og siste mål, som ifølge FN og flere internasjonale forskere lett kan styrkes ved å legge om til plantebasert kosthold og jordbruk. Landbrukspolitikken styres fortsatt fremst av næringsinteresser.

I lengre tid har norsk landbruk overprodusert husdyrprodukter – nettopp fordi landbruksproduksjonen i Norge ikke først og fremst er styrt av markedet, men bestemmes av næringen og regjeringen. Det har de siste årene vært overproduksjon på sauekjøtt, egg og grisekjøtt, og ved utgangen av 2018 lå det det 8 396 tonn kjøtt på reguleringslager.^[12] Også markedet for melk er mettet, og vi drikker mye mindre melk enn før. Kostholdsrelaterte sykdommer som følge av for høyt inntak av kjøtt koster årlig myndighetene flere milliarder kroner, og det er anslått at samfunnskostnadene relatert til for høyt inntak av kjøtt er hele 30 mrd. kroner.^[13] Et vegetarisk kosthold gir betydelig mindre risiko for hjerte- og karsykdommer, diabetes, fedme og noen typer kreft. I tillegg er miljøforskere tydelige på at det beste man kan gjøre for miljøet er å kutte ut animalske produkter.^[14] Allikevel er det liten vilje for å få gjennomført faktiske endringer i landbrukspolitikken.

«Et vegetarisk kosthold gir betydelig mindre risiko for hjerte- og karsykdommer, diabetes, fedme og noen typer kreft.»

I det norske landbrukssystemet har næringsinteresser lenge sittet i sentrale posisjoner, noe som gjør at endring til mer bærekraftig kosthold og produksjon er vanskelig. Omsetningsrådet – som består av representanter fra næringen og staten – skal administrere pengebruken fra omsetningsfondet. Disse pengene er øremerket i det de kommer inn fra bonden, og det er mest penger i potten til kjøtt og melk.^[12] I 2018 ble det brukt 25 mill. til å fremme forbruk av melk, og 84 mill. til kjøtt og egg. Både melk.no og Matprat (reklamekontoret for kjøtt og egg) er inne i det norske skoleverket gjennom mat- og helse-faget og skolemelkordningen. Til sammenligning gikk 19 mill. til opplysning om frukt og grønt, og bare 2 mill. til brød og korn. Opplysningskontoret for brød og korn har også kun én ansatt, mens Matprat har 24.

Både korn og grønnsaker er blant sektorene som får lite direkte tilskudd, og korn-økonomien har i lengre tid vært dårlig. Kornprisen bestemmes i jordbruksforhandlingene årlig, men økes beskjedent – kun 14 øre ved forrige avtale.^[15] Særlig i sentrale kornområder har det i det siste vært en tendens at flere har lagt om fra korn til gressproduksjon og/eller kjøttproduksjon fordi de tjener mer på dette enn på produksjon av korn. Til sammenligning får en melkebonde 5,47 kr/liter melk, mens en kornbonde får 3,50 kr/kg.^[16] Dette er et klart brudd på den opprinnelige kanaliseringspolitikken som myndighetene hevder fortsatt ligger til grunn. Når husdyrsektoren i tillegg får 96% av all budsjettstøtten i jordbruket er det ikke rart at flere bønder velger ku fremfor korn ^[17]. Der saueprodusenter mottar tilskudd tilnærmet 70% av inntekten18), henter grøntprodusenter 90% av inntektene sine i markedet.^[19]

«Når husdyrsektoren i tillegg får 96% av all budsjettstøtten i jordbruket er det ikke rart at flere bønder velger ku fremfor korn.»

