Faktisk lovlig

Da NRK Brennpunkt i samarbeid med Piraya Film, viste dokumentaren «Griseindustriens hemmeligheter» i juni 2019, var reaksjonene fra næring og politikere forutsigbare: De var sjokkert. De var overrasket. De hadde – i følge egne utsagn – aldri sett noe slikt før. Men det må de ha gjort. For mye av innholdet i filmen var slett ikke ulovligheter. Det var tvert imot rutiner i industrielt husdyrhold.

«Hva er egentlig lov å gjøre mot grisene? Og hvor mange forbrukere og politikere vet hva som er lov?»

Å dra eller holde fast grisen i ørene, eller bruke tau som strammer rundt trynet, gjør vondt – men norske veterinærer har fått lære at det er slik man får kontroll på grisen når man for eksempel skal sette en sprøyte. Selvsagt bruker også griseprodusentene disse metodene til å få motvillige, redde griser til å føye seg etter menneskers vilje. Det vekker avsky å se svake grisunger bli slått i hjel mot betongveggen. Men det er ren rutine – og fullt lovlig. Det er sjokkerende å se dyr som er så invalidisert av produksjonen at de knapt kan røre seg. Men alle som kjenner dyrenes behov og kjøttindustriens realiteter, vet at dette er forutsigbare skader.

Hva er egentlig lov å gjøre mot grisene? Og hvor mange forbrukere og politikere vet hva som er lov? Politikeren som snakker om «verdens beste dyrevelferd», vet kanskje ikke hvordan realitetene i grisebingen er. Og forbrukeren som ser Matprat-reklamer med grisunger i bondens fang, ser kanskje ikke så lett for seg hvordan deres liv ender i en gassgrav på slakteriet. Hvem er egentlig grisene og hvordan er deres hverdag som innsatsmidler i kjøttindustrien?

Hvem er grisene?

Griser er svært sosiale dyr, som viser mange av de samme sosiale gledene som hunder – f.eks. lek og fysisk nærhet til hverandre. De er nysgjerrige og utforskende, og logrer på halen når de er ivrige. De kan også drive sosialt spill og lure hverandre.^[1] De leser andres ansiktsuttrykk, og gir uttrykk for egne følelser via ansiktsuttrykk.^[2] Det er ikke overraskende at griser har empati og evne til å oppfatte andre grisers følelser, gitt at de er flokkdyr. Men forskere har også funnet at en gris kan oppfatte sine flokkmedlemmers følelser overfor hendelser som grisen selv ikke har opplevd – og som følge av det, forvente positive eller negative opplevelser knyttet til samme situasjoner når den oppstår i fremtiden.^[3] Forskere fant også at griser som har opplevd overveiende negative opplevelser fikk en pessimistisk innstilling til tilværelsen, og forventet negative opplevelser. Slik som hos mennesker, kan personligheten formes til optimistisk eller pessimistisk legning.^[4]

Griser er i stand til å bruke kunnskap de tar til seg, for senere å løse komplekse problemer. Professor i dyrevelferd ved Cambridge Universitet, Donald Broom, har publisert studier om griser som bruker speil til å finne gjenstander de kun kan se i speilet – noe som viser bevisst vurderingsevne.^[5] Mange av testene som brukes av adferdsforskere innebærer – som speiltesten – forståelse av menneskeskapte innretninger, og evne til å løse problemer på en måte som mennesker oppfatter som «smarte». Det betyr at mye av dyrs intelligens ikke nødvendigvis oppdages, fordi de ikke testes på en måte som er logisk for dem.^[6] Griser klarer imidlertid i stor grad å løse menneskeskapte tester, noe som betyr at de lett ser ting på «vår» måte. Griser kan også lære seg symbol-språk, har begrep om tid, har svært god langtidshukommelse, lærer av og samarbeider med andre flokkmedlemmer og kan bruke redskaper.^[1]

«Griser er i stand til å bruke kunnskap de tar til seg, for senere å løse komplekse problemer.»

