Det politiske dyret

I følge Stortingets søkefunksjon på nett er «sau» nevnt 881 ganger. «Ulv» havner på 879 treff, til tross for at stortingssalen hyppig har blitt brukt til å beklage seg over dette dyret – på initiativ fra spesielt Senterpartiet, Arbeiderpartiet og FrP. «Kylling», det landdyret som det er flest av i fangenskap her i landet, havner til sammenligning på 260 treff.

Sauens «popularitet» på Stortinget betyr imidlertid ikke at det er dyrenes egne interesser som står i sentrum, eller at de som individer har spesielt høy status i Norge. Når sau diskuteres, handler det om alt annet. Når politikere heier frem kjøttsubsidier på tvers av forskeres faglige råd, er det sauen det oftest handler om. Når flertallet av partiene – stikk i strid med internasjonale naturavtaler – godtar at Norge holder sine rovdyr truet, er det også sauen det i hovedsak handler om. Hensyn til sauenæringen blokkerer både en fremsynt landbrukspolitikk og en hederlig naturpolitikk.

«Sauens popularitet på Stortinget betyr ikke at det er dyrenes egne interesser som står i sentrum, eller at de som individer har spesielt høy status i Norge.»

Dette er også dyret vi mennesker har valgt oss ut for å illustrere hvor mindreverdige dyr er. Individene teller ikke i «saueflokken». Og «saueflokk» er en hyppig brukt betegnelse på folk man vil gi et nedsettende spark til. Sauer blir brukt som symbol på dumhet. Men også symbol på bonderomantikk. Symbol på et natursyn hvor «bruk» trumfer «vern». Til og med symbol på Norge… Statsdriftede «Visit Norway» lanserte i 2016 reiselivskampanjer hvor sauer skulle representere hva norsk by og natur hadde å by på for turister. I kampanjen fikk sauene navn og «stemme». Men etter kritikk mot kampanjen, ble Oslosauen Heidi slaktet som et reklamestunt.^[1] Også hun var bare et symbol.

Et komplisert sosialt dyr

Til tross for at sau er det dyret en rekke interessegrupper skyver foran seg i sine politiske kamper, er det få som kjenner dyrene og deres behov. Sauene som brukes i norsk produksjon stammer fra europeisk mufflon, som lever vilt i fjellområder i Europa, og som opprinnelig kommer fra Irak og Iran.^[2] De er vare steppedyr og lever i flokk-samfunn av beslektede søyer – ofte en eldre, erfaren sau, og hennes døtre – med lam. Om kvelden slår familieflokkene seg sammen med andre familieflokker til en større flokk som har noen kvadratkilometers hjemmeområde. Værene har egne småflokker som holder seg sammen. Det er tette bånd mellom enkeltindivider som er ekstra gode venner innenfor flokkene.^[3]

Sauer kan se og vurdere faren ved skikkelser på en kilometers avstand i åpent terreng. Synet deres tilsvarer en kikkert med 8 gangers forstørrelse. Hvis én i flokken oppdager at noen nærmer seg, sier de fra med lavmælte lyder slik at informasjonen sprer seg til hele flokken. Hvis det er fare i nærheten, flykter hele flokken raskt. Men hvis en fare kommer overraskende på dem, og det ikke nytter å flykte, samler de seg i forsvarsformasjon; lammene innerst, mødrene rundt dem, og bukkene med horn ytterst.^[3]

Sauer kommuniserer med lyder, kroppsspråk og lukt. Lammene lærer morens stemme å kjenne allerede i fosterlivet.^[3] Hver enkelt sau har en unik stemme, og alle individene i flokken kan identifisere hverandre på lyden av ropene.^[4] Forskere har studert sauers forhold til hverandre og vist at de gjenkjenner ansikter og ansiktsuttrykk godt, og har god hukommelse.^[5] De kan tolke sinnstilstander ut fra ansiktsuttrykk på både sauer og mennesker.^[6] Sauer har tydelig omtanke for hverandre og trøster andre sauer som er i ubehagelige situasjoner.^[3]

«Når sauer har slike sofistikerte evner til ansiktsgjenkjenning, må de også ha langt større sosiale behov enn vi har trodd.»
– Dr. Keith Kendrick, etologiforsker

En studie fra 2017 viste at sauergjenkjenner både andre sauers og menneskers ansikter også fra bilder og skjermer.^[7] Sauene lærte seg raskt å gjenkjenne mennesker de kun hadde sett på bilder, og de kunne også gjenkjenne bilde av et menneske de kjente i virkeligheten. Sauer gjenkjenner også ansiktene etter flere år. Dr. Keith Kendrick, etologiforsker ved Cambridge Universitet, uttalte: «Sauer kan huske og respondere følelsesmessig på individer som ikke er til stede (…) Sauer har, på samme måte som mennesker, spesialiserte områder i hjernen for ansiktsgjenkjenning. Når sauer har slike sofistikerte evner til ansiktsgjenkjenning, må de også ha langt større sosiale behov enn vi har trodd.»^[6] De oppdager raskt og reagerer negativt hvis noen i flokken blir borte, og de reagerer negativt både fysisk og psykisk på å bli isolert fra flokken.^[8] Men et bilde av ansiktet til en sau de kjenner, kan berolige dem mens de er alene – slik mennesker kan finne trøst i å se på bilder av venner og familie.^[9]

