Mari Hult - En hjelpende hånd

Høsten 2018 er Mari Hult igjen bokaktuell. Den første kokeboka «Sykt godt» (2016) har hittil solgt i 7000 eksemplarer, og er således et av mange eksempler på at veganinteressen i Norge peker oppover. Men hvordan begynte det for Mari selv, da hun sluttet å spise kjøtt for åtte år siden?

– Jeg har alltid vært veldig glad i katter. Jeg brukte mye penger på å holde liv i en katt jeg hadde på den tiden – hun hadde kreft to ganger, men ble 21 år. De kjente oss godt hos dyrlegen, for å si det sånn. Min mor bladde opp tusenlapp etter tusenlapp fordi vi var så glad i den sinte katten, som ikke likte noen andre enn meg. En sur og sint katt var hun! Og man kan jo si at det er litt spesielt å bruke så mye penger på én usympatisk katt, og så samtidig bidra til å drepe andre dyr. Det var noe som ikke gikk helt opp for oss når vi begynte å tenke over hvor mye vi ga for at «hun galne» skulle ha det bra, men ingenting til noen andre dyr. Jeg pleier jo å si at dyr er uskyldige, men det gjelder egentlig ikke for katter… Jeg elsker dem, men jeg tror de fleste dyr er mye snillere enn katter. Og da var det rart å bruke så mye tid og penger på kattene, og egentlig bare være slem med de andre dyrene…

– Så det var en usympatisk katt som fikk deg til å få sympati for alle de andre dyrene?

– Til slutt så var det vel det. Jeg hadde ikke veldig mange venner som liten, men jeg hadde «Sintekatten». Når jeg ser hvor mye kjærlighet man får fra et dyr, det er veldig fint å oppleve. Da ville jeg også prøve å gi så mye som mulig tilbake. Samtidig var det begynt å bli vanligere å være vegetarianer i Stavanger akkurat da – så det gikk opp for meg rent logisk at det måtte bli sånn. Det tok meg 20 år å se det samme som noen forstår på 2 minutter…

«Det har blitt min kampsak å vise at det ikke er noen grunn til å være redd for å gå glipp av noe – å vise at den veganske maten ikke er vanskelig i det hele tatt, det går helt fint!»

De aller fleste jeg kjenner som er veganere har jo spist kjøtt en eller annen gang i tiden – men når det går opp for en, føles det selvsagt. Jeg tror folk sitter veldig fast i vanene sine, og er livredde for å endre noe. Mat er forbundet med så mange tradisjoner og gode øyeblikk, folk er redde for å gå glipp av det. Det er lett å styre tankene sine bort fra det man ikke vil vite noe om, lett å lukke ute det som er ubehagelig. Det har blitt min kampsak å vise at det ikke er noen grunn til å være redd for å gå glipp av noe – å vise at den veganske maten ikke er vanskelig i det hele tatt, det går helt fint!

– Og det gjør du nå til gangs. Hvordan fikk du idé til å lage matblogg?

– Jeg jobbet som matjournalist i den perioden jeg gikk fra å spise dyr til å bli veganer. Mens jeg var journalist begynte jeg å blogge litt om veganmat – jeg syntes det var ganske interessant, selv om jeg ikke hadde omfavnet det helt enda. Det er litt flaut, men etter at jeg sluttet som journalist hadde jeg fortsatt et behov for at folk skulle høre hva jeg sa og mente – som journalist blir man litt vant til det. Samtidig følte jeg at jeg hadde likt noen som «holdt meg i hånden» da jeg ble veganer. Jeg skulle gjerne hatt noen som hjalp meg litt, en slags guide. Men det hadde jeg ikke. Og jeg var ikke spesielt god til å lage mat i begynnelsen.

Jeg gjorde mange feil – lagde «hummus» av tørre kikerter rett i blenderen for eksempel. Sånne feil ble det ikke noe mat av. Og da ble jeg jo sulten. Og når man er sulten blir man sur. Ingen har lyst til å gå rundt og være sur. Men det tok egentlig kort tid før jeg var i gang, og med en gang jeg lærte noe nytt så var det helt julaften! Og da hadde jeg lyst til å lære det videre. Du kan få til veldig mye ved å gjøre ting enkelt, og det hadde jeg lyst til å vise fram på bloggen. Jeg vil gjerne være en «hånd å holde i» for andre som gjerne vil spise vegansk.