Ville griser, villsvin, lever i flokker som består av en mindre gruppe hunn-griser og deres barn.^[7] Unge hanner danner egne flokker, mens de eldre hannene holder seg mer for seg selv. Griser trives best i skogen, og bruker mye av tiden til å utforske omgivelsene sine. Hunngrisene i en familie går sammen på leting etter mat, samtidig som de har oppsyn med de viltre grisungene. De kan også treffe på andre familieflokker, og bli gående i større fellesflokker, slik som elefanter.^[8] De leter etter røtter, nøtter og sopp i jorden med den sterke og sensitive nesen sin, og spiser også blader, urter, bær, frukt og insekter. Alle griser ser godt farger, hører godt og har svært god luktesans.^[9] Natten tilbringer de liggende tett sammen i et rede de har laget av kvister og strå. ^[9]

Sosial nærhet og hudkontakt er veldig viktig for grisene.^[8] Griser bygger rede til ungene sine.^[7] Når en hunn-gris skal føde trekker hun seg unna for å finne et skjermet sted, gjerne med naturlig tak av kvister.^[8] Hun graver en grop og fyller den med gress, mose og løv.^[10] Grisemoren får 4 til 6 unger per kull i naturlig tilstand.^[11] Mødrene er, som dyr flest, beskyttende og kjærlige ovenfor barna sine – og forsvarer dem med alle krefter om nødvendig. Ungene har hver sin faste spene, og moren kommuniserer med dem med grynting under diingen for å holde orden i rekkene.^[8] Etter ti dager tar moren med ungene til resten av flokken for å presentere dem. Hanngrisen kan også være med i oppdragelsen av ungene, selv om han lever i utkanten av flokken. Grisungene får venner på tvers av kullene.^[8] Det tar nærmere 7 måneder før ungene begynner å bli selvstendige,^[12] og de slutter ikke å die før ved 3-4 måneders alder.^[13]

Grisemorens liv på farmen

I griseindustrien er det lov å frarøve dyrene omtrent alt som er av verdi for dem, og som et liv i naturen ville ha vært rikt på. Naturens syns-, lukt-, lyd- og sanseinntrykk er byttet ut med et miljø som gir negative opplevelser for alle sanser. Grisemødrene holdes i binger mellom fødslene. Her har hver gris på over 200 kg bare 2,5 m2 hver.^[14] Med en gang ungene fra forrige kull er tatt fra dem, flyttes mødrene sammen for å raskt komme i ny «brunst». De blir stresset over å bli plassert sammen på lite areal, og kan sloss og påføre hverandre skader. Næringen skriver: «Rangkamper er en uunngåelig stressor i bedekningsavdelinger med løse purker, men kampene skal være overstått i løpet av én til to dager.»^[15]

«Smågrisproduksjon» følger såkalte puljesystemer, hvor mødrene flyttes rundt til de ulike avdelingene samtidig.^[16] I noen systemer flyttes de høydrektige grisene til fødebingene bare få dager før forventet fødsel – mange er så store og tunge at dette er svært ubehagelig for dem. Når en tung gris må flyttes mot sin vilje, er det ikke lang vei til voldsom behandling, slik NRK-dokumentaren kunne vise. Når moren skal føde har hun et sterkt behov for å bygge rede, noe som kan føre til at hun blir stemplet som «urolig» – og risikerer å bli stengt inne (fiksert) slik at hun ikke kan snu seg fra fødsel og den første uken etter.^[14] Fødebingen er bare 6 m2 , og her lever en stor purke med et kull med grisunger. Bingen har et avgrenset areal til smågrisene hvor ikke moren kommer til. Gulvet er av betong, en del fast og en del spaltegulv. Det skal være strø i bingen, men ofte er dette kun et tynt lag som knapt suger opp urin og avføring. Både vekten og plassen hindrer grisemoren fra naturlig bevegelse – hennes valgmuligheter er å stå og ligge.

«Interessant nok var medie-kritikken for 20 år siden rettet mot nettopp dette –det som faktisk var lovlig.»

På grunn av den trange plassen og hennes store, uformelige kropp, hender det at moren ligger i hjel unger.^[17] Det blir av og til omtalt som at moren ikke har «gode morsegenskaper», og nærmest et bevis for hvor «følelsesløse» dyrene er. Men en grisemor fanget i et unaturlig kjøttberg av en kropp på svært begrenset plass, har liten reell mulighet til å være mor for sine unger. De små grisungene blir tatt fra moren bare fire uker gamle, lenge før den naturlige avvenningstiden.^[14] Bransjen selv innrømmer at «smågrisen kommer til å få en brå og unaturlig avvenning».^[18] Men det viktigste hensynet i kjøttindustrien er at grisene kan gjøres drektige igjen så fort som mulig for å produsere flest mulig unger i året.