Forskere har funnet at sauenes kognitive evner er minst like gode som apers: «Evne til å lære assosiasjoner mellom ulike stimuli, handlinger og resultater – for så å justere egne pågående handlinger til endringer i miljøet (…) hører til overordnede kognitive evner (…) Sauer kan utføre overordnende kognitive oppgaver som er viktige deler av primaters adferdsrepertoar, men som man tidligere ikke har vist i andre større dyr.»^[10]

I 2019 summerte en artikkel i «Animal Sentience» opp kunnskapen om sauers kognitive og emosjonelle egenskaper, og fant blant annet at «sauer har evne til langtidsplanlegging (…) har utmerket generell hukommelse, god evne til å huske områder, lærer nye oppgaver etter bare noen få forsøk (…) sauer kan kategorisere ulike planter (…) og kan selv-medisinere seg basert på kunnskap om ulike smakserfaringer når de er syke (…) sauer har komplekse følelser som kognitiv forventing, emosjonelle reaksjoner til læring (f.eks. glede over å klare en oppgave), emosjonell smitteeffekt (basis for empati) og sosial bufring (reagerer mindre negativt på stress når en artsfrende er i nærheten) (…) de viser individuelle personligheter.»^[11]

Men de komplekse kognitive egenskapene går under radaren til de fleste mennesker, kanskje fordi sauene er så stillfarne. Sauer er utpreget fredelige seg i mellom. Dyrene løser konflikter på nesten umerkelig måte med lavmælt kommunikasjon. Det er også derfor sauer tilsynelatende ikke setter seg til motverge mot dårlig behandling – de forventer at signalene om at de vil være i fred, respekteres.^[3] Det har vist seg skjebnesvangert i møte med menneskene.

Livet i kjøttproduksjon

Ved smerte eller redsel lager sauer sjelden lyder, og gir fort opp fysisk motstand. I stressende situasjoner kan sauene virke passive, men «usynlige» tegn, som betydelig økning av hjertefrekvensen, viser hvordan de egentlig føler seg i slike situasjoner.^[2] De reagerer med passivitet snarere enn aggressivitet når de ikke har mulighet til å flykte.^[12] Og det har de ikke innenfor saueproduksjonen.

Sauer holdes for ull- og kjøttproduksjon i Norge. Lam tas livet av når de er 5-7 måneder gamle. Noen ganger fôres de videre opp innendørs og tas livet av i april som ett-åringer.^[13] Sauemødrene slaktes vanligvis ved 4 års alder.^[14] Naturlig livslengde for en sau er opp til 12 år.^[15] 2 millioner sauer og lam slippes på utmarksbeite om sommeren.^[16] Med de som går på innmarksbeite lever totalt 2 360 000 sauer og lam i starten av sommeren.^[17] Om høsten slaktes mange av lammene og sauer som «utrangeres» – til sammen 1,4 millioner årlig.^[18]

«Sauer kan holdes i fjøs i ca. 8 måneder, forskriften sier at de skal ha 16 uker på beite om sommeren.»

De fleste har sett reklamebilder av sauer som beiter. Men dette er bare en del av livet deres. Store deler av året står de fleste sauer innendørs i binger. Sauer kan holdes i fjøs i ca. 8 måneder, forskriften sier at de skal ha 16 uker på beite om sommeren.^[19]Det er ingen krav for antall sauer som kan stues sammen på et gitt areal. Det er vanlig med binger på ca. ti kvadratmeter hvor ti sauer lever. Det er drenerende gulv i bingene – strekkmetall eller trespaltegulv. Det kan gi skader på haler, klauver og spener. Sauene kan utvikle stereotypier som å bite i rør og treverk, hoppe opp og ned eller tygge ull, når de stenges inne på trange arealer.^[2]

Fordi sauer ikke viser synlig aggressivitet mot hverandre, kan man forledes til å tro at det ikke er noe problem for dem å stå trykt sammen uten bevegelsesfrihet. Men sauer holder naturlig 4-5 meters avstand til hverandre, selv om de alltid er i nærheten av andre medlemmer i kjerneflokken. De er vare på blikk-kontakt. Når de trenges tett sammen, brytes mulighetene til subtil kommunikasjon ned, og alle individene ser rett frem for å unngå å provosere andre.^[20] I de trange bingene får de heller ikke utløp for annen adferd. Stortingsmeldingen for dyrehold og dyrevelferd påpeker at de «viktigste stressfaktoren i innefôringsperioden er atskillelse fra flokken, for eksempel ved lamming eller klipping».^[2]