Det norske landbruket mottar årlig ca. 15 milliarder til gjennomføring av jordbruksavtalen – hvorunder tilskuddsordningene sorteres. Mesteparten av tilskuddene går uten tvil til husdyrsektoren og ifølge Ivar Gaasland ved Universitetet i Bergen, får drøvtyggerne alene 91% av tilskuddene, mens hele husdyrsektoren til sammen mottar hele 96% av tilskuddene over statsbudsjettet. Det vil si at en sauebonde mottar 109,72 kr i tilskudd per kg kjøtt produsert, mens kjøttproduksjon av kalver fra ammekyr får 61,85 kroner pr. kg. Til sammenligning får potetprodusenter 0,18 kr per kg produsert potet.^[17] Det er samtidig melk- og grisekjøttproduksjon som bruker mest areal i form av korn, og kyr som slipper ut størst mengde klimagasser.

Veien mot fremtidens landbruk 

Det er stort potensiale for å produsere mer matvekster i Norge i dag. Det er behov og muligheter for å produsere mer proteinvekster til menneskelig konsum, samt øke produksjonen av korn, potet, grønnsaker, frukt og bær. For å få til endring er det viktig at økonomien ligger til rette for det. Da er man også nødt til å redusere kjøttproduksjonen. «En reduksjon i kjøttkonsum på 30% har potensial for å øke selvforsyningsgraden fra 51% til rundt 80%», ifølge Nord Universitet.^[20]

Norge har «bare» 3% landbruksareal, men dette trenger ikke være en hindring i økt planteproduksjon. I dag brukes 90% av dette arealet til husdyrproduksjon. Selv om ⅓ er godt egnet til produksjon av korn og matvekster, kan enda mer brukes til produksjon av mat direkte til mennesker. Ifølge flere jordbruksforskere^[21] kan man gjennom jordforbedring gjøre det mulig å produsere grønnsaker og andre matvekster på de stedene hvor man kanskje trodde det kun var mulig å produsere gress. Gjennom resirkulering av organisk materiale som ikke kommer fra husdyr kan man fremme god jordstruktur og -kvalitet. Også ved samplanting og rett bruk av vekstskifte kan man forbedre jordens evne til å produsere mat. Belgfrukter er for eksempel nitrogenfikserende og egner seg godt i vekstskifte eller samplanting med korn. God jordstruktur kan også forebygge erodering og holder bedre på vann. Før man hadde kunstgjødsel var det svært vanlig å bruke slike metoder.^[22]

For å kunne satse på arbeid med å forbedre jordkvalitet og øke produksjon av matplanter trengs det målrettet forskning og utvikling, men også innføring av insentiver for bønder slik at de ønsker å legge om til denne typen produksjon. I dag bevilges 2/3, tilsvarende 358 millioner, av de budsjetterte forskningsmidlene for jordbruk og matindustri til husdyrsektoren.^[23] Men det trenger ikke være slik.

«Det er et stort paradoks at mesteparten av landbrukssubsidiene er rettet mot produksjon av rødt kjøtt i en tid der man må redusere klimagassutslippene kraftig. Subsidiene bør åpenbart rettes mer mot plantebasert produksjon.»
– Håkon Riekeles, Civita

Man kan også frigjøre betydelig areal som allerede er egnet til produksjon av menneskemat og redusere klimagassutslippene, ved å vri subsidiene over jordbruksoppgjøret vekk fra husdyrsektoren og satse på planter. I jordbruksoppgjøret for 2019 ønsket regjeringen å styrke økonomien til blant annet kornprodusenter, men når tilskuddsordninger til husdyrprodusenter øker tilsvarende har det liten effekt. For eksempel økes gjerne prisnedskrivingstilskuddet til kraftfôr samtidig med økt kornpris, som gjør at selv om bonden tjener mer for kornet sitt, så blir ikke kraftfôret til husdyrproduksjon nødvendigvis dyrere. Haakon Riekeles, samfunnsøkonom ved Civita, uttaler: «Det er et stort paradoks at mesteparten av landbrukssubsidiene er rettet mot produksjon av rødt kjøtt i en tid der man må redusere klimagassutslippene kraftig. Subsidiene bør åpenbart rettes mer mot plantebasert produksjon. Samtidig må man ha tiltak for å redusere det totale forbruket av rødt kjøtt, noe jeg har foreslått at man kan gjøre gjennom CO2-avgift på kjøtt. Slik vil klimakostnaden av forskjellige matvarer reflekteres i prisen man betaler i butikken. Da ville en kilo storfekjøtt kostet minst 18 kroner mer enn i dag.»