Grisungens liv på farmen

Bransjen vil produsere flest mulig grisunger per mor. En viss prosent «svinn» i form av svake, syke og skadde grisunger regner man med. «Svinnet» har bestått i 12-15% av smågrisene over de siste årene.^[19][20] Grisungene i industrien må ha kunstig jerntilskudd for å ikke få anemi. Denne mangeltilstanden er de genetisk disponert for, naturligvis til forskjell fra sine ville slektninger. Jern gis ofte med sprøyte, noe som er vondt og stressende – i tillegg til å gjøre grisene mer utsatt for infeksjoner og diaré.^[21] Intensiv avl har ført til unaturlig store kull. Det naturlige gjennomsnittet for et villsvinkull er 4-6 unger.^[22] Men gjennomsnittet for en industrigris er 14 unger – og antallet i et kull kan komme opp i over 20.^[23][24] Flere grisunger risikerer å sulte i hjel fordi moren ikke har nok melk. Bransjen selv (Norsvin) uttaler: «Årsaker til spedgristap (er) kulde og sult! Opp mot 80 % dør av dette. Enten direkte eller ved at de ligges i hjel. Årsaken til kulde og sult er at de forblir kalde for lenge, får ikke nok råmelk. Eller: er født sent og kjemper mot for mange andre om råmelka.»^[18] Og når det blir kamp om spenene, fører det til at grisungene skader hverandre og moren. Det er derfor vanlig å slipe ned tennene til grisunger.^[7]

«Årsaker til spedgristap er kulde og sult! Opp mot 80 % dør av dette. Enten direkte eller ved at de ligges i hjel.»
– Norsvin (Grisebøndenes bransjeorganisasjon)

Rådet for dyreetikk har uttalt om de unaturlig store kullene: «Rådet er bekymret over at kunstig oppfôring av spedgriser synes nødvendig i økende grad. Ved kunstig melkefôring tas spedgrisen vanligvis vekk fra mordyret, og spedgrisens sugebehov og behov for omsorg blir da ikke dekket.»^[25] I Norge er det også tradisjon å kastrere alle hanngriser ved ca. en ukes alder.^[7] Dette gjøres for å unngå lukt og smak av kjønnshormoner i kjøttet. Selv om kastrering uten bedøvelse ble forbudt i 2002 etter revidering av dyrevernloven og innspill fra NOAH, er kastrering fortsatt smertefullt for grisene. Det skal brukes lokalbedøvelse og smertelindring, men det kan gå betennelse i operasjonssåret på grunn av det uhygieniske miljøet i bingen, og det kan utvikles brokk.

Ungene skilles fra moren etter knappe fire uker. Forskere har vist at det å skilles fra moren så tidlig oppleves traumatisk for grisungene. De viste både tegn på kronisk stress som inaktivitet, og akutt stress som hyling.^[26] Etter at grisungene er tatt fra moren bor de ti stykker i betongbinger på ca. 10 m2 . «Slaktegriser», som de nå kalles, har kun krav på 0,8 m2 hver når de er 80-100 kg. ^[27] Grisunger har like stort behov for å løpe, leke og bevege seg som hundevalper. Men i bingene der de tilbringer de neste 4-5 månedene før de sendes til slakt, er det ikke rom for det.

Ikke en kropp å leve i

Både grisungene og deres mødre får alvorlige fysiske skader og sykdommer på grunn av intensiv produksjon, avl og dårlig levemiljø. Grisemødrene utsettes for alvorlig stress i den intensive produksjonen. Dette har ført til at mange får magesår. Bare 9% av purker har normal mageslimhinne, mens en fjerdedel har alvorlige magesår.^[28] Også grisunger kan få magesår. Magesår kan være svært smertefullt. Noen ganger dør dyrene «plutselig» av blødning fra magesekken. NMBU-forskere uttaler: «Utviklinga av magesår er tett knytta til intensiv svineproduksjon.»^[28] I følge Veterinærinstituttet er det heller «ingen spesifikk behandling» for magesår.^[29] Dyrene kan derfor i realiteten gå syke og lide uten behandling.

«Bare 9% av purker har normal mageslimhinne, mens en fjerdedel har alvorlige magesår.»

