Den «nødvendige» lidelsen


av Malin Prytz, hovedfoto: Eirik Anzjøn/NOAH

Dyrevelferdsloven skal beskytte dyr mot «unødige påkjenninger og belastninger», men ved produksjon av kjøtt, egg og melk ser vi at menneskelige interesser går foran hensynet til dyrene.

Det følger av dyrevelferdsloven § 3 at «dyr skal behandles godt og beskyttes mot fare for unødige påkjenninger og belastninger». Produksjonsdyr brukes av mennesker til å produsere animalske varer. Denne utnyttingen fører til at dyrene utsettes for nettopp påkjenninger og belastninger.

Herunder regnes blant annet smerte, skade, stress, angst og frykt. Dyrevelferdslovens formål er ikke å beskytte dyr mot alle påkjenninger og belastninger. Målet er å hindre unødige eller uakseptable påkjenninger og belastninger som kan unngås. Men hvor går egentlig grensen for hva dyrene i matindustrien kan utsettes for?

Vurderingen av et dyrs lidelse

I vurderingen av om en påkjenning eller belastning er nødvendig, skal det legges vekt på graden av påkjenning eller belastning, formålet med handlingen, og om handlingen er allment akseptert.[1] I tillegg åpner dyrevelferdslovens § 3 for skjønn basert på en interesseavveining. Hensynet til dyrenes interesser kan fort komme i konflikt med menneskelige praktiske og økonomiske hensyn. I en slik interesseavveining kan resultatet bli at en handling anses lovlig, selv om mange vil anse det som uetisk eller uforsvarlig.

I følge lovforarbeidene skal avveiningen av de motstridende interessene gjøres forholdsmessig. Dette vil si at de motstridende interessene skal tillegges rimelig vekt til hverandre.[2] Dersom handlingen har liten nytteverdi, er det tvilsomt at dette forsvarer å sette dyrs interesser til side. Denne tankegangen ser vi igjen i forskriftene. Bruk av elektrisk strøm på hund er som hovedregel forbudt, mens det er tillatt å gi kuer og griser elektrisk støt for å få dem til å gå fremover på slakteriet eller gjøre fra seg på riktig sted.

«I produksjonsdyravlen blir gjerne hensynet til dyrenes velferd bare vektlagt dersom dette kan gi økonomiske resultater»

Sentralt i interesseavveiningen er dyrets lidelser satt opp mot den økonomiske interessen dyret representerer.[3] Det er ikke lov å fjerne kroppsdeler på dyr for å «redde slakteverdien» dersom dyrets livskvalitet reduseres av inngrepet. Det er imidlertid lov å holde dyrene på svært begrenset plass hele livet, selv om det reduserer livskvaliteten deres. Fjerning av nebb på fjørfe for å hindre hakking er heller ikke lovlig, men det er lov å holde dem i bur hvor de ikke kan strekke ut vingene.

I produksjonsdyravlen blir gjerne hensynet til dyrenes velferd bare vektlagt dersom dette kan gi økonomiske resultater.[4] Seleksjonen av effektive produksjonsdyr har ført til høye forekomster av sykdommer tilknyttet produksjonen, og hos dyr som bl.a. kylling, kalkun og gris, har det ført til invalidiserende trekk. Når invalidiseringen er en følge av avl og ikke kirurgi, ser det ikke ut til at myndighetene har de samme vurderingene av hva som er unødig lidelse.

Når er det «nødvendig» å påføre dyr lidelser?

Mer spesifikke regler for hvilke påkjenninger og belastninger man lovlig kan påføre produksjonsdyr finner vi i egne forskrifter. Bestemmelsene som omhandler slakt er særlige relevante å trekke frem da slakteprosessen innebærer en stor risiko for å påføre dyr påkjenninger og belastninger.

I forbindelse med slakting av kyllinger er det lovlig praksis å henge dem opp etter beina i en bøyle fra et transportbånd før bedøving, jf. forskrift om avliving av dyr. Opphengingen er både stressende og smertefull for dyrene.[5] Daggamle hanekyllinger som ikke kan brukes til eggproduksjon kan avlives ved «maserasjon». Dette innebærer at kyllingene blir satt på et rullebånd som fører dem til hurtigroterende mekanisk drevne kniver. Når kyllingene føres til knivene risikerer man at de blir kuttet opp hvor som helst på kroppen før de dør. Ved slakting av gris kan gassen karbondioksid brukes til bedøving. Gassen er irriterende for slimhinnene, og det er dokumentert at innånding er sterkt ubehagelig for grisene. Det kan ta flere minutter før grisene blir bedøvet. Under denne prosessen er grisene svært urolige, og viser tegn på panikk. Disse praksisene er eksempler på påkjenninger og belastninger som anses som «nødvendige» av myndighetene.