Per idag er det daglig 3-4000 unike lesere av bloggen som med glede tar imot det tilbudet. I tillegg får hun hele tiden forespørsler om å holde matkurs: – Jeg har sagt at det siste året har det vært mye pågang – men det har jeg sagt i ganske mange år nå. Jeg merker det blir mer og mer etterspørsel. Jeg er heldig som har management bak bloggen, for jeg hadde ikke hatt sjanse til å følge opp alt selv. Nå nylig var det en gjeng i Statoil i Bergen som har invitert meg opp til å ha matkurs i januar. Det blir gøy, det betyr at det ikke bare er unge jenter på 16 år som er interessert, men at jeg når ingeniørene i 50-årene.

«Mat er forbundet med så mange tradisjoner og gode øyeblikk, folk er redde for å gå glipp av det. Det er lett å styre tankene sine bort fra det man ikke vil vite noe om, lett å lukke ute det som er ubehagelig.»

Ungdommen, spesielt unge jenter, har alltid vært engasjerte og interessert i bloggen, men nå merker jeg at de voksne kommer mer og mer! Det er mange foreldre, både mødre og fedre, som har en tenåring som har blitt veganer – de kommer for å lære. Og så er det voksne venninnegjenger som vil gjøre noe gøy sammen. Noe av det kuleste jeg har gjort er matkurs for mat- og helselærere i Rogaland. Jeg tror de aller fleste skoleklasser har en veganer eller vegetarianer nå, og lærerne er interesserte. Jeg har inntrykk av at de liker å lære nye ting, de synes det er litt spennende. Etter 20 år som lærer i heimkunnskap, kommer det plutselig noe gøy og nytt…

– Hva slags spørsmål får du mest av fra publikum?

– Det er helt konkrete, praktiske spørsmål – hvor lenge bønner skal ligge i vann, hvordan en grønnsak skal skrelles og hvor man får kjøpt de ulike råvarene. Det er veldig enkle og basale ting som er en selvfølge for folk som holder på med mat, men som er nytt for alle som ikke er så vant med grønnsaker og belgvekster som råvarer. Så får jeg mye spørsmål om plantemelk – det er bare én type kumelk, men mange typer plantemelk, og folk lurer på hva de skal bruke til hvilke retter.

– Man kan jo kalle deg en vegansk Ingrid Espelid Hovig… Har du noe forhold til henne?

– Jeg har ikke så mye forhold til henne som mange andre. Men jeg pleide å se på Fjernsynskjøkkenet sammen med besteforeldrene mine. Nå har jeg arvet huset deres, så jeg jobber i samme stue og ved samme stuebord som vi pleide å sitte og se på Ingrid Espelid Hovig. Når jeg hører henne, tenker jeg på besteforeldrene mine – det er veldig fint. Jeg sier ofte på kursene “Nå har me juksa litt!”. Det er jo sånn at man må «jukse» på kurs. Alltid når man sier det så drar folk litt på smilebåndet.

– Har du veganisert noen av oppskriftene hennes?

– Nei, men hun har ganske mye veganske oppskrifter. Mange frukt- og bæroppskrifter bruker jeg fra henne.

– Har vi mer vegansk tradisjonsmat enn vi tenker over i det norske kjøkkenet?

– Besteforeldrene mine hadde stort sett ikke råd til kjøtt. De laget for det meste mat av grønnsaker, det var det de kunne best. Når folk sier de aldri har smakt vegansk mat, og skal aldri gjøre det heller, tenker jeg bare «okey, så har du aldri spist peanøttsmør og skal aldri spise tomatsuppe?». Det er mye vi ikke tenker over at er vegansk. Men vi trenger også nye veganske tradisjoner. Jeg er glad i å invitere venner på middag som ikke er veganere. De får jo alltid veldig god vegansk mat hos meg, jeg vil at neste gang de ser vegansk mat skal de tenke “ååh, det er jo så godt”. Jeg prøver å spre gode assosiasjoner til vegansk mat i mitt nærmiljø – ta med kaker på jobben for eksempel. Jeg liker å by på mat, for å vise hvor godt det er. Folk skal skjønne at det ikke er synd på meg, at det å være veganer er en glede!