Grisemødrene er store og tunge, og de norske purkene er ekstra store i internasjonal sammenheng, i følge bransjen.^[17]Samtidig lever de hele sitt liv på hard betong og spaltegulv, kun med litt strø for å trekke opp urin. De drives også hardt og ammer store kull, og ligger derfor mye av tiden. Dette fører til smertefulle skuldersår – noen ganger går sårene helt ned til knoklene.^[30] 20-30% av grisemødrene har slike sår.^[31] Kombinasjonen av fysiologi og miljø går også sterkt utover beina deres – i en slik grad at de sjelden blir over 2 år.^[7] Purkene får lidelser i leddene, men også i klauvene. I en norsk studie fant man at hele 96% av purker på spaltegulv fikk klauvlidelser – altså sår, sprekker og vondt i føttene.^[32]

Grisungene – «slaktegrisene» – utsettes for flere lidelser:^[7] De er avlet for å ha unormalt lang rygg, for produksjon av mer kjøtt.^[33] På grunn av intensiv avl vokser de svært fort, opp til en kilo om dagen.^[34] Samtidig tilbringer de livet på hard betong og trang plass hvor de ikke kan røre seg naturlig. Grisungene får dermed ofte ulik grad av leddlidelser – noen får det allerede de første ukene. 10% av alle smågriser har beinproblemer som de medisineres for.^[35] En norsk studie har vist at opptil 85% av grisungene hadde unormale ledd, når man undersøkte leddene på et tilfeldig utvalg av grisunger etter slakt.^[36] Grisungene får også ofte diaré, brysthin- nebetennelse og lungebetennelse – blant annet som følge av dårlig luftkvalitet.^[7]

«Halebiting er en av de største utfordringene i slaktegrisproduksjonen.»
– Mattilsynet

Frustrasjon, kjedsomhet og stress kan føre til at de biter i halene til hverandre. Hele 9% av grisungene har avbitte haler.^[37] De kan også bite på gitteret i bingen. Mattilsynet uttaler: «Halebiting er en av de største utfordringene i slaktegrisproduksjonen. Det er et tydelig tegn på at grisen ikke trives (…) Forskning viser at grisen kan ha smerter i minst fire måneder etter at såret har grodd.»^[38]

Livets slutt

Årlig blir det slaktet over 1,7 millioner griser i Norge.^[39] I naturlig tilstand kan griser bli opp til 10 år.^[40] Men de fleste slaktes som unger når de er 5-6 måneder gamle. ^[41] Grisemødrene blir sjelden mer enn 2 år. De siste årene har også bransjen begynt med «engangspurker» som slaktes etter at de har født ett kull og er 10 måneder gamle – fordi det gir mer lønnsom produksjon.^[42] Det er lovlig å slå i hjel svake grisunger. Det betegnes som «bedøvelse» å slå dem med harde gjenstander. Bransjen selv skriver: «Bruk en jernstang, et treskaft eller en liten øksehammer (…) Alternativt kan man holde spedgris i bakbeina og slå bakhodet hardt mot en stein eller mur.»^[43] Det hender også at store griser avlives på gården – hvis de for eksempel er for halte til å transporteres. Når man skal holde fast en gris som ikke vil bli holdt fast, brukes et tau/wire som strammes rundt trynet til grisen – såkalt trynetau. Dette brukes også hvis man skal håndtere dem av andre grunner – og er både smertefullt og fører til at grisen blir svært stresset og redd.^[43]

«I naturlig tilstand kan griser bli opp til 10 år. Men de fleste slaktes som unger når de er 5-6 måneder gamle.»

Griser utsettes for sterk stress i forbindelse med driving og transport til slakteriet.^[7] Etter å ha blitt drevet på og av transportbilen, og kjørt opptil 8 timer i slaktebil, ankommer dyrene slakteriet. Her lukter de mange fremmede dyr, stress og frykt. Det er tillatt å drive griser ved å gi dem strømstøt. I forskrift om avliving står det at dyr – herunder griser – kan få støt hvis nødvendig. Det «skal ikke gis mer enn et par korte elektriske støt rett etter hverandre av gangen». Men det er vondt nok for griser som fra før av er livredde.^[44] De drives også ved slag/dask av spesiallagede plast-spader, og skyves fremover av mekaniske vegger. Selve slaktingen foregår ved at grisene «bedøves», før halsen skjæres over. Ved elektrisk bedøving blir det plassert en elektrode som fører strøm gjennom hjernen, på hver side av hodet til grisen. Metoden gir kraftige kramper, blødninger og bruddskader. ^[7]