Klimavennlig land- og havbruk innen rekkevidde 

Det finnes betydelige muligheter i utviklingen av den norske matproduksjonen, og kun fantasien setter grenser. Hvordan ville et klimavennlig, plantebasert landbruk se ut i praksis i vårt langstrakte land? Vi spiser og dyrker i dag betydelig mindre rotgrønnsaker og potet enn det vi gjorde før i tiden. Samtidig har forbruket av grønnsaker gått opp, men produksjonen er den samme. Vi importerer altså mer.^[24] Rundt 1950 var arealet til poteter og rotvekster 5-8 ganger så stort som i dag^[20] Det er stort potensiale for å øke denne typen produksjon, men da må vi også spise mer planter og mindre kjøtt. Vi kan med fordel dyrke og spise mer rotvekster som kålrot, nepe og sellerirot, og nye vekster som søtpotet.^[25]

Gjennom prosjektet Food Pro Future ^[26] undersøker forskere hvordan man kan produsere mer proteinvekster under norske forhold. Dette prosjektet skal også se på hvordan man kan ta i bruk disse vekstene til utvikling av vegetariske produkter. I dag er det meste av belgvekster i Norge importert, men forskerne fra NIBIO har konkludert med at vi kan dyrke 10 ganger så stort areal av erter og åkerbønner som det vi gjør i dag. Dette vil kunne bidra til å møte etterspørselen etter belgvekster i Norge, og kan samtidig være gunstig for kornbonden fordi belgvekster i vekstskifte med korn er svært gunstig for jordkvalitet og næringsinnhold.^[27]

Det går også an å produsere nøtter i Norge, og det finnes noen få som gjør det allerede. Både valnøtter, hasselnøtter, mandler og spiselige kastanjer dyrkes i det norske klimaet. I dag finnes det produsenter av nøtter både på Sunnmøre, Nordmøre, Kristiansand og Lillehammer.^[28] Det er lite forskning på nøttedyrking i Norge, selv om det antas å ha blitt dyrket hasselnøtter her også for 100 år siden. Ifølge Global Burden of Disease er det for lavt inntak av nøtter som tar livet av flest nordmenn årlig av kostholdsrelatert sykdom – foran for lavt inntak av både frukt, korn og grønnsaker.^[29] Ved å plante nøttetrær, og andre trær, fanger man opp karbon fra atmosfæren, og dette kan være et klimatiltak.

Frø er også en matgruppe man bør spise mer av. Fra tidlige tider har det vært dyrket både lin- og hampefrø i Norge. Men også mer eksotiske frøplanter kan dyrkes her til lands. Quinoa er en sør-amerikanske frøplante som har høyt og fullverdig proteininnhold, og kan brukes som ris eller pasta. På Heramb Gård i Ringsaker driver familien Røhr-Godø ”Norsk Quinoa”. De skriver følgende på sine nettsider: ”Quinoa kan vokse i marginale jordbruksområder, den har ei solid pålerot og er svært tørkesterk. Vidare kan ein klare seg brukbart med Quinoa som einaste næringskjelde. Det er forventa at befolkning og matbehov kjem til å auke vesentlig dei neste femti åra, medan produksjonsevnen til verdas landbruk er forventa å gå tilbake. I eit slikt perspektiv kan det bli naudsynt å bruke meir av landbruksarealet til menneskeføde (og ikkje dyreføde), og satse på kulturplantar som er fullgode næringskjelder for mennesker, utan å gå via magen til dyr.”

