En slakteriopplevelse


av Siri Martinsen, hovedfoto: Eirik Anzjøn/NOAH

Jeg ser ham plutselig. En levende skrikende gris midt blant de døde. Han har hoppet over veggen som skiller de levende i dødsøyeblikket, fra de døde hengt opp etter beina. Han har prøvd å rømme fra den elektriske tangen, som skulle settes rundt hodet  som bedøvelse. Kommet seg unna i siste sekund.

Men vi er over alt. Har alltid vært der i hans liv – foran bingedøren, etter i drivgangen, alltid i nærheten. Våre hender er der alltid for å innhente, dytte, dra, slå. Våre harde støvler er der. Våre ruvende kropper. Våre stemmer – harde, kraftige, som roper kommandoer til en mottaker vi tror er for dum til å forstå. Vi er der alltid. Også nå, overalt rundt ham. Hender som slår. Støvler som sparker. Kropper som sperrer veien. Stemmer som brøler. Et smertefullt støt fra en gjenstand i en hånd.

Han prøver å gjemme seg blant de hengende døde grisekroppene. Blodet renner ut av strupene deres og dekker ham. Han skriker. Menneskene prøver å drive ham tilbake. Men han flykter lengre inn blant rekken av døde kropper. Til slutt klarer de det. Han står der i midten av ringen med menn, skrikende og pesende med åpen munn, overstenkt med andre grisers blod. En boltepistol settes mot pannen hans, og han faller død ned. Så heises han opp etter beinet, og blir en blant de andre.

Episoden er selvopplevd – da jeg var veterinærstudent på slakteripraksis. NRK Brennpunkts dokumentar viser en lignende episode – en gris som prøver å rømme fra slakteriet gjennom rekken av døde grisekropper. Enkeltindividene fester seg i hukommelsen. Og bak kjøttindustriens masseproduksjon, ligger skjebnen til millioner av slike enkeltindivider.

Hvert år slaktes 1,6 millioner griser i Norge – i tillegg til 300 000 kalver, okser og kuer, over 1 million lam og sauer, 1 million kalkuner og over 60 millioner kyllinger. Hvert enkelt av disse dyrene er individer med like stor kapasitet til å føle redsel og smerte som vi selv har. Det er ingen vitenskapelig, fysiologisk grunn til å nedvurdere den panikken de føler når de drives mot det som blir deres død. Å ikke ha kontroll over egen kropp eller hva som skjer med deg, å ikke kunne rømme eller gjemme deg selv om du er livredd, å være omgitt av mange andre som er like redde som deg – dette er opplevelser vi ikke unner våre verste fiender. Men vi «unner» dyrene det. Og vi innbilder oss selv at det ikke føles så ille for dem, at deres evne til å virkelig oppleve alt det vi med vitende og vilje lar dem gå igjennom, på et eller annet vis er mindreverdig. Det er den ikke.  

Man kan besøke et slakteri uten å se dyrenes lidelse. Det er bare å ta på øreklokkene man får utdelt for å beskytte seg mot distraherende støy fra dyrene i bakgrunnen. Lytte til omviseren som vil fortelle deg hvor humant alt er. Ta et overfladisk blikk på de brede griseryggene som så vidt skimtes over veggen i drivgangen. Og tillate deg selv å ikke ta innover deg hva de egentlig opplever.

Eller man kan studere hver enkelt gris. Følge de nervøse bevegelsene. Se hvordan de desperat prøver å snu seg, finne en utvei, klumper seg sammen for å søke trygghet der den ikke finnes. Se på blikkene deres, de oppsperrede øynene, gjenkjenne frykten. Ta av øreklokkene og lytte til skrikene. Se hvordan den «utvalgte» grisen som skal få strømtangen plassert rundt hodet, forstår at han er i fare, og prøver å rømme. Hvordan de andre grisene gjemmer seg bak hverandre for å ikke bli den neste. Eller – om det hadde vært mulig å se inn i gassgraven, noe det ikke er – se hvordan grisene i det trange rommet slås av panikk når CO2-gassen siver inn og skaper følelsen av å bli kvalt.

Griser – og andre gårdsdyr – er undervurdert i samfunnet. Og forskning på deres evner og behov er ofte næringsfinansiert og begrenset: Man kan anerkjenne noen av dyrenes behov dersom det passer inn med fortsatt utnytting og kanskje til og med kan øke lønnsomheten. Behov som derimot ikke kan tilfredsstilles innenfor rammene av industriell utnyttelse er ikke like interessante. Noen forskere skiller seg likevel ut – i 2015 ble en omfattende studie om grisers evner publisert i «International Journal of Comparative Psychology». Den dokumenterer blant annet at griser har god hukommelse, løser ulike intelligenstester like bra som hunder og sjimpanser, at de har empati, reagerer på hverandres følelser, har begrep om tid, viser iver over nye ting, lærer av hverandre og samarbeider. Forskerne skriver: «Griser innehar komplekse etologiske egenskaper lignende de man har funnet hos hunder og sjimpanser (…) men studier av grisers psykologi henger etter forskningen som er gjort med visse andre arter (for eksempel hunder, sjimpanser, elefanter, hvaler).» I 2012 signerte deltagerne på en forskerkonferanse om bevissthet ved Cambridge Universitet “The Cambridge Declaration on Consciousness”, som slår fast følgende: “Ikke-menneskelige dyr har det nevroanatomiske, nevrokjemiske og nevrofysiologiske grunnlag for bevissthet og evne til å handle med intensjon.” Forsker Philip Low, en av forfatterne bak erklæringen, beskrev hvorfor den var kommet til: “Det er muligens innlysende for alle i dette rommet at dyr har bevissthet, men det er ikke innlysende for resten av verden.”

Det er på tide at vi som samfunn innrømmer at landbruksdyrene har like stor evne til å oppleve verden rundt seg som dyr vi har et nærmere forhold til. Det er ikke mer akseptabelt å holde griser hele livet i binger hvor de har under 1 m2 hver å bevege seg på, enn det ville vært å holde hunder under slike forhold. Det er ikke mer forsvarlig å «bedøve» dem med kvelende gass eller strømstøt for å ta livet av dem. Det er ingenting i deres adferd som tilsier at landbruksdyrene skal behandles på den måten vårt samfunn per i dag aksepterer for smaken av kjøtt. 

For det er det alt handler om – en smak. Vi vet at kjøttindustrien ikke er den beste måten å produsere mat til mennesker. Vi vet at den er blant de største årsakene til klima – og naturødeleggelse. Og vi vet – hvis vi tenker oss om – at det bidrar til millioner av dyrs lidelse. Massekonsumpsjon av kjøtt, gir masseproduksjon av dyr og regler som ikke tar hensyn til hvem de egentlig er. Vi må klare å se koblingen mellom dyrenes uverdige liv i industrien og det høye kjøttkonsumet. Det blir stadig enklere å kutte ut kjøtt. Og det blir stadig mer preserende. Så hva venter vi på?

Kronikk av NOAHs leder Siri Martinsen, på trykk i NRK Ytring 20.06.2019.