«Dagens saueavl gir til dels alvorlige helsemessige og velferdsmessige problemer for søyer og lam. (…)»
– Rådet for dyreetikk

Sauer blir klipt om våren, og i forbindelse med slakt. Det foregår ved at sauen settes eller legges ned og holdes fast, mens ulla klippes i raskt tempo. Det kan lett forekomme skader på huden fra klippemaskinen. Det er ikke uvanlig å klippe 40 dyr i timen.^[21] Det arrangeres også klippekonkurranser som underholdning hvor klippere konkurrerer om å klippe sauer raskest mulig, mens store folkeansamlinger ser på. Det kan se ut som om sauene ikke reagerer fordi de er lette å håndtere, «fryser» og lar seg sette og legge i ulike stillinger. Men det er påvist betydelig økning av hjertefrekvensen i slike situasjoner.^[2]

Sauer og lam utsettes også for andre inngrep: Noen sauebønder klipper et hakk i ørebrusken til lammene som et besetningsmerke, uten bedøvelse. Værlam som er født tidlig på året blir kastrert. Kastrasjonen foregår under bedøvelse ved at sædlederne og blodkar og nerver til testiklene ødelegges med en metalltang som man klemmer rundt vevet til det knuser.^[2] Den «langtidsvirkende» smertestillende som skal gis, varer ikke lenge nok til å ta bort smerten fra knuseskaden, og dyrene viser tegn på smerte etter inngrepet.^[22]

«Over 13 % lam dør enten før de slippes på beite eller i løpet av beitetiden, i tillegg er 4 % dødfødte.»

De vanligste produksjonssykdommene hos voksne sauer er jurbetennelse, egglederbetennelse, fødselsvansker og melkefeber. Minst 6 % av alle norske sauer får jurbetennelse i løpet av et år, noe som er svært smertefullt.^[23] Den vanligste sauerasen i Norge er blitt avlet for å få mange, tunge og «kjøttfulle» lam. Rådet for dyreetikk har uttalt: «Dagens saueavl gir til dels alvorlige helsemessige og velferdsmessige problemer for søyer og lam. (…) Høyt lammetall er en stor påkjenning for søya før og etter fødsel, gir økt risiko for sjukdom hos både mor og avkom, og fører til økt lammetap. (…) Rådet vurderer situasjonen som dyrevelferdsmessig og etisk uakseptabel.»^[24] Sauene risikerer å avlives fordi de får store fysiske skader av selve fødselen.^[25] Over 13 % lam dør enten før de slippes på beite eller i løpet av beitetiden, i tillegg er 4 % dødfødte.^[26] Lam er også utsatt for en rekke sykdommer – bl.a. mageproblemer og diaré, lungebetennelse, leddbetennelse, ulike mangeltilstander og misdannelser. Stortingsmeldingen om dyrehold og dyrevelferd beskrev at mange lam ikke behandles for sykdommer og skader fordi det ikke anses praktisk og økonomisk gunstig.^[2] På beite oppdages ikke sykdom lett, siden forskriften bare setter krav om tilsyn en gang i uken.^[19]

Beite – Ingen idyll

På beite får dyrene bevege seg og ha en mer normal sosial relasjon til hverandre. Men det er ikke problemfritt når tamme dyr slippes ut for å klare seg selv. Sauer er avlet frem for å produsere mye kjøtt og ull, noe som gjør kroppene deres mindre egnet for utfordringene i naturen.^[2] Årlig dør rundt 100 000 sauer og lam på beite.^[27] Sauene har fortsatt like stort behov for å bevege seg rovdyrtapte, og enda færre som er dokumentert.^[27] 2% av totalantallet er registert tatt av ulv. 80% av sauer og lam som dør på beite, dør av andre årsaker; plante-forgiftning, fluelarver, flått-sykdom, innvollsparasitter, ulykker i ulendt terreng, drukning, påkjørsler og ved at de setter seg fast i ødelagte gjerder eller blir liggende på rygg uten å kunne snu seg. En vanlig tilstand er forgiftning med rome-plante som gir sykdommen alveld – dyrene får leverskade og store væskende sår.^[2]

Mattilsynet har uttalt at «tapet av dyr på utmarksbeite er fortsatt en av de største dyrevelferdsutfordringene. Rovdyrangrep får størst oppmerksomhet, men det er ulykker, skader og sykdom som er årsak til de fleste tapene.»^[29] I 2020 publiserte forskere ved Universitetet i Oslo resultatene fra langvarig forskning på alveld, og uttalte: «Mange døde lam blir registrert som drept av rovdyr (…) Men den underliggende årsaken kan ofte være alveld».^[30] De mener at problemene er så store at det må vurderes om «beiteområder langs kysten må stenges og lokalt sauehold legges ned av dyrevernhensyn».