I Norge er de vanligste kornsortene vi dyrker hvete, bygg, havre og rug. 1/3 av jordbruksarealet vårt er godt egnet til å dyrke korn og oljefrø, men det finnes flere muligheter utover det – for eksempel ved bruk av jordforbedring. I dag brukes det meste av norsk korn til kraftfôr, og i et normalår vil omtrent 80% av kornet gå til kraftfôr.^[30] I tillegg er proteinkravet for norsk hvete unødvendig høyt^[31], mye på grunn av krav fra møllene og bakerne. Dette gjør at det ofte er vanskelig å produsere «god nok» mathvete. Mange kornprodusenter i områdene hvor det egner seg å produsere korn (Østlandet og Trøndelag), har også de siste årene lagt om til husdyrproduksjon eller gressarealer på grunn av dårlig økonomi. I noen av de mest klimatisk begunstigede delene av landet brukes 80-90% av jordbruksarealet til gress.^[32] Det er derfor betydelig rom for økning i andelen matkorn produsert i Norge.

Bygg er et robust kornslag som kan dyrkes i så å si hele landet. Det trenger kort vekstsesong og kan dyrkes både i høyereliggende strøk og langt mot nord. Mesteparten av bygget som dyrkes i Norge i dag brukes til dyrefôr, på tross av mange bruksområder som menneskemat. Bygg har viktige fiberstoffer, er rikt på helsebringende antioksidanter,^[33] og kan brukes som erstatning for ris eller til å lage grøt. Før var bygg en vanlig del av den norske kosten.^[34] Norsk havre brukes også for det meste til dyrefôr i dag (over 90%), men er blitt dyrket her til lands i svært lang tid. Havre trives best i kjølig og fuktig klima, og egner seg derfor godt til nordlige strøk. Havre kan dyrkes i store deler av landet og er svært næringsrikt. Det er betydelig rom for økt konsum og produksjon av norsk havre.^[33] I Sverige brukes havre til innovative produkter som havremelk og havreis.^[35] Selskapet Oatly selger nå sine produkter i flere land – basert på svensk havre. I Finland har man til og med laget “pulled oats” – et produkt som brukes istedenfor kjøtt.^[36] Mulighetene er mange, og Norge har gode forutsetninger for å bruke mer havre til utvikling av vegetarprodukter. På 1800-tallet var havre og bygg det mest brukte matkornet i Norge.^[2]

På 1900-tallet og spesielt etter krigen økte etterspørselen etter hvete. Hvete er en kornsort som krever lengre vekstsesong enn bygg, og den kan dermed kun dyrkes i de beste kornområdene på Østlandet og i Trøndelag.^[33] De siste årene har norsk mathveteproduksjon gått kraftig ned, både i areal og avling.^[37]

I middelalderen var rug det mest brukte kornslaget i Norge, men det har etter andre verdenskrig vært lite dyrket. Det utgjør bare 2% av det totale kornarealet.^[38] Allikevel er det veldig populært med rugbrød i vårt naboland, Danmark.

«Tang og tare fra havet er noe av det mest klimavennlige og næringsrike du kan spise.»
– Angelita Eriksen, Lofoten Seaweed

En annen råvare for fremtiden er alger. Tang og tare har i lang tid blitt brukt til menneskemat, spesielt i Asia, men er merkelig nok enda ikke helt inne i varmen i den norske husholdningen. Det er store muligheter for økt algeproduksjon i Norge, med lang kystlinje og mye plass til bærekraftig algedyrking og -høsting. I motsetning til landbruk på land og havbruk til sjøs, kreves det svært lite innsatsmidler i algedyrking og det kan i tillegg ta opp CO2.^[39] Det er bærekraftig og lite skadelig på miljøet om det plasseres riktig i forhold til havoverflaten. Alger er næringsrike, ressurseffektive og produksjonsmessig lite krevende, og kan brukes til fremstilling av for eksempel vegetariske «kjøtt/fisk»-produkter. Flere produsenter er allerede i gang med dette.^[40] Flow Food er for eksempel et selskap som lager vegetarprodukter med alger som hovedingrediens. ^[41] Interessen for produksjon av tang og tare i Norge er voksende og flere slenger seg på.^[42] Angelita Eriksen, med-gründer bak selskapet Lofoten Seaweed, høster tang og tare fra havet og jobber sammen med verdenskjente kokker for å utvikle tang-produkter til det norske folk: «Tang og tare fra havet noe av det mest klimavennlige og næringsrike du kan spise. I Japan, som kanskje er verdens sunneste folkeslag, består ca. 10% av kosten av alger. Tang og tare har et enormt potensiale medisinsk og i matindustrien», forteller hun. Eriksen kan også fortelle at tang og tare kan forhindre forsuring i havet.

