Hun nistirrer på svalene som krysser luften i fri flukt. En ellevill gårdshund løper over tunet. Den røde låven står også der. Rød mot alt det grønne.
Jeg skal jobbe som avløser på en gård med frittgående høner. 2000 frittgående høner. De bor i den røde låven. Jeg følger min arbeidsgiver inn. I det første rommet er en vask og et samlebånd. Svak kakling høres gjennom veggen. Han slår på samlebåndet, eggene triller ut. Egg, egg, hundrevis av egg – som skal pusses og pakkes. Vi pakker egg i tre timer. Han forteller meg hvor viktig det er at eggene er pene, ellers får han klager. Forbrukerne må ha rene egg.
Veggen i samlebåndsrommet ligner en teknologisk utstilling. Min arbeidsgiver peker og forteller; Automatisk fôring fire ganger om dagen. Automatisk vanning som slår seg av og på med det automatiske lyset – lysstyrken må være ganske lav, ellers kan hønene begynne å hakke på hverandre. Men er lyset for svakt, legger hønene for mange egg på gulvet. Over drikkeniplene er det strømgjerde – hvis en høne henger seg fast der, må jeg slå av strømmen. Et annet sted reguleres åpnings- og lukketid for redekassene; henger noen fast etter lukking, må jeg slå over på manuell og ta dyret ut. Men min arbeidsgiver beroliger meg med at systemet stort sett fungerer – alt går av seg selv. Jeg behøver ikke gjøre noe. Bare registrere at fôr- og vanninntak og eggproduksjon følger standarden. Kakling høres gjennom veggen.
«Automatisk vanning som slår seg av og på med det automatiske lyset – lysstyrken må være ganske lav, ellers kan hønene begynne å hakke på hverandre. Men er lyset for svakt, legger hønene for mange egg på gulvet.»
Så går vi inn til hønene. Noen flakser opp idet vi kommer. Her inne er en helt annet verden. Uvirkelig fargeløs. Lyset er svakt, og får massene med hvite høner til å gå i ett med det grå gulvet. Vi går gjennom en smal gang med støv, rundt raden med verpekasser opp på ristarealet hvor fôrbåndet og drikkeniplene er. Overalt er det høner. Min arbeidsgiver plukker gulv-egg. Men hønene er i veien. Hvite vinger overalt. En monoton kakling. Runden tar ti minutter. Vi går ut igjen, og kaklingen blir svakere i det vi lukker døren etter oss.
Min arbeidsgiver setter seg ned og regner ut dagens fortjeneste. Hvor mange egg totalt, hvor mange knuste, hvor mange etter standarden … «Hva koster en høne ?» spør jeg. «I innkjøp 35 kroner og i slaktepris ca. 75 øre», svarer han og bærer de siste eggene inn på kjølelageret.
Så er jeg alene. Alene med 2000 individer. I en annen verden. I tre dager skal jeg plukke egg – og «passe» høner.
Nå er det jeg som skrur på samlebåndet. Hvert egg må gnukkes og gnikkes på – ikke fjær, ikke skitt, ingenting som minner om opphavet må henge igjen. Der er et egg med blodfekker på. Hadde hun vanskelig for å få det ut, hvem hun nå er, der inne blant hundrevis av andre? Blodflekkene tørkes av – og egget blir like upersonlig hvitt som alle de andre. Jeg setter opp farten, plukker eggene som triller inn på samlebåndet. Tenker på forbrukeren – unner ham litt fjær og skitt. Plukker enda fortere.
Etter en time er jeg klar til å gå inn til hønene. Jeg går langsomt, baner meg vei gjennom massen av fjerkledde kropper. Jeg har en kvadratmeter tomt rom rundt meg. Hver eneste av rommets andre kvadratmetre er fylt med høner. Ti på hver. En flokk trykker seg sammen i et hjørne når jeg kommer. Jeg prøver å se om noen av dem er syke, ligger altfor stille. Men hundrevis av små blekrosa ben og hvitgrå vinger sperrer sikten. Noen stirrer tilbake. Mistenksomme og nysgjerrige øyne under den svakt røde kammen. «Hvem er du? Hva vil du oss?» Deres blikk er vurderende, de små hodene vipper opp og ned. Jeg setter meg ned i støvet, bøyer hodet, prøver å se verden fra deres perspektiv. Da kommer de. Noen er modige, andre følger etter. Det tar ikke lang tid før hønene står tett rundt meg. De napper i dressen, ser meg inn i øynene. Stirrer og stirrer. En høne setter prøvende foten på kneet mitt. En liten stund etterpå klatrer hun helt opp på fanget. Stirrer. Jeg stryker forsiktig en av de modigste over fjærene. Hun trekker seg ikke unna – men ser undrende på meg. På avstand ser de ut som hverandres kloninger. Men på nært hold er de forskjellige. En har et arr over øyet – hun følger alle mine bevegelser.