Kyr og sauer: Selv om kyr og sauer har rett til beite i noen uker, tilbringer de mesteparten av året innendørs. Kyr står på bås eller i fellesarealer med spaltegulv. Sauer står i binger med spaltegulv. Foto: Hege Jenssen og Eirik Anzjøn

Forskriftene som gjelder dyrenes livsforhold gir også eksempler på «nødvendige» påkjenninger og belastninger. Forskriften om velferd for småfe sier at sauer og geiter kan holdes innendørs i 8 måneder i strekk. Det er ingen regler om spesifiserte minstekrav til areal per dyr. Forskrift om hold av storfe sier at storfe kan holdes på bås frem til 2034. Forskriften tillater også bruk av kutrener, en innretning som gir kua elektrisk støt hvis hun gjør fra seg innenfor båskanten. Videre sier den at kyr kan holdes inne i 10 måneder i strekk. Okser over 6 måneder har ikke krav på å komme ut på beite i det hele tatt. Forskrift om hold av svin sier at slaktegriser fra 85-110 kg kun har krav på 0,8 kvadratmeter hver. De har ikke krav på å få komme utendørs.

Forskrift om hold av høns og kalkun sier at det kan holdes 36 kg slaktekylling per kvadratmeter, noe som tilsvarer ca. 30 kyllinger. Verpehøner kan holdes 9 stykker per kvadratmeter i løsdrift, og 11 per kvadratmeter i bur. Kalkuner veier gjerne 5,7 kg, og kan holdes ca. 8 stykker sammen per kvadratmeter. Ingen av disse har krav på utearealer.

Tilsyn med reglene og regelbrudd

Brudd på dyrevelferdsregelverket er vanskelig å oppdage, særlig når det gjelder produksjonsdyr, da disse dyrene gjerne er mer skjermet for publikum enn familiedyr. Etter dyrevelferdslovens § 30 er det Mattilsynet som har ansvar for å føre tilsyn med at dyrevelferdsloven følges. De siste årene har de gjennomført flere tilsynsprosjekter med fokus på bestemte typer husdyrhold.

I 2012 gjennomførte Mattilsynet et tilsynsprosjekt med kyllingprodusenter, der de gjennomførte tilsyn ved 25 % av gårdene. Inspeksjonene ble meldt 1-2 dager på forhånd. Av 152 utførte tilsyn, ble det funnet regelbrudd på 132 gårder, altså 87 %. Blant disse hadde 102 gårder alvorlige avvik. I sluttrapporten skrev Mattilsynet at «de fleste bruddene på regelverket, gikk på vesentlige krav som påvirker dyrevelferden direkte.»[6]

I 2013 avsluttet Mattilsynet et tilsynsprosjekt med kalkuners fothelse. Det ble oppdaget at 40% av de undersøkte kalkunene hadde alvorlige skader på tråputene.[7] Mattilsynets inspektører meldte om «store dyrevelferdsutfordringer ved dagens driftsformer, til tross for at kalkunprodusentene i stor grad overholder regelverket». I 2016 gjennomførte Mattilsynet et nasjonalt tilsynsprosjekt med kalver i melkekubesetninger, der de utførte tilsyn ved 10% av besetningene.[8] Av de 912 utførte tilsynene ble det avdekket brudd på regelverket i 48 % av besetningene. Mattilsynet konkluderte med at det må gjennomføres tiltak for å forbedre dyrevelferden.

Foto: Eirik Anzjøn/NOAH

Fra 2017 til 2018 gjennomførte Mattilsynet et tilsynsprosjekt ved besetninger med slaktegris i Rogaland. I følge sluttrapporten ble det gjennomført 228 uvarslede tilsyn, der det ble funnet avvik i 73 % av besetningene.[9] Mange av avvikene som ble funnet var alvorlige. Det ble blant annet funnet syke og skadde dyr som ikke var oppdaget eller tatt hånd om, for mange dyr på for liten plass, og uforsvarlige avlivingsmetoder. Til sammen ble det gitt 96 hastevedtak for dårlig oppfølging av syke og skadde dyr. På grunn av mange alvorlige funn som krevde mer ressurser enn forutsett, rakk de bare å føre tilsyn ved 39 % av besetningene som de ønsket å undersøke.