«Tang og tare fra havet noe av det mest klimavennlige og næringsrike du kan spise.»
– Angelita Eriksen, Lofoten Seaweed,

«Filosofien rundt verdens kjøttproduksjon og masseproduksjon i landbruk har jo vist seg å ikke være bærekraftig, og jeg håper for all del at vi ikke tar med oss denne til havet. Om vi kan drive oppdrett og høsting av tang og tare vil det være et godt klima-, miljø- og helsetiltak», konstaterer hun. NIBIO-prosjektet «Algae 2 Future» vurderer potensialet for norsk algeproduksjon til bruk i mat. Større algedyrkingsanlegg vil konkurrere med fiskeoppdrett langs kysten, men produksjonen av tang og tare er langt mer bærekraftig, forurenser ikke, krever ikke innsatsmidler, lagrer CO2, renser havvannet, og bidrar til økt biologisk mangfold – samtidig som det ikke påfører fisk lidelse. Den norske havbruksnæringen bør helt klart satse på alger, ikke fisk.

Der ingen skulle tro at noe kunne gro 

Fremtidens matproduksjon handler om å satse på plantebaserte råvarer, men også om å tenke nytt om hvor mat kan dyrkes. I Pasvikdalen som ligger klemt mellom Finland og Russland helt nordøst i landet, driver NIBIO Svanhovd både en kjøkkenhage og et andelslandbruk, som brukes til å formidle kunnskap og muligheter for matvekster under nordlige klimaforhold. Her dyrkes bl.a. salat i mange varianter, urter, sukkererter, vårløk, purreløk, beter, knutekål, grønnkål, gulrot og potet. Rabarbra, solbær, rips og jordbær finnes også. Produksjonsklare jordbær dyrkes i plasttunnel. Om vinteren gir mikrogrønt og salat dyrket innendørs under LED-lys et grønt innslag på menyen til konferansesenteret til NIBIO Svanhovd. «Sommeren i nord er kort og intens, men med mye lys. Det er likevel gode muligheter for småskala dyrking og dyrking til selvhusholdningen. Interessen for dyrking av matvekster er økende, og dyrking i egen hage kan bli et viktig bidrag for å øke matsikkerheten», sier Tone Aandahl i NIBIO.

«Når folk vil spise mer vegetarmat, eller ved en krisesituasjon med begrensninger på import, er det viktig at vi kan produsere planteprotein selv og finne arter som egner seg. Det er absolutt potensial for økt produksjon.»
– Randi Seljåsen, NIBIO Landvik

NIBIO Landvik i Grimstad ser også på mulighetene for dyrking av subtropiske grønnsaker på egnede arealer – som søtpotet i Norge. Målet er å erstatte deler av importen med norsk produksjon. «Vi mener det er potensiale for dyrking av søtpotet i Norge, spesielt i de områdene der man har hatt tradisjon for dyrking av tidligpoteter. Vi tester nå ut hvilke sorter som tåler norsk klima, og ulike måter å plante og gjødsle på», sier Randi Seljåsen, stasjonsleder og forsker ved NIBIO Landvik. Rett ved siden av søtpotetåkeren ligger en åker med edamame soyabønner. Resultatet så langt er lovende og viser at det er viktig å se mulighetene i det norske landbruket. «Når trender endrer seg er det behov for å kunne snu seg raskt, som for eksempel at folk vil spise mer vegetarmat, og helst kortreist, eller ved en krisesituasjon med begrensninger på import. Da er det viktig at vi kan produsere planteprotein selv og finne arter som egner seg. Det er absolutt potensial for økt produksjon», sier Seljåsen.