«Hver eneste av rommets andre kvadratmetre er fylt med høner. Ti på hver. En flokk trykker seg sammen i et hjørne når jeg kommer.»
Jeg reiser meg opp igjen og går bortover den smale gangen. Noen høner ligger og støvbader. De kjenner ikke til jord eller sand, alt de har sett er dette grå støvet. Men de bruker det så godt de kan. Og mange høner har ikke engang støv. Jeg tenker på burhønsanleggene hvor støvbading og flaksing med vingene ikke er mulig, der hvor ingen kan gå og knapt nok snu seg. Hønene rundt meg støvbader. De kan hoppe opp til en redekasse og legge eggene som presser seg ut. De kan strekke vingene. Men de kan ikke flakse langt før det blir kaos i hønsehuset. Og de har aldri sett ekte lys, aldri ligget i solen. Aldri sett grønt gress eller sittet på en gren. Aldri hakket og sparket i ekte jord. Aldri hatt en mor, aldri ruget på et egg. Aldri kunnet snu seg uten å dytte borti en annen høne. Deres verden er grå.
Varmen i hønsehuset er trykkende, støvet begynner å feste seg i halsen. Jeg går langs rekken med drikkenipler. Hønene flykter ikke når jeg kommer. De hakker og hakker i skålene. Det kommer noen dråper som blir borte med det samme. Jeg fyller en skål, hønene flokker seg rundt og drikker grådig. I et hjørne ligger en høne uten å røre seg. Jeg løfter henne opp. Hun gjør ikke motstand. Hun greier ikke å stå på det ene benet. Jeg løfter henne bort til vannskålen og hun drikker lenge. Jeg tar henne på armen, og går bortover til sykeburet. Jeg fyller alle vannskålene mens jeg går. Hønene drikker og drikker. Noen kikker forundret på hun som ligger på armen min.
Hun løfter hodet og ser seg rundt. Ser på meg. Hun er ikke redd, bare svak. Jeg sitter en stund inne i sykeburet med henne på fanget. Jeg tenker på hønseslakteriet, dit hvor alle disse små skapningene skal. Der hvor de skuffes sammen i transportkasser. Der raske, likegyldige hender henger dem opp etter beina. Enten de kan gå på dem eller ikke. Der de er verdt 75 øre før de dør, og 29,90 etterpå. Hønen på fanget mitt blunker med øynene under kammen. Hun holder på å sovne.
«Jeg tenker på alle dyrevernere som har slåss for at begrepet egg fra frittgående høner skal brenne seg fast i hodet på hver forbruker som bryr seg om etikk.»
Så må jeg ut til samlebåndet igjen. Egg, egg og atter egg. Jeg tenker på hønene. Kunne jeg bare redde én … Hun som halter og sitter i sykeburet. Hun som klatret opp på fanget mitt. Hun som har et arr ved øyet og som fulgte meg gjennom hele hønsehuset for å stirre. Hun som napper i arbeidsdressen min. Hun som strekker på halsen etter sollyset når jeg åpner døren på gløtt. Hun som legger blodige egg. Kunne jeg bare vise én av dem at verden egentlig ikke er grå. Eggene hoper seg opp på samlebåndet – fjær og skitt henger seg fast i tørkekluten. Jeg tenker på forbrukerne. På de godtroende som tror de kjøper egg fra lykkelige høner bare det står «frittgående» på pakken. Jeg tenker på deres gode samvittighet. Jeg tenker på alle dyrevernere som har slåss for at begrepet «egg fra frittgående høner» skal brenne seg fast i hodet på hver forbruker som bryr seg om etikk. Jeg tenker på hvordan eggeindustrien har lurt oss alle trill rundt. Eggene triller fortsatt ut fra samlebåndet. Svak kakling høres gjennom veggen. Jeg tenker på at jeg aldri vil se et egg for mine øyne mer.
Jeg kommer ut av låven for siste gang. Solen står snart høyt på himmelen her ute. Låven skinner rød, mot kilometer med grønt gress og korn. Så forbannet rød, og så uforskammet grønt …
Artikkelen har tidligere stått på trykk i magasinet NOAHs Ark #1/1998.
Vi trenger din hjelp for å gi dyrene friheten tilbake. Klikk her for å støtte vårt arbeid.