– Hva er dine beste nye tradisjoner for julemiddagen, påskefrokosten, nyttårsfesten og sommergrillen?

– Når det gjelder julemat er jeg helt frelst på nøttesteken fra Resept (tidligere restaurant i Stavanger). Øystein Ohna, kokken fra Resept, har begynt med catering – så ifjor kjøpte jeg av ham og fikk av min mor, som har lært å lage det, så da hadde vi nøttestek i lange baner. Påskefrokost? Jeg har aldri likt egg… Da jeg var liten og mamma ba meg bære tallerkenen med egg til bordet, holdt jeg meg for nesen med ene hånden og holdt den andre med tallerkenen så langt unna meg som mulig. Jeg er bare glad jeg slipper det nå! Men en koselig påskefrokost kan bestå av nybakte rundstykker med godt pålegg, som hjemmelaget cashew-ost – og så baker jeg alltid en kake. Jeg lager mange gode småretter, og inviterer de vennene som ikke er reist på påskeferie hjem til meg.

«Sommergrilling er veldig gøy! Å grille grønnsaker er fantastisk.»

Til nyttår i år ble det naturlig nok resten av nøttesteken! Men ett år stelte jeg i stand 12-retters nyttårsmiddag til noen venner. Herregud! Det var veldig pretensiøst, langt over the top! Det var ulike småretter, så en suppe, vegansk sushi, en tempeh-rett, vegansk ost og kjeks, og to desserter. Men ellers er det mange som liker at alle tar med en rett hver på nyttårsaften – og da tar jeg kanskje med fire ulike retter, da. Ikke for å spise alt selv, men for å pushe litt vegansk på de andre! Sommergrilling er veldig gøy! Å grille grønnsaker er fantastisk. Jeg liker dødsgodt grillspyd med alle mulige grønnsaker på. Jeg liker disse soyafilétene som jeg koker litt og marinerer i vin og salvie, timian og annet godt krydder – før man legger de på grillen. Jeg lager alltid noe nytt når vi griller – prøver nye grønnsaker. Det er gøy å grille vannmelon og banan! Det er nesten litt flaut men mais er likevel min favorittgrønnsak på grillen – og potet. Det trenger ikke å være så innmari komplisert alltid.

– Hva er fokus for den nye kokeboken din?

– Det skal være enkelt! De er veldig trendy å lage enkle kokebøker for tiden. Men for meg er det blitt stadig viktigere å gjøre oppskriftene så enkle som mulig. Den vanligste kommentaren jeg får er “jeg skulle så gjerne vært veganer, men jeg har ikke tid, det er så vanskelig”. Men det tar ikke lenger tid å lage vegansk mat enn kjøtt – det er som alt annet, man må bare kunne det. Jeg vil lære bort hvordan man kan lage vegansk mat raskt og enkelt. Målet mitt er jo at alle skal spise bare vegansk, men jeg tror det største hinderet er tidsklemma. De fleste har barn og kanskje maksimalt en halvtime å lage middag på. Mange av mine gamle oppskrifter tar jo 5 timer å lage!

«Mange vil spise vegansk. Jeg tror folk mentalt begynner å bli klare for å kutte ut dyreproduktene nå.»

Jeg hadde all verdens tid til å eksperimentere på kjøkkenet, og likte det. Men nå skal vi gjøre det enklere for folk! Jeg tror det står mye mindre på vilja nå enn tidligere – mange vil spise vegansk. Jeg tror folk mentalt begynner å bli klare for å kutte ut dyreproduktene nå. Det er masse opplysninger fra dere som driver i organisasjonene om hvordan dyr egentlig har det. Det er flere som vet at det er det beste å gjøre for miljøet. Veldig mange av mine kollegaer og bekjente snakker om at de kutter ut kjøtt mer og mer. Den mentale omstillingen er på gang. Vi må bare sitte klar med en løsning til dem. Det er det jeg vil gjøre med boken: Har du lyst til å bli veganer, men tror det blir vanskelig? Her har du løsningen din!