Bynært og urbant landbruk vokser i popularitet i verden og i Norge, men er ikke et nytt fenomen. I over 100 år har vi hatt kolonihager i Oslo, og det var vanlig å dyrke matvekster i parker og ledige grøntområder under krisetider. I Russland, som til dels ligger i samme klimatiske sone som oss, dyrkes over halvparten av grønnsakene i kjøkkenhager.^[43] Man kan dyrke rett i jorda, eller i drivhus. Det finnes også innovatører som dyrker grønnsaker i industrilokaler ved hjelp av vann og lys i såkalte hydroponi-anlegg, hvor man bruker vann som vekstmedium og ikke er avhengig av jordbruksareal. Dette er plassbesparende, ressurseffektivt og sesong-uavhengig.^[44] Løsninger som kombinerer både tradisjon og nye, innovative måter å dyrke på er virkelig fremtidens matproduksjon.

Midt i et av Oslos mest trafikkerte områder finner man Losæter, en kulturinstitusjon dedikert til bl.a. urbant jordbruk. Med sine 100 parsellhager og felleshage for Oslos innbyggere, er dette en visningsarena for hvordan man kan dyrke grønnsaker på lite areal i byen. I følge Losæter-bonde, Øystein Hvamen Rasmussen, er det stort potensial for dyrking på frie arealer i byer: «Parker er et enormt potensial. Man har også innendørs dyrking, nå som LED-belysningen har blitt revolusjonerende. Man kan også dyrke vertikalt og på tak, da har man plutselig masse areal», uttaler han. En av verdens mest kjente tak-åkre befinner seg for øvrig på en konferanse-bygning i Chicago, og er ca. 2000 m2.

Fruktbar omstilling 

Det er ingen tvil om at både landbruket og aktører i matmarkedet må omstille seg om vi skal nå klimamål og ha nok mat til en voksende global befolkning – internasjonalt er det store omveltninger på gang, og trendanalytikere anslår at dette bare er starten på et nytt kapittel for det globale matsystemet.

«Global endring til plantebasert kosthold er høyst nødvendig om vi skal nå klimamål og begrense global oppvarming.»

Anbefalingene fra internasjonale miljømyndigheter og institusjoner er utvetydig: en radikal endring av den globale matproduksjonen, bort fra husdyr og over til planter, er avgjørende om vi skal redde miljøet. Den siste i rekken, FNs klimapanels nye rapport om klimaendringer og arealbruk, konstaterer at det å kun kutte karbon-utslipp fra biler, fabrikker og energi ikke er nok for å redde kloden – global endring til plantebasert kosthold er nødvendig om vi skal nå klimamål og begrense global oppvarming. Rapporten krever handling, og dette plukkes heldigvis stadig bredere opp.

I lys av FNs klimarapport har det i Tyskland kommet et forslag om å øke momsen på kjøtt fra dagens 7% og opp til 19%.^[45] Forslaget blir begrunnet av miljømessige og etiske hensyn. Universitetet Goldsmiths i London tar også grep; fra september vil alle produkter av storfekjøtt som selges på universitetet bli fjernet. Professor Frances Corner, leder ved Goldsmiths, sier: «Det er umulig å ignorere det økende globale kravet om organisasjoners ansvar for å stanse klimaforandringer».^[46] Statens skoleverk i Sverige har nylig besluttet å kutte ut kjøtt fra matserveringen på skoleverkets aktiviteter av hensyn til miljø og reduksjon av klimagassutslipp. Skoleverket skal også kun servere vegetarisk ved interne møter og konferanser fremover.^[47] I Amsterdam har byrådet bestemt at det kun skal serveres vegetarmat på deres rådsmøter. De som spiser kjøtt må si fra dersom de ønsker alternativ mat. Også det nederlandske Utdannings-, kultur- og forskningsdepartementet vedtok vegetarstandarden i fjor.^[48] På sikt må dette bli standarden for alle statlige, kommunale og private institusjoner og bedrifter om vi tar FN-rapporten og vår egen fremtid på alvor.

