Prior tilbyr lyst kjøtt for lyse sommerdager. Samtidig byr de på et bokstavelig talt mørkt liv for kyllingene som klekkes ut i produksjonsanleggene. Over 60 millioner fugleunger ser ingenting av lyse sommerdager inne i låvebygningene. Der er det tvert imot mesteparten av tiden et regime med dempet lys fordi det har vist seg å være det gunstigste for å få dyrene til å spise mest mulig og legge på seg fort.

Intensiv husdyrproduksjon

Allerede i 1996 kritiserte Rådet for Dyreetikk broilerproduksjonen som en av de mest intensive husdyrproduksjoner i Norge. De fleste kyllingene er bare fire uker når de slaktes. De er ennå bare fugleunger – likevel har de nådd en vekt på nesten dobbelt så mye som vekten til en voksen urhøne. Dagens broilerkyllinger oppnår denne vekten på en fjerdedel av tiden sammenlignet med produksjonskyllinger på 1950-tallet.

«Kyllingproduksjonens krav til sterk og rask vekst medfører at bena ikke klarer å følge med i veksten av kroppens muskelfylde, og fuglene får knokkelsvakhet. Resultatet av dette er lammelser, benbrudd og smerter.»

Selve industrien vokser også raskt, og er den størst økende husdyrproduksjonen i Norge. Nordmenn spiser 20 millioner flere kyllinger enn for fem år siden. En av grunnene er forbrukernes tro på at hvitt kjøtt er mindre skadelig for helsen enn rødt kjøtt. Men mens konsumet av kylling har økt 100 prosent på ti år, har konsumet av grisekjøtt økt med 20 prosent og storfekjøtt med ti prosent. Med den parallelle økningen i nordmenns kroppsvekt – den såkalte fedmeepidemien – kan man opplagt sette spørsmålstegn ved strategien. Og sett fra et veterinærmedisinsk perspektiv, er det definitivt ikke mye helse igjen i de forvokste fugleungene: Broilerkyllingenes kropp er deres verste fiende.

Kyllinglårene som ligger plastinnpakket med tilhørende krydderpakke var knapt til noen nytte for dyrene selv før de ble separert fra resten av kroppen: Kyllingproduksjonens krav til sterk og rask vekst medfører at bena ikke klarer å følge med i veksten av kroppens muskelfylde, og fuglene får knokkelsvakhet. Resultatet av dette er lammelser, benbrudd og smerter. Undersøkelser viser at bare 36,5 prosent av fuglene har normale ben ved fire ukers alder.

Lidelse for dyrene

Nyrelidelser, avmagring og uttørking kan oppstå som en følge av benlidelsene. Fugleungene får ikke i seg nok mat og vann, fordi de ikke klarer å bevege seg. De dør ganske enkelt av sult. Etseskader er en annen følge av invalidisering. Broilerkyllingene blir gjerne liggende på brystet, på grunn av den store kjøttfylden i dette området. Strø med urin og avføring etser liggesår i brystet deres, og under føttene.

Væskeopphopning i buken er en annen lidelse som de kan bli utsatt for, som følge av at organene ikke makter den enorme veksten i kjøttmengden. Lungene klarer ikke å transportere nok oksygen til det raske stoffskiftet. Hjertet klarer ikke å pumpe nok blod ut i de altfor store kroppene. Fuglene utvikler dermed store væskeansamlinger som presser på i buken. De får en bredbent og anstrengt kroppsholdning, og kan dø.

Broilerforeldrene må nødvendigvis bli eldre enn fugleungene. De blir da også tyngre. Hvis kyllingene har lett for å få deformerte ben på grunn av vekten, er dette et enda større problem for de voksne dyrene. De blir derfor sultefôret, og utvikler frustrasjon og aggresjon i stedet.

Det er en anselig mengde produksjonssykdommer broilerkyllingene risikerer å rammes av i sitt korte liv. All denne uhelsen rimer dårlig med påstanden fra Landbruksdepartementet om at Norge har verdens beste dyrehelse. Ifølge den nye norske dyrevelferdsloven skal det ikke drives avl som: endrer arveanlegg slik at de påvirker dyrs fysiske eller mentale funksjoner negativt, eller som viderefører slike arveanlegg, reduserer dyrs mulighet til å utøve naturlig adferd, eller vekker allmenne etiske reaksjoner. Kyllingproduksjon oppfyller alle disse kriteriene for ulovlig avl. Men loven settes til side – fordi næringsinteressenes skrik om inntjening lettere når politikernes ører enn lyden fra innestengte, plagede produksjonsfugler.