– Du er optimist?

– Ja, jeg er veldig optimist! Noen sier at vi ikke får oppleve det i vår tid at kjøttindustrien forsvinner. Men jeg håper jo det går ett år og så er alle med! Om ikke ett år, så tror jeg antall veganere kommer til å vokse veldig fort nå fremover. Jeg er jo sammen med katten min hver dag, han er så viktig for meg. Så sitter jeg her og legger ut til ham om at jeg gjør det jeg kan for at også alle andre dyr skal ha det bra. Og jeg tror vi klarer det!

– Som tidligere journalist, hva synes du om medias omtale av kjøttindustrien og formidling av vegetarisk mat?

«Jeg kunne laget ganske mange overskrifter over temaet “ti-tusenmillioner grunner til å ikke spise kyllinger.»

– Jeg har stort sett gode erfaringer med å bli intervjuet selv. Men i omtale av vegetarmat synes jeg det er litt for mange ”sensasjonssaker” – “dette må du huske om du skal kutte ut kjøtt!”, “SE – hele denne familien lever vegansk!”. Det er clickbait og lite seriøs journalistikk – overskrifter som gjør at hvermannsen hisser seg opp. Jeg er glad for at saken får stadig mer oppmerksomhet, men skulle av og til ønske det ikke ble fremstilt så sensasjonelt. Da tror folk at det er veldig unormalt å kutte ut dyreprodukter, men det er jo helt normalt. Hvis de vil skrive noe sensasjonelt og sjokkerende så bør de heller skrive om hvordan dyrene har det – det er jo det som er crazy. Jeg kunne laget ganske mange overskrifter over temaet “ti-tusenmillioner grunner til å ikke spise kyllinger”.

– Mens utenlandske aviser stadig skriver om nye forskningsrapporter om at vi må spise vegansk for miljøet, ser man sjelden slike oppslag her hjemme. Er det en vrangvilje blant norske journalister til å formidle den kunnskapen?

«Jeg håper jo ikke det er bevisst unnlatelse av å formidle informasjon fordi man vil skjerme kjøttindustrien.»

– Det er synd at det er sånn. Men jeg tror først og fremst det kommer av at norske redaksjoner er veldig små sammenlignet med hvordan det var tidligere og med større aviser i en del andre land. Det blir en tid- og prioriteringssak, de prioriterer sakene som gir flest klikk. Og miljøforskning om ting man tror folk ikke egentlig vil høre om, forventes nok ikke å gi så mye klikk. Jeg håper jo ikke det er bevisst unnlatelse av å formidle informasjon fordi man vil skjerme kjøttindustrien. Men det blir nok litt for stort og tungt stoff for de fleste redaksjoner. Og skal man bruke tid på forskningsstoff går det gjerne gjennom den øverste redaktøren – i den gruppen er det ofte en del eldre menn som kanskje ikke er de som tenker mest på disse problemstillingene. Men jeg tror media også vil skrive mer om dette fremover. Vi må bare jobbe på. Vi må pushe på og mase og håpe at de plukker det opp!

– Hva motiverer deg mest?

– Jeg motiveres veldig av urettferdighet, og av å vise at vi ikke gir opp. Jeg blir jo fryktelig lei meg når jeg ser bilder av dyr i industriene og tenker over hvordan de har det. Men jeg prøver å ikke la alt gå inn på meg. Gjør man det, er det lett å tenke at dette er noe vi ikke kan vinne – men det kan vi! Hver gang en person velger et vegansk måltid fremfor et kjøttmåltid, så er det en liten seier! Målet vårt er ganske stort, men det er mange små seire hele veien. Alle kan hjelpe noen, alle kan gjøre litt, og det tror jeg det er veldig viktig å huske på! Ethvert dyrefritt måltid redder jo faktisk dyr helt konkret. Det er viktig å huske på hvorfor vi gjør dette, hvorfor det er så viktig at folk endrer hva de spiser – vi gjør det for dyrene, det er godt for meg å tenke på!

Artikkelen har tidligere stått på trykk i magasinet NOAHs Ark #2/2018.