«Impossible Foods har nylig inngått avtale med Burger King i USA om å selge sin plantebaserte burger på alle 7300 restauranter i landet innen utgangen av 2019.»

Behovet for bærekraftige løsninger for å fø verdens voksende befolkning gir ikke bare rom for ny og innovativ landbruksutvikling, det investeres også stort i å utvikle ferdigprodukter som alternativer til kjøtt og andre husdyrprodukter. Den nyeste trenden er kjøtterstatninger som skal både se ut som, lukte og smake som ekte kjøtt, og de finnes nå også i en dagligvarebutikk nær deg (Rema1000, Meny, Kiwi). Beyond Meat fremstiller planteproteiner som erstatning for animalske proteiner, og har investorer som Bill Gates og Leonardo DiCaprio bak seg. Målet er å fø verden på en bedre måte ved å lage plantebasert kjøtt for kjøttelskere, uten å måtte gå omveien gjennom dyr. I følge Ethan Brown, CEO i Beyond Meat, er hele 93% av deres kjøpere i dagligvarebutikker kjøttetere. Salget har mer enn doblet seg i 2019. Silicon Valley-konkurrenten Impossible Food lager også plantebaserte produkter som skal etterligne kjøtt, og har som mål å eliminere dyr fra matsystemet innen 2035. De har nylig inngått avtale med Burger King i USA om å selge sin Impossible burger på alle 7300 restauranter i landet innen utgangen av 2019, og har hatt en eksplosiv vekst på 170% det siste året.^[49]

«Ifølge konsulentselskapet AT Kearney vil 60% av kjøttet på tallerkenen vår i 2040 være erstattet av plantebaserte produkter eller clean meat.»

Samtidig som tilbudet av plantebaserte erstatninger til kjøtt og andre husdyrprodukter skyter i været, foregår det også en stille matrevolusjon bak laboratoriedørene. Mens bedrifter som Beyond Meat og Impossible Foods bruker planter for å gjenskape smaken av kjøtt, lages laboratoriekjøtt, såkalt «clean meat», direkte fra dyrs stamceller – man tar celler fra et dyr gjennom en liten vevsprøve. Cellene gis så næring slik at de formerer seg, før de plasseres i bioreaktorer hvor de utvikler seg til muskelvev, deretter kan de høstes og bli til spiselig kjøtt – uten dyrs lidelse eller død. De første burgerne er ventet på markedet allerede fra 2021, og den amerikanske matkritikeren Josh Schonwald mener at suksessen til Impossible Burger og Beyond Meat er et tydelig tegn på det enorme potensialet for ”clean meat”.^[50]

Ifølge konsulentselskapet AT Kearney vil 60% av kjøttet på tallerkenen vår i 2040 være erstattet av plantebaserte produkter eller «clean meat». De mener at skiftet mot et mer plantebasert kosthold, det være seg vegansk, vegetarisk eller fleksitarisk, er ubestridelig, og at etter hvert som folk til-lanegner seg mer kunnskap om husdyrindustriens konsekvenser for dyrevelferd og miljø, vil stadig flere se på dyreindustrien som et unødvendig onde. Matprodusentene som tør å satse på en grønn fremtid kommer til å bli vinnerne i det fremtidige matmarkedet.

«I dag står vi ovenfor en situasjon hvor vi er nødt til å ta ett oppgjør med hva vi spiser om vi skal fø en voksende befolkning, bevarenaturmangfold og bekjempe klimakrisen.»