«Rovdyrangrep får størst oppmerksomhet, men det er ulykker, skader og sykdom som er årsak til de fleste tapene.»
– Mattilsynet

Til tross for at Mattilsynet anerkjenner problemer med sykdom og skade på beite, betyr det ikke at man reagerer på det i praksis. Sommeren 2020 fikk NOAH flere meldinger fra fortvilte turgåere som støtte på sauer med alvorlig skade og sykdom, og valgte å anmelde flere saker. En sau hadde gått med brukket bein til hun ble funnet av en turgåer. En annen hadde et stort, betent jur i lengre tid, til tross for at eier og politi var varslet. En tredje var så syk at hun ikke kunne reise seg eller løfte hodet for å drikke uten hjelp, men både eier, lokal veterinær og Mattilsynet mente det var greit å la sauen bli liggende hjelpeløs i et døgn. Sistnevnte sak ble henlagt raskt av «kapasitetshensyn». Dette er realiteten bak næringens «normaltap».

Transporten til og fra beite skjer ofte i bil eller på et lasteplan. Særlig i områder med mange sauer fra flere besetninger, foregår sauesanking på en måte som både kan skade dyrene fysisk, og som utsetter dem for voldsom håndtering, stress og redsel. Når sauene fosser nedover fjellet i formasjoner, er detlett å tenke på dem som en masse som bare flyter av gårde i rask fart. Men hvert enkelt individ som utgjør denne massen er stresset, redd, forvirret – og de som har blitt skilt fra sine unger, mødre eller andre de er knyttet til, er i full panikk. Gjeterhunder glefser og nappebiter i sauene. Mennesker slår på sauene med pinner, skremmer, sparker og drar i dem. Ser man på enkeltindividene i mengden, vil man se at noen prøver å snu og lete etter andre sauer, noen løper i panikk for å nå igjen flokken de er blitt skilt fra, og kroppsspråket til hele flokken viser at de er redde. Dette er det imidlertid så lite fokus på, at sauesanking tvert imot er blitt underholdning. «Sirdalsrittet» hvor omlag 5000 sauer drives ned fra fjellet har i årevis vært kombinert med en festival. Her trenges sauene inn i trange innhegninger, herjes med under sorteringen og det arrangeres «klippekonkurranser».^[31] Lokal media beskriver hvordan barn drar sauene etter seg og rir på dem, mens voksne gir dyrene «et vennlig spark», som en journalist valgte å kalle det.^[32] Sauene dras og kastes rundt til alle er sortert i eiernes innhegninger. Deretter jages de på transportbiler.

«Alle skattebetalere er med på å sørge for at folk spiser sauekjøtt.»

Stresspåkjenningene i forbindelse med transport og på- og avlessing til slakteriet er store. For at gulvet i transportbilen skal holde seg tørt, må sauene faste i 6-12 timer før transport.^[33] De transporteres i to-etasjers biler, hvor de står tett i tett.^[2] Slaktetransporten kan vare opp til 8 timer, eller 11 timer for de nordligste fylkene.^[34] Det hender at sauene står oppstallet flere dager på slakteriet, og at de klippes der. Forskriften gir ingen begrensinger for hvor lenge dyrene kan stå og vente på slakteriet.^[35] På slakteriet bedøves sau med elektrisk strøm ved at det plasseres en tang på hver side av dyrets hode. Bransjens egen film om sauehold viser hvordan lam drives opp en metallrampe til samlebåndet hvor de døde lammene henger opp ned med blodet rennende. På toppen av rampen står et menneske og setter elektroder rundt hodet på det fremste lammet, mens det kan se de døde lammene som henger foran seg. Lammene bak i linjen kan også se hvordan en og en dør rett foran dem.^[36] Dette er ren skrekk for dyr med sterke sosiale relasjoner og evne til empati – som sauene er. 

Sauegalskap

Kjøtt fra sauer og lam utgjør 7% av det norske kjøttkonsumet.^[18] Men hver kilo er subsidiert med 109 kroner fra skattebetalerne, noe som utgjør 27% av landbrukssubsidiene.^[37] Totalt overføres ca. 16 milliarder til landbruket årlig,^[38] og over 90% går til animalsk produksjon. Det betyr at ca 4 milliarder går til å produsere sauer. Slakteprisen for sau, derimot, har vært nede i 5 øre per kilo, og er gjennomsnittlig 11 kroner per kilo.^[39] I butikken blir prisen ca. 70 kroner per kg for forbrukerne.^[38] Sauebønder selv uttrykker at det er umulig å produsere sau uten at staten betaler.^[40] Alle skattebetalere er med på å sørge for at folk spiser sauekjøtt.