I Norge bedøves nå 92% av grisene med CO2 -gass på 90%.^[45] De senkes gruppevis ned i et CO2 – kammer, ^[7] og gassen fører til panikkreaksjon og kvelning.^[46] Ve terinærinstituttet uttaler: «Stress, smerte og ubehag under eksponeringsfasen kan oppstå fordi inhalasjonen av CO2 -gass oppleves som ubehagelig.»^[47] Forskere ved Sveriges Lantbruksuniversitet (SLU) har undersøkt hvordan griser oppfører seg mens de gasses – og forsøkene viser at de kjemper for livet i full panikk. SLU mener CO2 -avliving av gris må forbys. Professor Bo Algers som var ansvarlig for studien uttalte: «Det är ett oerhört ångestframkallande sätt för grisen att bedövas på (…) Gasen bränner vid inandning. De försöker få luft genom att klättra uppåt i buren, på varandra.»^[48][49]

Nå når vi vet

Kun to ganger i historien har norsk TV vist innsiden av griseindustrien. Årets NRK-dokumentar var basert på undercoveropptak gjennom en årrekke, gjort av Norun Haugen og Frank Nervik. 20 år tidligere, i 1999, var det journalister fra TV2s «Rikets tilstand» som selv prøvde å filme en grisunges liv fra fødsel til død. Dette livet har ikke endret seg mye på 20 år. Da TV2 filmet fastspente grisemødre og stressede grisunger i 1999, var bransjen mer åpenhjertig: «Man har ikke et personlig forhold til en gris (…) man driver jo med gris for å tjene penger, og ikke ut i fra et ønske om å holde dyr», sa daværende leder i Norsvin. Hva som var størst problem for dyrene, kunne ikke Norsvin-lederen svare på – «kanskje å leve som gris» var hans beste forsøk. Spørsmålet er fortsatt vanskelig, og svaret er ikke så meningsløst som det først høres ut. For hele grisenes liv er et problem for dem.

Et par ting har endret seg siden første dokumentar: Grisemødrene er ikke fastspent i båser hele tiden – men de kan fortsatt spennes fast en uke rundt fødsel. Grisungene kastreres ikke uten bedøvelse – men prosedyren gjør fortsatt vondt. Og «elektrisk stav» brukes ikke for å drive hver eneste gris på slaktelinja – men den er fortsatt lov å bruke, og bare slakteriene vet hvor ofte det gjøres. Både forbud mot permanent fastbinding og kastrering uten bedøvelse, kom etter en revisjon av dyrevelferdsloven. NOAH ga mange innspill til denne prosessen, og ble hørt med hensyn til disse justeringene. Næringen selv var imot begge endringene. Men det meste forble ved det gamle – de trange bingene, det stimulifattige livet, panikken på slakteriet. Interessant nok var mediekritikken for 20 år siden rettet mot nettopp dette – det som faktisk var lovlig. NRK-dokumentaren av i år viser også lovlig lidelse, men med fokus på enkelte lovbrudd. Denne sjansen grep kjøttbransjen og landbruksministeren begjærlig.

«Bruk en jernstang, et treskaft eller en liten øksehammer (…) Alternativt kan man holde spedgris i bakbeina og slå bakhodet hardt mot en stein eller mur.»
– Animalia (kjøttbransjens fagenhet)

Tiltakene nå – til forskjell fra i 1999 – handler om kontroller: Gårdene skal få flere besøk av veterinærer – veterinærer som kan gjøre lite med lovlige praksiser, standarisert levemiljø og en fremavlet fysiologi som er dømt til å gi dyrene helseplager. Kanskje vil tiltaket med kameraovervåkning på slakterier, som også var et krav fra NOAH, bidra til at flere får kunnskap om hva dyrene må gjennomgå. Men dersom NOAHs krav om offentlighet ikke blir hørt, vil man være like langt. Sikkert er det at slakteriene frykter offentlighetens lys. I 1999 fortalte daværende direktør i Gilde (nå Nortura), hvorfor: «Vi ser at det ikke er en estetisk forestilling, som vi ikke ønsker å eksponere i media». Norske medier har aldri fått filme på norske slakterier – og godtar tilsynelatende det. Tross dette; ønsker man å vite hvordan grisens liv er, forteller lovverket vårt egentlig hele den korte og triste historien. Har man kunnskap om dyr, bør man kunne se lidelsen mellom linjene i lovteksten. Vi må slutte å late som det går an å opprettholde kjøttforbruket og en industriell produksjon – og samtidig ta hensyn til dyrene som individer. Kjøttfritt forbruk er en reell løsning for dyrevelferd. Grisen fortjener intet mindre.