I 2017 gikk Mattilsynet ut med meldingen om at «beite er den største trusselen mot dyrevelferd i Norge», og pekte på de store ikke-rovdyrrelaterte tapene som alvorlige: «Det er larver fra fluer som går i ulla på sauen, og som spiser av sauen så det blir svære sår. Det er meget smertefullt og veldig alvorlig».[10] Samtidig uttalte Mattilsynet at det er lite å gjøre med disse lidelsene, da driftsformen er politisk bestemt.

”I første tertial av 2018 fant Mattilsynet brudd på regelverket i 54 % av besetningene med landbruksdyr som de utførte tilsyn i.”

I løpet av 2017 gjennomførte Mattilsynet totalt 7027 tilsyn i besetninger med landbruksdyr, der de fant avvik i regelverket hos 47 % av besetningene.[11] Tall fra tilsyn med dyretransport og slakterier er ikke med i beregningene. I forbindelse med avvikene ble det fattet 570 hastevedtak, og 50 av dyreholdene var så dårlige at de måtte avvikles. I første tertial av 2018 fant Mattilsynet brudd på regelverket i 54 % av besetningene med landbruksdyr som de utførte tilsyn i.[12]

Produksjonsdyrs faktiske rettsvern

Den praktiske behandlingen produksjonsdyr blir utsatt for gjenspeiler verken «god dyrevelferd», «respekt» eller «egenverdi» slik som dyrevelferdslovens tilsier. Vi ser gjerne at produksjonsdyrenes velferd blir nedprioritert dersom det er andre mål som anses som viktigere, slik som økonomisk overskudd. Dersom familiedyr hadde blitt behandlet på samme måte som produksjonsdyrene blir behandlet, hadde det blitt sett på som dyremishandling.

”Den praktiske behandlingen produksjonsdyr blir utsatt for gjenspeiler verken «god dyrevelferd», «respekt» eller «egenverdi» slik som dyrevelferdslovens tilsier.”

I en dom fra Nedre Telemark tingrett 20.02.2012 ble en mann dømt til 60 dagers fengsel for å ha holdt opp til 213 katter innesperret i en bolig. Retten uttalte: «Kattene hadde av den grunn ikke muligheten til å danne egne revir, eller til å trekke seg unna og være for seg selv. Dette medførte stor fare for frustrasjoner og aggresjoner, med slåssing og sårskader til følge.» I egg- og kyllingproduksjon derimot holdes fuglene innesperret tusenvis i samme rom, og opptil 30 dyr per kvadratmeter. Ved å sammenligne disse to forholdene ser vi et klart skille mellom det rettslige vernet av familiedyr og det rettslige vernet av produksjonsdyr. Dette på tross av at de skal beskyttes av de samme bestemmelsene i samme lov.

”Dersom familiedyr hadde blitt behandlet på samme måte som produksjonsdyrene, hadde det blitt sett på som dyremishandling.”

Behandlingen av kattene er som dommen viser ikke akseptabel, mens behandlingen av kyllingene og hønene ikke er å anse som dyremishandling i juridisk forstand. Spørsmålet om hvorvidt familiedyr har et sterkere strafferettslig vern enn dyr som holdes for å drive industriell kjøttproduksjon ble behandlet av Høyesterett den 09.11.2016 i Jøa-saken. Saken gjaldt en bonde som hadde latt være å fôre 92 storfe. Dyreholderens forsvarer argumenterte at kjøttfe har mindre strafferettslig vern enn hunder og katter, og at det derfor ikke var grunn til å straffe bonden så strengt. I forbindelse med straffeutmålingen uttalte Høyesterettsdommeren: «Jeg er enig med lagmannsretten i at det ikke er grunnlag for å hevde at storfe i en besetning hvor det drives «industriell kjøttproduksjon» har mindre strafferettslig vern enn kjæledyr».

I Jøa-saken slo Høyesterett for første gang fast at produksjonsdyr har det samme rettsvernet som familiedyr. Lovverket sier imidlertid noe annet da det tillater å påføre dyr påkjenninger og belastninger dersom dette anses nyttig for mennesker, og er «allment akseptert». Dersom alle dyr, uansett art og nytteverdi, skal ha samme rettsvern, må lovverket endres slik at det faktisk fremmer respekt for dyr slik formålet med loven tilsier.

Artikkelen har tidligere stått på trykk i magasinet NOAHs Ark #2/2018.

Kilder