«Ullklær i norske butikker er basert på ull fra gigantproduksjon i Australia og New Zealand.»

I statsbudsjettproposisjonen for 2021 står det at begrunnelsen for kjøttsubsidiene delvis er å «bidra til rimelegare kjøtt og foredla kjøttprodukt til forbrukaren». Professor i landbruksøkonomi ved NMBU, Normann Aanesland, har kritisert støtteordningene: «Konsulenter innenfor landbruket har fortalt at de er glade for at systemet er blitt så komplisert, slik at ikke andre skjønner dette. Så vidt jeg vet er Norge det landet i verden som har det mest kompliserte inntektsgrunnlaget i landbruket.»^[41]

Nortura innrømmer samtidig at de «sliter med å få solgt» sauekjøtt.^[38] Bedre står det ikke til med ullen. Ullklær i norske butikker er basert på ull fra gigantproduksjon i Australia og New Zealand. Til tross for at praksisen med å skjære av sauene hud på lårene for å unngå fluemark, såkalt «mulesing», har blitt redusert, er den internasjonale saueindustrien stadig i søkelyset for dyrelidelser. Ull fra norske sauer sendes for øvrig til England, der den brukes til gulvbelegg. Dette skjer fordi Norge, som eneste land i Europa, også subsidierer ullproduksjonen med 120-240 millioner kroner i året – en ordning britiske ullfirmaer mener er ulovlig.^[42] Norsk ull er for grov for klesindustrien – det gjelder ull i resten av Europa også, og mange land destruerer ull. Man kan trygt si at markedssituasjonen for produktene som sauer utnyttes for, er laber.

«I 2019 var det over 600 tonn sau og 2800 tonn lam på reguleringslager. Dette året brukte man sauekjøtt til pelsdyrfôr og man eksporterte kjøtt.»

Allerede på 1980-tallet var det overproduksjon av sau, og NRK stilte derfor politikere spørsmål om hvorfor de ville ha flere sauer i Norge. Svaret fra Rød Valgallianse var like meningsløst som det ble ikonisk; «fordi at sauer er ålreite dyr».^[43] Det burde ikke være noen god grunn til å avle og slakte dem. Men 40 år etter er situasjonen den samme. I 2019 var det over 600 tonn sau og 2800 tonn lam på reguleringslager.^[44] Dette året brukte man sauekjøtt til pelsdyrfôr og man eksporterte kjøtt.^[45] Samme år laget NRK programmet «Matsjokket», hvor første episode fokuserte på nettopp sauekjøttlagrene. Men istedenfor å stille spørsmål ved hvorfor staten selv betaler for å produsere kjøtt som havnet på lager, laget NRK et storslagent reklame-show hvor målet var å få folk til å «spise opp overskuddet». NRK trommet sammen kjendiser, matkjeder og mat- og landbruksministeren med samme unisone budskap; spis sau. Kort etter gledet Nortura seg over at salget hadde økt.^[45] Og Landbruksdepartementet fortsetter villet politikk for å opprettholde en høy kjøttproduksjon og et høyt kjøttforbruk.

Det skjer på tvers av klima- og helseråd. Det er velkjent at Helsedirektoratet mener kjøttforbruket bør gå ned, og Miljødirektoratets «Klimakur 2030» peker på kutt i kjøttforbruk som det mest effektive klimatiltaket: «Det største reduksjonspotensialet ligger i kostholdsendring og mindre matsvinn.» Særlig anbefales nedgang i rødt kjøtt – som fra sau. Klimaforsker Bob van Oort ved Cicero anslår at oppvarmingen av kloden ville stige med 2-3 grader hvis alle slapp ut like mye klimagasser som Norge, og at reduksjon i kjøttkonsum er et av de viktigste tiltakene: «Regnestykket er enkelt: Reduserer vi antall drøvtyggere globalt, vil utslippene fra disse gå ned. Reduksjonen vil gi en rask og nedkjølende effekt på grunn av kuttene i utslipp av metan. Samtidig gir det også en mer langvarig effekt, siden vi samtidig kutter i utslippene av karbondioksid og lystgass, og hindrer disse i å hope seg opp i atmosfæren.»^[38]

«Det største reduksjonspotensialet ligger i kostholdsendring og mindre matsvinn.» Særlig anbefales nedgang i rødt kjøtt – som fra sau»
– Miljødirektoratet

Samfunnsøkonomer fra Universitetet i Bergen har anbefalt bl.a. 90% reduksjon i sauekjøtt av klimahensyn: «Ved å endre sammensetningen av jordbruksstøtten i favør av matvarer som forurenser relativt lite i forhold til næringsinnhold, har vi vist at det er mulig å oppnå store kutt i klimagassutslippene fra norsk jordbruk, (…) uten at selvforsyningsgraden svekkes og samtidig som budsjettutgiftene til jordbruket kan reduseres betydelig.»^[37] De peker på at arealer brukt til gress til drøvtyggere kan tilbakeføres til våtmarksområder eller skog, og at dette vil gi en tilleggsgevinst for klimaet.

