En julehilsen fra Noah

av Madeleine Åleskjær, hovedfoto: Øivind Pedersen/NOAH

Det finnes én gris som gleder seg til jul - én gris som gleder seg til hver dag han våkner opp og ser utover sin lille del av verden. Èn gris blant millioner.

Det begynner å nærme seg jul. Mange mennesker over hele verden har begynt å pynte i julens tradisjonelle farger, gatene i byen er fylt av lys og dekorasjoner. Adventslysene tennes og flere har begynt å glede seg til julaften med alle tradisjonene som følger.

For grisen Noah skiller ikke julemåneden seg tydelig ut fra andre vintermåneder. Men selv om Noah ikke pynter trærne i skogen der han bor, eller graver frem gaver fra under bakken, så er julen en god tid for Noah. Varmehuset luner godt, det er ekstra frukt å få fra matmor og snøen som laver ned er fin å grave i.

En gris som står med trynet i kamera
Foto: Øivind Pedersen

Det var nettopp rundt juletider i fjor jeg fikk møte Noah for første gang. Både jeg og de andre som var med, var fascinert av hans energi, tydelige kroppsspråk og den venn-skapelige, søkende personligheten. Men det vi la aller mest merke til var de kvikke øynene som kommuniserte så tydelig og så lett for oss å forstå. ”For en spesiell gris” var kommentaren som gikk igjen flere ganger. Gryntingen var høy og livlig. Det store hodet med den fuktige snuten kom raskt nærmere for å utforske og hilse på oss, romsterte rundt hendene og lommene våre for å undersøke om vi hadde med noe godt, og opp i ansiktet for å hilse på grisers vis.

«Møtet med Noah var midtpunktet for samtalen – hvor unik og spesiell han var, og at ingen av oss hadde sett en gris med en så stor personlighet før.»

Vi stod lenge og observerte den store grisens aktiviteter. Han trosset sin store, vanskeligbygde kropp og både jogget, tullet og la seg ned for å bli klødd, og likte tydelig oppmerksomheten han fikk. Den tunge kroppen er resultat av en avl som har forutbestemt både livslengden og hensikten med grisens liv – kjøttproduksjon. Men Noahs livsglede er sterkere enn disse begrensningene. Og da vi stod der med Noah, virket det som om det var i en fjern verden langt borte at andre medlemmer av hans art på nesten nøyaktig samme tid ble offer for våre juletradisjoner. For det livet vi så, var uten tvil et liv som ønsket å være til.

NOAHs leder Siri Martinsen står i skogen og mater en gris
Foto: Øivind Pedersen

Da Noah hadde gravd ferdig under det tynne snølaget, for å se om høsten hadde gjemt noen røtter eller andre godbiter han hadde oversett, gikk han inn i varmehuset. Han la seg ned i høyet, og vi kunne høre at han gryntet for seg selv mens han redde opp slik han ville ha det. Vi reiste hjemover igjen, og møtet med Noah var midtpunktet for samtalen – hvor unik og spesiell han var, og at ingen av oss hadde sett en gris med en så stor personlighet før.

«Han virker spesiell, fordi han har plassen, muligheten og tiden til å være det over en og en halv million griser i året blir frarøvet muligheten til å være.»

Men selv om Noah er en både smart og glad gris, så er han egentlig ikke spesiell. Han er en helt vanlig gris. Han er ikke enestående i sine ønsker om å bevege seg, utforske eller være sosial. Han var ikke spesielt utvalgt til å få beholde livet fordi han var så unik og annerledes enn andre griser. Det som gjør Noah annerledes er at han får muligheten til å vise hva han liker og hvem han er. Han er unik fordi det nesten ikke finnes griser som får vokse opp til hans alder, lære de tingene han lærer og leve det livet han gjør. Han virker spesiell, fordi han har plassen, muligheten og tiden til å være det over en og en halv million griser i året blir frarøvet muligheten til å være. Og der jule-tiden for mange andre griser er avslutningen på livet, et liv levd på én kvadratmeter per gris, går Noah enda en god jul i møte.

Grisen Noah

  • Han er født våren 2007 på Losby.
  • Han skulle slaktes som «fremvisning» for publikum – men ble kjøpt fri av NOAH.
  • Han bor nå med bl.a. to sauer, to geiter og en minigris – alle reddet fra slakt.

De andre grisene

  • De er 1,5 millioner som slaktes årlig, de fleste når de er ca. 6 måneder gamle.
  • De tas fra mor fire uker gamle, og bor så ti stykker i betongbinger på 10 m2.
  • De har ofte beinlidelser på grunn av at de vokser seg raskt tunge, samtidig som de ikke får beveget seg. De får også frustrasjons- og stressadferd .

Artikkelen er tidligere publisert i magasinet NOAHs Ark #3/2013.

Vi trenger din hjelp for å kjempe for dyrenes rettsvern. Klikk her for å støtte vårt arbeid.