Det beste for dyret


av Siri Martinsen

Da TV2 viste kverning av levende hannkyllinger i eggindustrien nylig, ble mange - med rette - opprørte. Men i følge industrien selv er kverningen "det beste for dyret".

Uttalelsen minner meg om en sitat fra en av foreleserne jeg hadde som student på Veterinærhøgskolen. Det var etikkundervisning på planen, og vedkommende tok opp problemet med at landbrukets husdyrhold i stadig større grad ble kritisert. Hvordan skulle vi som veterinærer forholde oss til det? Kort sagt ble vi oppfordret til å si noe ala dette: “Uansett hva vi gjør, så gjør vi det for dyrets beste”.

I realiteten vet vi – både veterinærer og de fleste andre – at dette svært ofte ikke er tilfelle. Utnytting av dyr foregår innenfor rammer som ikke er konstruert for dyrets beste, men tvert imot produksjonens beste. Dyrene er midler til et mål – å fylle butikkenes kjøledisker og produsentenes lommebøker. Masseproduksjon av levende liv, transporter hvor tusenvis av dyr dør årlig, slakterier med avliving på samlebånd og låvebygninger fylt med dyr på svært begrensede arealer, er naturligvis ikke til “det beste for dyret”.

Men det hindrer oss ikke i å fortsette selvbedraget – og krydre beskrivelsene av husdyrenes livssituasjon med honnørord. Følger vi samlebåndet med de daggamle kyllingene og hunnfuglene som “får leve”, finner vi mange av disse begrepene. “Frittgående høner” er kanskje det mest vanlige begrepet som skal gi positive assosiasjoner til produksjonsdyrs liv. Det betyr at det er 9 høner per m2, tilsammen 7500 i samme rom – og fuglene får ikke være ute. Enten er alle på ett låvegulv, eller de holdes i hyllesystemer (aviarer). Siden hyllene også teller som gulvareale gjør aviarer at man kan ha mange flere dyr inne i en bygning og det er ingen spesifikk grense for tetthet. Et vanlig hyllesystem kalt “Natura” – nok et flott navn uten substans – beskrives som “et effektivt system med høy dyretetthet”. 56% av norske høner lever slik – mens 40% lever i bur med “miljøinnredning”. Miljøet består foruten netting, av en pinne, en plastgardin som hønene kan legge egg bak, og et flisbrett som av og til er tilgjengelig. 7-9 høner har plass som tilsvarer ett A4-ark hver i dette miljøet. Økologisk produksjon er nok heller ikke helt slik forbrukeren forestiller seg, men det er en reell forskjell hvor hønene er 6 stykker per m2 innendørs, og har krav på uteareale 1/3 av sitt liv.

På et annet samlebånd i et annet rugeri klekkes en annen type kyllinger – de som vokser seg tunge nok fort nok til å selges til kjøttproduksjon. Men finnes det ikke “saktevoksende” raser? Nok en gang er språket vakrere enn virkeligheten. Den “saktevoksende” rasen som ble diskutert i Stortinget nylig, er kun 10-15% lettere enn den svært tunge Ross 308 – og fra samme leverandør. AgriAnalyse-rapporten som var grunnlag for debatten forteller oss at den “saktevoksende” kyllingen oppnår samme vekt med bare 2,5 dager mer i kyllinghuset. En noe mer naturlig kylling – slik som de kortlevde hanekyllingene som ender i kvernen – ville fortsatt være slanke, små og senete fugleunger på den tiden broilerne utvikler sine salgbare lår- og brystmuskler. Det er bra at kyllingenes unaturlige vekst diskuteres på Stortinget. Men det beste for dyrene ble aldri en reell del av diskusjonen.

Det var derimot “dyrevelferdsprogrammet” som regjeringen ivrig har fremsnakket. Da regjeringen innførte “dyrevelferdsprogram” for kyllinger, tillot de samtidig større tetthet for de produsentene som var “best”. Programmet går primært ut på at kyllingene ikke skal ha synlige sviskader på føttene – noe som uansett ville være et brudd på loven, da dyr naturligvis ikke skal leve med sviskader grunnet sin egen urin/avføring. I forbindelse med stortingsdebatten kom det frem at systemet har tillatt nesten 100% av produsentene å ha større dyretetthet enn det de tidligere hadde – oppmot 20 kyllinger per kvadratmeter. Man “belønner” produsenter som følger loven med at de får anledning til å holde flere dyr per m2. Det er ikke det beste for dyrene, det er det beste for økonomien.

I debatten rundt dyrene i landbruket får man ofte inntrykk av at “det beste for dyret” helst skal være sammenfallende med fortsatt masseproduksjon og tilnærmet likt forbruk av animalske produkter som i dag. Det er det ikke.

Det beste for dyrene er at vi tar hensyn til at hvert enkelt “produksjonsdyr” har evne til å føle smerte og frykt like sterkt som dyr vi aldri kunne tenke oss å produsere eller ta livet av på samlebånd. Det beste for dyrene er at vi innser deres egne interesser, inkludert deres livsønske. Det beste for dyrene er at vi endrer vårt forbruk bort fra produktene av dem.

Kronikk av NOAHs leder Siri Martinsen, på trykk i Dagbladet 02.04.2016.