I klartekst utnyttes sauer til kjøttproduksjon fordi staten vil det og betaler for det. Det skjer med systemer som er så intrikate at få politikere tør begi seg inn på å endre dem. Samtidig bortprioriteres helseråd, dyrevelferd og klimamål.

Sauepolitikkens pilarer

Hva er motivasjonen bak myndighetenes insistering på saueproduksjon? Selvforsyning blir trukket frem som svar på den politiske iveren etter å produsere sauekjøtt i Norge. Men i 2017 regnet Nordisk Ministerråd ut at man i Norden kan fø 10 millioner flere mennesker enn i dag ved å redusere kjøttforbruket og kjøttproduksjonen med 80-90%.^[46] Vesentlig redusert kjøttforbruk gir vesentlig økt selvforsyning.^[47]

Kulturlandskap er også et ord man ikke kommer utenom i sauepolitikken. Men kulturlandskap betyr ganske enkelt at landskapet er i bruk av mennesker – ikke at bruken er verneverdig. Både FNs naturpanel og en rekke andre forskere understreker viktigheten av å lage plass til restaurering av villmark og habitater for ville dyr. Vi trenger mer naturlandskap. Noen typer kulturlandskap huser imidlertid truede plante- og insektsarter, og bør bevares. Men beitende husdyr fungerer i liten grad som landskapspleiere.^[48] Artsdatabanken opplyser at verdifull kulturmark sjelden sammenfaller med beite for sau, at slik kulturmark tidligere også ble opprettholdt ved slått og at nedgangen i kulturmark ikke kan forklares ved redusert sauebeite.^[49] Mer intensiv landbruksproduksjon kan derimot være en forklaring.^[50] Antall sauer har økt de siste 100 årene,^[51] samtidig som kulturmarkene er redusert. Forskning fra NTNU har vist at et landskap med mange kvistetere i form av ville hjortedyr, og få gressetere i form av tamme beitedyr, har positiv effekt for naturmangfoldet.^[52]

«Sauene i Norge illustrerer prinsippet bak naturkrisen; ville dyr fortrenges fra sine habitater på grunn av menneskers arealbruk – og først og fremst kjøttproduksjon.»

Distriktspolitikk er nevnt som en annen grunn til at penger går til nettopp sauekjøttproduksjon. Men hvorfor skal akkurat sauekjøtt være det man produserer i distriktene? Når selvforsyningen kan økes med plantebasert mat, er det fordi det er potensiale til å produsere dette i landet. Regjeringens Distriktsmelding^[53] fra 2019 legger liten vekt på saueproduksjon, og sier tvert imot at «hovedutfordringen nå er ikke økt produksjon» av beitedyr, men tvert imot å «prioritere produksjoner med markedsmuligheter på hjemmemarkedet» – og det er det fremst planteproduksjon som har. Videre sier meldingen at «arbeidslivet må bli grønnere, smartere og mer nyskapende» – og peker i ganske andre retninger enn kjøttproduksjon. En av retningene som vektlegges er «å utnytte de rike naturressursene (til) for eksempel reiseliv og turisme». En ny rapport fra Miljødirektoratet peker på dyrelivsturisme, særlig i natur med rovdyr, som et uutnyttet potensiale i Norge.^[54] Dyrelivsturisme går ut på å oppleve og fotografere levende ville dyr uten å skade dem, og denne type verdsettelse av naturen har snudd økonomien på landsbygda i bl.a. Spania.^[55] Men for at dette skal fungere må de ville dyrene, også rovdyrene, slippe å bli skutt bort.

Fortsatt offerlam

Av de ulike politiske formål sauene blir brukt til, er det ingen som gir noen fordel for sauene selv. Det gjelder i høyeste grad å bli brukt som brekkstang i rovdyrpolitikken. Sauene i Norge illustrerer prinsippet bak naturkrisen; ville dyr fortrenges fra sine habitater på grunn av menneskers arealbruk – og først og fremst kjøttproduksjon.

FNs Naturpanel utpekte arealbruksendringer som den største årsaken til tap av naturmangfold i 2019. Dette gjelder også i Norge. Stortingsmeldingen om ulv fra 2016 sier i klartekst at «av hensyn til beitenæring (…) er bestandsmålet for ulv satt lavt i Norge.»^[51] Bestandsmålet er i tillegg tolket som et «maksimumsmål» – stikk i strid med den biologiske definisjonen. For norske myndigheter er det et mål at rovdyrbestandene skal forbli rødlistede. Rovdyrene får heller ikke bevege seg eller leve der de finner det naturlig. «Ulvesonen» i Norge er 5% av arealet, mens 95% kalles «beiteprioritert område». For de andre rovdyrene er levearealene noe større, men store deler av norsk natur er nettopp prioritert for bl.a. kjøttproduksjon basert på sauer.