«Kyllingproduksjon oppfyller alle (…) kriteriene for ulovlig avl. Men loven settes til side – fordi næringsinteressenes skrik om inntjening lettere når politikernes ører enn lyden fra innestengte, plagede produksjonsfugler.»

Næringsinteressene det er snakk om har dessuten like forvokste muskler som dyrene de produserer. Broilerindustrien er global, massiv og mektig – og det vil den fortsette å være så lenge forbrukere lokkes av reklamens lyse ideer. Minst annenhver måned får broilerprodusentene i Norge leveranser med tusenvis av daggamle kyllinger fra gårder som har spesialisert seg på klekkingen. En av disse gårdene leverer hele 50 prosent av kyllingene.

Internasjonal import

Foreldredyrene som er grunnlag for kyllingproduksjonen importeres fra internasjonale storkonserner. Den typen broilerkylling som brukes i Norge er den mest populære ifølge Aviagen, som leverer kyllinger til 120 land. Du kan stole på Ross for maksimum profitt, lover Aviagen om fuglene som ikke kan stole på sin egen kropp når det gjelder selv de mest basale adferdsbehov.

Midt mellom global storhandel, rekordvekst, sykdomsstatistikk og grillpølser til dumpingpriser, står hver enkelt fugleunge som en masseprodusert, dunete og pipende vare til en verdi av fire kroner i innkjøp og 16 kroner i salg. I løpet av fireukerslivet er det i gjennomsnitt påkostet fugleungen syv kroner i fôr og 15 øre i strø, medisin og veterinærutgifter. En del av dette er antibiotika gitt rutinemessig som forebygging mot parasitter. Det har vist seg nødvendig når fugleungene lever sammenstuet 24 stykker på hver eneste kvadratmeter og opptil 20 000 under samme tak – en driftsform produsentene for øvrig liker å kalle frittgående.

«Det er lett å se på dem som først og fremst kjøtt, som kropp uten sinn. Inne i verkende, pesende kropper føles virkeligheten annerledes. Her finnes fortsatt smertefølelse.»

De første dagene piper de konstant, etter en mor som aldri har vært der og aldri kommer. Så blir de mer stille og passive. Forskere strides om hva som først og fremst gjør dem passive – er det smertene i bena, er det for slitsomt for dem å bevege kroppene eller er det fordi de står så tett at de ikke kan bevege seg? Og etter fire uker er de borte: samlet inn med mekaniske broilerplukke-maskiner eller hevet i kasser av raske hender, blir de kjørt vekk med transportbiler hvor offisielle tall oppgir at 80 000 dør og over 400 000 skades hvert år. På slakteriet henges de så opp etter de gebrekkelige bena på samlebånd og sendes inn i et strømførende vannkar, eller de helles over i store beholdere og gasses i hjel.

De ser like ut. Vi har skapt et vesen som det er lett ikke å ta notis av. Som slaver av sin abnorme fysiologi ligger eller spiser de mesteparten av tiden. Og de klarer ikke å oppvise selv et minimum av normal kyllingadferd. Det er lett å se på dem som først og fremst kjøtt, som kropp uten sinn. Inne i verkende, pesende kropper føles virkeligheten annerledes. Her finnes fortsatt smertefølelse. Her finnes fortsatt evne til å se, høre og sanse, til å oppleve forskjellen mellom ammoniakkluktende strø på betonggulv og gressdekket jord, mellom påtvunget resignasjon og naturlig nysgjerrighet, mellom foreldreløs bortkommenhet og trygghet. Her finnes fortsatt udekte behov for det som gjør livet lysere.

Kronikk av NOAHs leder Siri Martinsen på trykk i Morgenbladet 29.07.2010

NOAH jobber for å stoppe lidelsene for dyrene i landbruket,
MEN VI TRENGER DIN HJELP.