Da sammenfaller kronikken til Anne Ragnhild Korsvold Sandlien (publisert i Aftenposten 06.04.19) mer med den historien vi gjerne vil fortelle hverandre om vårt forhold til dyrene i industrien. I den historien har vi rollen som «redningsmenn», selv når vi utnytter andre for egen vinning. Kronikken er et godt eksempel på hvordan vi mennesker omskriver det vi gjør mot dyr for å kunne gjøre det mer tilforlatelig for oss selv.
Menneskets hender er et gjennomgående tema i kronikken – de klapper, de kommer med fôr og vann. Men hvorfor skal menneskehender være det første en kalv kjenner? Hvorfor er det hender som skal «gje kalven velvære når kua er ferdig»? Hva er kua egentlig «ferdig» med? Og hvorfor trengs hendene til å «massere og smørja for å dempa den harde jursprengen»? Her er ikke menneskehendene «helten» i historien. De har fratatt kalven en mor – som slett ikke er «ferdig» med å stelle ungen sin, men skulle ha vist den omsorg i mange måneder og formet livslange bånd. Hendene har fratatt kua hennes unge – en unge hun savner, og som skulle diet henne slik at hun ikke fikk harde jur av melkespreng.
Den skjulte sannheten
Hendene sørger for «reine og tørre båsar», leser man, men de tvinger også dyrene til å leve store deler av livet lenket til nettopp trange båser. De fratar dyrene et av de mest basale behovene av alle – å kunne bevege seg. Hendene kobler også til den strømførende bøylen over kuas rygg i båsen så hun skal gjøre fra seg på «rett sted». Hendene børster kanskje pelsen «fri for møkk og støv», men dyr som ikke blir stående i sin egen møkk innendørs på båsen, eller i en gjørmete luftegård, trenger heller ikke menneskers hender til å bøte på skaden.
Sandliens kronikk illustrerer hvordan vi gjerne tolker dyrenes adferd som bekreftelse på at de begrensninger vi setter for dem ikke er noe å uroe seg over. Her beskrives «kor nøgde dei er når dei slipp å gå ut om høsten» og bare «stå rolig og få føde fremfor nasen». At kyr kanskje kvier seg for å gå ut i en gjørmete luftegård, betyr ikke at de ønsker å tilbringe 8 måneder innendørs bundet til båsen – uten annet valg enn å «stå rolig».
Ville vi tenkt at en grevling som kryper inn i hiet under et regnskyll, ville være fornøyd om vi satt et gitter foran utgangen bare han fikk «føde fremfor nasen»? Eller at en meis som gikk til ro for natten i en hul stamme, like gjerne kunne sperres inne der, så lenge den fikk mat og vann? Der ville dyr har valgmuligheter og kontinuerlig bruker disse, fratar vi dyrene i fangenskap de mest basale muligheter for valg og variasjon – og leter etter det minste halmstrå i deres adferd for å rettferdiggjøre det.
Dyrene som holdes i fangenskap og tas livet av for produksjon av kjøtt, melk og egg har rike følelsesliv og behov for utfoldelse. Likevel oppfører vi oss som vi ikke egentlig tror det, og lar oss overraske når forskning bekrefter det selvsagte.
Kuer- komplekse dyr
Da en forsker i 2011 publiserte at kuer har bestevenner i flokken, og blir stresset når de blir skilt fra hverandre, skapte det nyhetsoverskrifter. I 2017 publiserte to nevroforskere artikkelen «The Psychology of cows» i magasinet «Animal Behavior and Cognition», hvor de summerer vitenskapelige studier som underbygger kuers komplekse sosiale, kognitive og emosjonelle evner: «kuer er langt mer sofistikerte og følsomme enn mange tror (…) de kan gjøre sofistikerte kategoriseringer ikke bare av objekter, men av mennesker og andre kuer; viser mange emosjonelle kapasiteter som kognitiv dømmekraft og følelsesmessig smitteeffekt; viser tydelige emosjonelle reaksjoner til læring, noe som reflekterer selvbevissthet; har ulike personligheter; viser ulike dimensjoner av sosial kompleksitet, inkludert sosial læring.»
Men også dyrenes følelser bruker vi som argument til å fortsette utnyttingen av dem. Det at de kan knytte seg til oss, blir brukt for å rettferdiggjøre vår inngripen i deres liv. Når kua lener sitt hode mot budeias arm, så griper vi det villig som bevis på at det er greit å ta ungene fra henne og sende henne til slakt, snarere enn forstå at dyrenes følelser burde avkreve en helt annen holdning til dem.
Men dyrenes hengivenhet og «bedende blikk» hjelper dem lite – uansett om vi mennesker kan gi et klapp på veien, handler kjøttindustrien om å frata dyrene frihet og livsutfoldelse, deres barn og flokkmedlemmer de er knyttet til – og selve livet.
Sandlien mener det ville være «katastrofalt for folk, dyr og natur» å gå bort i fra utnytting av dyr. Men vi vet at kjøttindustrien påfører millioner av dyr lidelse. Vi vet at kjøttindustrien påfører naturen og de ville dyrene enorm skade. Og vi vet at til og med en reduksjon i kjøttforbruk i henhold til kostråd vil kunne spare 30 milliarder bare på det norske helsebudsjettet. Da er snarere katastrofen at vi foretrekker å fortelle hverandre skjønnmalende historier for at alt skal fortsette som før.
NOAH jobber for å øke respekten for dyrene i landbruket men vi trenger din hjelp. Støtt arbeidet vårt videre ved å bli månedsgiver i NOAH!
Kronikk av NOAHs leder Siri Martinsen til trykk i Aftenposten 10.04.2019.