«Brennpunkt fastslo at Norge betaler ut halvparten av rovdyrerstatningene i Europa, samtidig som man bare har 5% av Europas rovdyr.»
– NRK, 2018

I forslag til statsbudsjett for 2021, har man – tradisjonen tro – lagt inn 57,6 millioner til erstatning for tap av sau som er drept av rovdyr.^[56] I tillegg settes det av 80,4 millioner til «konfliktdemping» – hvorav store deler går til å skyte truede rovdyr med begrunnelse i beitedyr. Forskere i Norsk instituttfor naturforskning fremholder at rovdyrkonflikten bedre kan dempes ved at sau beiter innenfor rovdyrsikre gjerder.^[57] Sauene selv har bare lidelse å hente i erstatningsordningen. NRK Brennpunktdokumentaren «Offerlammene» påpekte allerede i 2008 at «det lønner seg ikke for bøndene å passe på dyrene sine».^[58] I følge NRK gir en rovdyrdrept sau 1700 kroner, mens en sau levert til slakt gir 700. Brennpunkt fastslo at Norge betaler ut halvparten av rovdyrerstatningene i Europa, samtidig som man bare har 5% av Europas rovdyr. NRK avslørte hvordan bønder i Rendalen som nektet å være med på prosjekt med oppsetting av gjerder for beskyttelse av sau, tjente store penger i erstatninger. Samtidig ble gjerder brukt feil – fordi bønder var prinsipielt imot å løse problemene på denne måten. De ønsket heller at ulven skulle skytes. Siden «Offerlammene» ble laget, har tap av sau og lam på beite gått fra ca. 30 000 til 15 000,59 og bruk av gjerder innenfor ulvesonen er nettopp en av årsakene. Men i områder hvor lokale næringsinteresser insisterer på at rovdyrene ikke skal eksistere, gjøres det ikke slike tiltak. Der er både sauene og rovdyrene «offerlam», mens erstatningene utbetales.

Konsekvenser for ville dyr

Til og med norske ”nasjonalparker” er åpne for både sauedrift og rovdyrjakt.^[60] Sauer beiter i tusentall i de vernede områdene.^[61] Derfor blir jerven – som er både sterkt truet og en norsk ansvarsart – jaget med helikopter eller drept som valper i hiet på statens regning. Det hjelper heller ikke at den trolig er viktig for overlevelsen til kritisk truet fjellrev. I 2018 bestemte rovviltnemnda i Midt-Norge, mot Miljødirektoratets råd, at det skulle bli lettere å ta livet av jerver innenfor nasjonalparker, fordi «beitenæringen blir prioritert».^[62]

Det er ikke bare rovdyrene som risikerer å fortrenges når naturen i Norge brukes til sauebeite. På en tema-side i regi av Universitetet i Bergen, ytres det bekymring for hele økosystemet i fjellet: «Sauen beiter på mange av de same plantene som lemen og andre smågnagarar lever av. (…) Dermed kan det bli matmangel (…) Dersom det blir prova at for sterk sauebeiting i fjellet er grunnen til at dei gode smågnagaråra uteblir, er det dramatisk. Mykje av dyrelivet i høgfjellet i Noreg er tilpassa sykliske svingningar i smågnagarbestandane. Til dømes har snøugla, fjellåken, fjelljoen og fjellreven store problem med å klara seg utan gode smågnagarår. Indirekte gir dette òg negative verknader for mellom anna rypa og vadefuglane i høgfjellet.»^[61]

«I 2016 oppsto den fryktede prionsykdommen skrantesyke (CWD) hos norsk villrein. Myndighetene vedtok nedskyting av hele populasjonen i Nordfjella.»

Tamdyr som sau kan også ha en mer direkte effekt på ville dyr – hvis de for eksempel bringer med seg sykdom. Villrein er en annen norsk ansvarsart, som lever i samme områder som sauene beiter. Selv om flere kjente sykdommer rammer både sau og rein, er det lite fokus på at store flokker sauer som slippes ut i reinens miljø kan ha negativ effekt. I 2016 oppsto den fryktede prionsykdommen skrantesyke (CWD) hos norsk villrein. Myndighetene vedtok nedskyting av hele populasjonen i Nordfjella. Prionsykdom kan leve i miljøet i lang tid, tiden fra smitte til utvikling av sykdom kan være lang, man vet lite om hvorfor sykdommen oppstår og det er ingen kur. På 1990-tallet oppsto et utbrudd av en annen prionsykdom hos sauer i Norge – skrapesyke. Sauer ble sluppet på beite i villreinområdene til tross for dette utbruddet. En representant for Mattilsynet uttalte i et møte med NOAH at «det heldigvis gikk bra» å slippe sauene ut i villreinens område.^[63] Ikke alle er like overbevist om at det gjorde det – enkeltstemmer blant fagfolk har påpekt at «sammenhengen mellom skrapesyke hos sau og CWD hos hjortedyr er uklar».^[64] I 2018 startet et forskningsprosjekt om hvorvidt sau kan spre og videreføre CWD når de fortsetter å beite i områdene der syk villrein har vært.^[65] Men uansett usikkerhet, fortsetter flokkene med sauer å slippes ut i de ville dyrenes områder.