Det siste århundret har landbruket, globalt og i Norge, gjennomgått store endringer. Teknologisk utvikling og industrialisering har påvirket hva, hvordan og hvor mye mat vi produserer. I dag står vi ovenfor en situasjon hvor vi er nødt til å ta ett oppgjør med hva vi spiser om vi skal fø en voksende befolkning, bevarenaturmangfold og bekjempe klimakrisen. Også i Norge må vi spise og produsere mer av fremtidens mat – den plantebaserte. NOAH har arbeidet for plantebasert landbruk og forbruk siden starten for 30 år siden – av hensyn til dyrene i industrien, de ville dyrene som fortrenges av husdyrproduksjon og naturen som helhet. Det var kjent kunnskap allerede på 1980-tallet at kjøtt-karusellen ikke var bærekraftig. Etter 30 år med global politisk apati hvor kjøttproduksjonen isteden har økt, har vi alle slaktekniven på strupen: Nå må omstillingen fra animalsk til plantebasert landbruk skyte fart.

Kortintervju med vegetarentusiaster

Stadig flere engasjerer seg for plantebasert mat av hensyn til dyr, miljø og helse. Blant de mest populære vegetar-influencerne er kvinnene bak Radical Broccoli, og Hanne-Lene Dahlgren. NOAHs Ark stilte dem følgende spørsmål.

Anette Bastviken og Susanne Bastviken

• Some: @radicalbroccoli
  
• Aktuell med: Boken ”Jordnært – enkle tipstil en mer miljøvennlig hverdag”

– Hva er et bærekraftig kosthold for dere?

-For oss er det et helhetlig og variert plantebasertkosthold med fokus på friske, gode og gjerne økologiske råvarer.

– Hva er deres viktigste motivasjon?

– Å føle seg vel innenfra og ut og å gjøre noe bedre for noe som er større enn seg selv. For det første så er det viktig at vi tar godt vare på jordkloden. Det er vårt hjem som vi deler med millioner av planter og dyr, og her generasjoner skal leve etter oss, og få like mye glede av alt det fine som vi har hatt. For det andre er som oftest valg som er bra for planeten, bra for oss! For det tredje er det «empowering» å ta saken i egne hender og gjøre noe med et stort verdensproblem!

– Hva er deres beste tips?

– Boken vår, ”Jordnært”, er full av helt konkrete tips om hva man kan gjøre for en bærekraftig og dyrevennlig hverdag. Nyt naturen, kos med herlige dyr, spis noe som gjør at du føler deg sunnere. Begynn i det små, så merker du at motivasjonen bare vokser!

Hanne-Lene Dahlgren

• Some: @hannelenesvegetar
• Aktuell med: Norges for øyeblikket mest solgte kokebok ”En skikkelig digg kokebok. Kjøttfri favorittmat” og TV-programmet ”Hanne-Lenes vegetar”

– Hva er et bærekraftig kosthold for deg?

– Et kosthold som i minst mulig grad går utover andre enn meg selv, inkludert dyr.

– Hva er din viktigste motivasjon?

– Jeg vil ikke betale andre for å drepe for meg, da jeg aldri kunne gjort det selv, og da mener jeg at jeg ikke burde spise noe som har levd. Jeg har også to barn, og vil selvsagt at de skal vokse opp i en verden som er mer bærekraftig og ikke minst merhensyntagende til andre arter som lever sammen med oss.

– Hva er ditt beste tips?

– Kjøp det du burde spise, lag så mat basert på det du har hjemme. Da vil det automatisk bli grønnere, du vil kaste mindre mat  og det blir mindre animalsk på tallerkenene. Det er ikke vanskelig å lage god mat av vegetariske råvarer, men man må ville utfordre seg litt til å lære nye sammensetninger i starten.

Artikkelen har tidligere stått på trykk i magasinet NOAHs Ark #2/2019