Kortintervju med Frank Nervik

NRK-dokumentaren, «Griseindustriens hemmeligheter», er basert på opptak fra Frank Nervik. NOAHs Ark sendte han følgende spørsmål:

– Hva var mest opprørende ved innsiden av griseindustrien?

– Jeg visste at griser danner sterkt hierarkiske grupper, men å se hvor brutalt dette utarter seg i små binger der dyrene ikke har fluktmuligheter var forferdelig. På samme måte kjente jeg til statistikk på halesår og skuldersår, men jeg var ikke forberedt på tragediene bak tallene: Dyr som ikke lenger har krefter til å løpe unna eller prøve å gjemme seg, og som bare ligger og blir spist på; purker med bogsår på begge sider av kroppen som er så utmattet at de såvidt klarer å holde seg oppreist for å unngå å ligge med åpne og infiserte sår rett på betongen… Og høre bonden forklare at han må tyne mer melk ut av dem for at grisungene skal vokse.

– Hva tenker du om at næring og politikere hevdet at de var ”overrasket”?

«Man blir lett blind for den brutaliteten man selv er del av.»

– Merkelig nok ble det lederen av Bondelaget og styrelederen av Nortura som ble de fra ”næringen” som måtte uttale seg. Gitt at disse ikke driver med svin, men med slaktekylling og storfe, kan jeg godt forstå at de fikk se typer av brutalitet som de ikke er vant med og som sjokkerte. Driver man med kylling er man for eksempel aldri i en situasjon der man ”må” slå eller sparke for å drive dyrene fremover. For en bonde som har storfe, der enkeltdyr i kroner og ører faktisk har såpass stor verdi at tilkalling av veterinær for ”kun” ett enkelt dyr kan være en reell problemstilling, vil kanskje den manglende oppfølgingen av syke og skadde dyr være provoserende. På samme måte ville nok filmavsløringer fra kylling- og storfegårder sjokkert en del garvede svinebønder. Man blir lett blind for den brutaliteten man selv er del av. Men samtidig er det uhyre provoserende at de uttrykker overraskelse. For landbruksministeren og landbrukseliten vet selvsagt bedre, og det er derfor de kom med så misvisende svar.

– Hva er ditt svar på påstand om at filmen ikke er representativ?

«En scene viser en liten slaktegris som ble kastrert av bonden.»

– Jeg har tatt for gitt at bøndene jeg var hos var over gjennomsnittlig dyktige og seriøse. Dels fordi det var en produsentrådgiver som anbefalte dem, og dels fordi bøndene selv sa at det var mange svinebønder som aldri skulle ha drevet med dyr. Filmen prøver ikke å gi et fullstendig bilde av svineproduksjonen, men ut fra det jeg har fått opplyst fra bøndene selv er veldig mye av det filmen viser vanlig praksis. En scene viser en liten slaktegris som ble kastrert av bonden. Om også andre svinebønder ville valgt å skjære i slike dyr uten bedøvelse har jeg ikke noe grunnlag for å si, men holdningen om at bruk av bedøvelse ved kastrering er noe tull, er definitivt utbredt i næringen.

– Hva synes du om ministerens tiltak?

– De fleste tiltakene som har blitt innført etter dokumentaren var ganske forutsigbare. Filmen går dessverre i veldig liten grad inn i de mange systemproblemene i næringen, men i stedet fokuseres det på det som enten er eller i hvert fall fremstår som holdningsproblemer. Det burde derfor ikke overraske noen at næringen, med landbruksministeren på slep, klamrer seg til holdningsproblemforklaringen og iverksetter tiltak i tråd med dette.

Artikkelen har tidligere vært på trykk i magasinet NOAHs Ark #2/2019