Et nytt syn på sauser

Utnyttingen av sauer skader sauene selv, de ville dyrene og klimaet. Men mer enn kanskje noe annet dyr, er deres rolle som bruksdyr for mennesker sementert i manges bevissthet. Ordet «sau» skal visstnok bety «koke», og dermed er selve navnet vi har gitt disse dyrene knyttet til at de skal spises. Før norske barn kan snakke, lærer de gjennom barnesangene at sauene «gir oss» produkter. Her skal det ikke være tvil; sauen er ikke til for seg selv – men for oss mennesker.

Grunnen til at sauer i det hele tatt er mulig å holde i fangenskap på den måten vi gjør, er deres sterke sosiale evner. På samme måte som hunder, kan også sauene se på mennesket som sin familie. Forskjellen mellom dyrene ligger ikke hos dem, men i hvordan vi velger å se på den ene som venn og den andre som produkt. Historien om sauen som bodde på et slakteri i Ålesund, forteller mye om menneskers selektive empati med dyr. Slakterne som drepte sauer hver dag, uttalte om kjæle-sauen; «nei, vi orker ikke å slakte han. Han er mer kjærlig enn en hund».^[66]

«Eg er uendelig glad i sauene mine og orker ikkje pina med å måtte sende mange av dei til slakt kvart år.»
– Dagmar Vigdis Falkenstein, sauebonde

Men et nytt syn på sauer begynner å bre om seg. Stadig flere redder sauer fra slakt og holder dem som familiedyr – de fleste er også mer konsekvente i sin omtanke for dyr enn slakterne i Ålesund. Kunstner Siv Johansen i Vesterålen overtalte kjæresten til å gi henne sauene han oppdrettet, istedenfor å sende dem til slakt. Siv skriver til NOAH: «Jeg bruker å si at jeg har 18 hunder, men 16 av dem er forkledd som sauer. Kjæresten min hadde et mindre småbruk med sau. Jeg var jo ikke spesielt glad i at de hver høst skulle sendes til slakt. Så vi ble enige om å legge ned og kun ha kosesauene. Jeg er jo opptatt av at de skal bli gamle og ha dem så lenge som mulig. Ingen av disse sauene skal spises. Jeg spiser heller ikke sau. De er veldig glad i å bli klødd. Vi går tur og de elsker rogneblad. De er skikkelig mammadalter. De beiter på området nært huset med daglig tilsyn og kos.» Sauebonde Dagmar Vigdis Falkenstein har gått offentlig ut med ønske om å gjøre det samme. Hun ønsker å avvikle slaktingen og omgjøre gården til «eit sauested der sauene får vere fordi dei er fantastiske vesen». Hun skriver: «Eg er uendelig glad i sauene mine og orker ikkje pina med å måtte sende mange av dei til slakt kvart år.»^[67]

Noen som har hatt sauer som familiemedlemmer lenge, er Ingvild Nybøe og Thomas Andersen, som driver nettbutikken Veganlife.no. Med vegansk forbruk som jobb, er det en selvfølge at dyr er til for sin egen skyld. De fire sauene er reddet fra slakt: «Vi har virkelig fått lære dem å kjenne som enkeltindivider med hver sin unike personlighet. Sauer er undervurderte dyr, og det er ufattelig hva man gjør mot dem i industrien.», uttaler Ingvild til NOAH.

«De reagerer med passivitet snarere enn aggressivitet når de ikke har mulighet til å flykte. Og det har de ikke innenfor saueproduksjonen.»

NOAH har også hatt sin egen saue-ambassadør – væren Magnus. Magnus var et av mange svakelige lam som rutinemessig skulle slås ihjel i saueproduksjon. Men en gårdshjelper satte seg til motverge og ringte NOAH. Vi klarte å skaffe ham et hjem hos et av våre medlemmer, og Magnus fikk et langt liv som familiesau. Han hadde en særlig forkjærlighet for hunden Emily, og lekte gjerne med henne. Det er et kunstig skille mellom dyr vi er glad i og dyr som utnyttes. Sauen har måttet tjene som objekt både for utnytting og ulike politiske kamper. Men når flere forstår hvem disse dyrene virkelig er, er det håp om at de etter hvert bare kan få være seg selv.

Artikkelen har tidligere stått på trykk i magasinet NOAHs Ark #2/2020.