Det er lett å henge seg opp i blåfargen – den fremmede violette huden som er ansiktet hans. Eller de røde lange hudfoldene som henger fra pannen og skjuler at det finnes noen bak dem. Eller å ikke se hodet hans i det hele tatt, men isteden stirre på den enorme fjæransamlingen som i lagvise formasjoner dekker kroppen hans, og ender i en enorm vifteform. Det er lett å glemme at det er noen der bak hudfolder og fjær, som har sin egen opplevelse av verden.
«Kalkuner tas livet av for å feire både jul og nyttår – og i kalkunenes eget hjemland; den amerikanske høsttakkefesten. »
Inne fra det blå og røde kikker øynene hans forsiktig tilbake. Det er ikke så lenge siden han var én blant mange på en av Norges ”kalkunfarmer”. Der hvor fuglene ligger tett i tett med såre brystben som skraper mot betongen. Kalkuner ”kan ikke pare seg naturlig” sier stortingsmeldingen om dyrevern. Det er deres minste problem. Ben som verker under vekten av alt for tung kropp, hjerter som sliter seg ut i forsøket på å pumpe nok blod til forvokste organer, et liv som ender nesten før det har begynt – for de store skogsfuglene er det ingen glede ved å være født.
«Gjennom avl har man formet ham til å bli et bevis mot seg selv: Et dyr med altfor mye kropp og et lite hode som nesten forsvinner i forhold – så kan man kalle ham kjøttberg og dum.»
Han napper i mosen og leter frem frø på bakken. Bena hans beveger seg langsomt gjennom gresset. De er kraftige og forhistoriske. De er ment å kunne krumme seg rundt tregreiner. Nå krummer de seg rundt røtter isteden. Han er for tung for å fly. Men ikke for tung for å leve. På få uker er kroppen blitt mer medgjørlig og bevegelig. Han kan løpe, prøvende og uvant, men løpe likefullt. Han kan strekke ut de meterlange vingene. Ennå vet han ikke hvor mye han kan stole på mennesker. Han holder en forsiktig meters avstand.
Han er er blant de dyrene som har utseende mot seg i menneskers øyne. Gjennom avl har man formet ham til å bli et bevis mot seg selv: Et dyr med altfor mye kropp og et lite hode som nesten forsvinner i forhold – så kan man kalle ham ”kjøttberg” og ”dum”. Når kalkuner flakser ubehjelpelig med sine store vinger uten å klare å lette – som i et mareritt der man vet man bør kunne klare å bevege seg, men hvor bena er limt fast til marken – sier man at de er ”så dumme at de ikke skjønner at de ikke kan fly”. Når de står passive og ikke klarer å forsvare seg mot farer, kaller man dem ”tåpelige” og ”uintelligente”. Men det er den store kroppen de har fått prakket på seg av mennesker, som hindrer dem. I hode og hjerte er de fortsatt fugler fra skogen.
«Kalkunen ligger på et bord, omgitt av overivrige mennesker, kan ikke røre seg, kan ikke hoppe ned eller fly, for verken vingene eller bena bærer.»
Kalkuner tas livet av for å feire både jul og nyttår – og i kalkunenes eget hjemland; den amerikanske høsttakkefesten. Som et ekstra hån mot dyr man mishandler og dreper i milliontall, har de amerikanske presidenter gjerne ”benådet” en kalkun i pressens påsyn nettopp hver høsttakkefest, tradisjonelt i regi av kalkunoppdretternes forening. På bildene fra fjorårets seanse ser man Bush Jr. klappe en kalkun på hodet, mens fire dresskledde herrer smiler i en ubestemmelig grimase, foran et pressekorps av anseelig størrelse. Kalkunen ligger på et bord, omgitt av overivrige mennesker, kan ikke røre seg, kan ikke hoppe ned eller fly, for verken vingene eller bena bærer. Fuglen må ligge og være gjenstand for blitzlamper og foraktfulle smil, og skape overskrifter som på et morbid vis kanskje får mennesker til å føle seg litt mer vel ved den massive slaktingen som høytidene bringer: ”den heldige kalkunen fikk leve”; ”Presidenten redder kalkun”.
For den langsomme kjempen med varsomt blikk som får kjenne høstsol på fjærene og jord under klørne, er kalkunindustrien historie. Han er ikke lenger del av den. Plutselig hever han hodet og fra halsen kommer en sterk trillende tonekavalkade. Igjen og igjen kommer tonene, som om han endelig finner anledning til å bruke stemmen og vil gjøre det til gangs. Det høres ut som en takk til høsten, slik det egentlig skal gjøres.
Artikkelen har tidligere stått på trykk i magasinet NOAHs Ark #3/2008
Vi trenger din hjelp for å gi dyrene friheten tilbake. Klikk her for å støtte vårt arbeid.
